Joséphine Baker

amerikansk-fransk varietėartist og skuespiller
(Omdirigert fra Josephine Baker)

Joséphine Baker, født Freda Josephine McDonald (19061975) var en amerikansk-fransk danser, sanger og varietéartist. Hun ble fransk statsborger i 1937. I 2021 ble hun hedret av den franske president da hun fikk en gravplass i Panthéon i Paris.

Joséphine Baker
Baker Harcourt 1940 2.jpg
FødtFreda Josephine McDonald
3. juni 1906[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
St. Louis, Missouri[5][6][7]Rediger på Wikidata
Død12. apr. 1975[1][2][3][8]Rediger på Wikidata (68 år)
La Salpêtrière[9][10]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse
11 oppføringer
Sanger[11], Vedete, filmskuespiller, gateartist, danser[11], jazzmusiker, modell, skuespiller, offiser (19441945)[12], etterretningsoffiser (1939–)[12], skribentRediger på Wikidata
Ektefelle Jo Bouillon (19471961)Rediger på Wikidata
Nasjonalitet USA (–1937), Frankrike (1937–)Rediger på Wikidata
Gravlagt Monaco Cemetery (1975–)[13][14], Panthéon (2021–)[15]Rediger på Wikidata
Utmerkelser Ridder av Æreslegionen (1957)[12], Croix de guerre 1939–1945 (1957)[12], Médaille de la Résistance (1946)[12], Médaille commémorative des services volontaires dans la France libre, Den franske minnemedaljen for krigen 1939–1945Rediger på Wikidata
Signatur
Joséphine Bakers signatur

Josephine Baker fotografert av Carl Van Vecthen i 1949.

Liv og virkeRediger

 
Josephine Baker i sitt berømte bananskjørt i 1920-årene. Det ble først tatt i bruk i debutrevyen La Folie du Jour på revyteateret Folies Bergère i Paris 1926.

Joséphine Baker var etterkommer av nord-amerikanske urinnvånere og av slaver som opprinnelig kom fra Afrika. Hun var uekte barn av vaskekonen Carrie McDonald og den jødiske trommeslageren Eddie Carson, og vokste opp i meget fattige kår.

I 1921 ble hun tatt opp i en vaudeville-trupp i St. Louis; da var hun bare femten år gammel og var allerede gift for andre gang (med Willie Baker; de skilte seg i 1925). Dette brakte henne til Broadway og Plantation Club, der hun umiddelbart ble med i musikaler som Shuffle Along (1921) and The Chocolate Dandies (1924). Hun ble en nær venn av Eubie Blake og flere av datidens mest kjente jazzvokalister. På denne tiden fikk hun tilnavnene «Black Venus», «Black Pearl» og «Creole Goddess»

I 1925 dro hun til Paris og fikk jobb i oppsetningen Revue Negre ved Théâtre des Champs-Élysées. Hennes erotiske dansenummer ble en stor suksess; det vakte også oppsikt at hun var nesten naken på scenen. Forestillingen ble sendt på europaturné, men etter en tid brøt Baker kontrakten og dro tilbake til Frankrike for å starte i et nytt engasjement ved Folies Bergère i 1926.

I 1928 var hun på nytt på europaturné, og da besøkte hun også København og Oslo, med sitt bananskjørt og fremføring av sangen J'ai deux amours – mon pays et Paris.

Senere ble hun stjerne i filmene Den sorte Venus (1934), Princesse Tamtam (1935), Moulin Rouge (1941), Falsk alarm (1940), An jedem finger zehn... (1954) og Carosello del varietà (1955). Hun hadde også et kortvarig engasjement i New York, i oppsetningen av Ziegfeld's Follies (1936).

Etter andre verdenskrig adopterte hun i årenes løp tolv barn med ulik nasjonal og etnisk bakgrunn, som hun gjorde et poeng av å oppdra i ulike religioner for å bevise at barn kan komme godt overens selv om de i det ytre er svært forskjellige.

I USA var hun aktiv i kampen for borgerrettighetsbevegelsen sammen med Martin Luther King jr., og deltok blant annet i marsjen mot Washington i 1963. Hun opptrådte med en varietéforestilling i Oslo i 1957, og så sent som i 1972 var hun i NRK for å støtte fjernsynshusets store innsamlingsaksjon. Et hjerteinfarkt i 1964 avkortet hennes karriere, og kort tid etter et comeback i Carnegie Hall i 1975 døde hun av hjerneslag. Etter at hun var død ble hun hedret i den franske hovedstaden ved at en plass på Montparnasse fikk navnet «Place Josephine Baker».

UtmerkelserRediger

Hun mottok det franske krigskorset Croix de Guerre for sitt motstandsarbeid under den andre verdenskrig. I november 2021 ble det kunngjort at hun ville få et minnesmerke i Panthéon i Paris. Kun fem av de 80 som tidligere hadde fått et gravminne der var kvinner; hun ble den sjette, og den første svarte.[16] Etter familiens ønske ble ikke Bakers jordiske levninger flyttet fra Monaco til Panthéon; urnen som ble satt ned i nasjonalmonumentet i Paris inneholder jord fra USA, Frankrike og Monaco, som var de tre landene som Joséphine Baker særlig knyttet til i sin levetid.

FilmografiRediger

ReferanserRediger

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Josephine Baker, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Josephine-Baker, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 26. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Notable Names Database, NNDB 705/000024633[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ dødsattest[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ www.nytimes.com[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Munzinger Personen, oppført som Josephine Baker, Munzinger IBA 00000001136, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ www.tandfonline.com[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ a b Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 78725, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ a b c d e www.servicehistorique.sga.defense.gouv.fr[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ www.lefigaro.fr[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ www.lepoint.fr[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ www.elysee.fr[Hentet fra Wikidata]
  16. ^ «Josephine Baker: The first Black woman to be inducted into France's Pantheon». Deutsche Welle. 30. november 2021. Besøkt 30. november 2021. «Of the 80 people buried in the storied mausoleum, only five are women. Baker is now the sixth female, and the first Black woman in history.» 

Eksterne lenkerRediger