Wikipedia

Sidney Bechet

Sidney Bechet (født 14. mai 1897 New Orleans i USA, død 14. mai 1959 i Garches i departementet Hauts-de-Seine nær Paris) var en amerikansk jazzmusiker på klarinett og saksofon, særlig sopransaksofon. Han var en pioner innen den tradisjonelle jazzen, og utviklet etter hvert en svært personlig stil.

Sidney Bechet
FødtSidney Joseph Bechet
14. mai 1897[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
New Orleans[5]
Død14. mai 1959[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (62 år)
Garches
BeskjeftigelseKomponist, klarinettist, saksofonist, jazzmusiker Rediger på Wikidata
NasjonalitetUSA
Musikalsk karriere
PseudonymPops King
SjangerJazz
InstrumentSaksofon, klarinett
Aktive år1908–
PlateselskapBlue Note
Nettstedhttp://www.sidneybechet.org
IMDbIMDb
Sidney Bechet på Commons

Tidlig karriere rediger

Han vokste opp i en musikalsk kreolsk familie i New Orleans, og allerede som åtteåring mestret han klarinetten såpass at han begynte å spille med lokale orkestre ledet av senere kjente jazzpionérer som Freddie Keppard, Bunk Johnson og King Oliver. Fra 1912 var han med på mindre turnéer til sørstatene. I 1918 kom han til Chicago og spilte der igjen med Keppard og Oliver. Samme år fulge han med Will Marion Cook's Southern Syncopators på turné til Europa, med opptredener i London og Paris. Der vakte han stor oppsikt med sitt uvanlig kraftfulle spill. I England lærte han seg å spille sopransaxofon, som senere ble hans hovedinstrument. I 1921 reiste han tilbake til USA, der han blant annet spilte med Clarence Williams og gjorde sine første plateinnspillinger i 1923.

Etter et kort engasjement hos Duke Ellington dro han i 1925 igjen til Europa som musiker ved Revue nègre, der Josephine Baker gjorde sin debut på Théâtre des Champs Elysées i Paris. En tid hadde han eget band på Montmartre, og var også på turné til flere land, herunder Tyskland, Polen og Russland. Han ble deportert ut av Frankrike i 1929 etter en skyteepisode. Tilbake i USA satt han i Noble Sissle's orkester en tid, og hadde så eget band "The New Orleans Feetwarmers" med veteranen Tommy Ladnier. Bandet ble rammet av den økonomiske depresjonen, og Bechet måtte i perioden 1933-1934 livnære seg som skredder i Harlem.

Senere karriere rediger

Fra 1935 var Bechet tilbake som aktiv musiker, først igjen hos Noble Sissle, og fra 1938 med egne band. Den fornyede interessen for den tradisjonelle jazzen ga Bechet anledning til å igjen spille i New Orleans fomatet, i egne band med han selv som dominerende solist. Med dette begynner hans egentlige karriere som skaffet han berømmelse. Av stor betydning for å revitalisere New Orleans jazzen var hans samarbeid med klarinettisten Mezz Mezzrow. I 1950 bosatte Bechet seg i Frankrike, der han opptrådte på klubber og festvaler, og oppnådde enorm popularitet. Her bodde han til sin død i 1959. Han forble tro mot New Orleans tradisjonen, men har likevel hatt stor påvirkning på yngre musikere, også innen andre stilarter, i første rekke altsaxofonisten Johnny Hodges. Hans elev på sopansaxofon Bob Wilber har videreført Bechet tradisjonen. Det har også franske musikere som Claude Luter. Sidney Bechet var en sterk personlighet med et hissig gemytt, og hans nedtegnelser kan leses i selvbiografien Treat it Gentle.[6][7]

Plateinnspillinger rediger

Sidney Bechet etterlater seg et stort antall plateinnspillinger. De første utgivelser er med Clarence Williams Blue Five i perioden 1923-1924, der også Louis Armstrong er med på et par platesider. Bandets medlemmer fungerte også som akkompagnatører til en rekke bluessangerinner. I 1930-årene kan Bechet høres i innspillingene til Noble Sissle's store orkester, og i de første innspillinger i eget navn, der Tommy Ladnier var med på trompet. Han gjorde også noen innspillinger i andres navn. En jazzklassiker er Really the Blues i 1938 med Ladnier og Mezzrow.

Ved senere plateinnspillinger hadde Bechet av og til med seg New Orleans veteraner som Jelly Roll Morton (1939) og Louis Armstrong (1940). Et høydepunkt er duettene med kornettisten Muggsy Spanier (1940). Ved en anledning i 1940 laget Bechet trikkinnspillinger av Blues of Bechet og The Sheik of Araby, der han spilte alle seks instrumentene klarinett, sopransax, tenorsax, piano, bass og trommer. I samarbeid med Mezzrow hadde Bechet en rekke innspillinger for plateselskapet King Jazz, og senere innspillinger i Frankrike av stort omfang.

Sidney Bechet har også en rekke komposisjoner, blant annet «Blues in the Air», «Bechet's Fantasy» og «Petite Fleur».

Referanser rediger

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Frankfurter Personenlexikon, frankfurter-personenlexikon.de, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b RKDartists, «Sidney Bechet», RKD kunstner-ID 102997[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 13. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Chilton, J.(1987): Sidney Bechet The Wizard of Jazz. First Da Capo Press edition 1996.
  7. ^ Bechet, S.(1960): Treat it Gentle. An Autobiography. Second Da Capo Press edition 2003.

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Sidney_Bechet&oldid=21103614»