Anjou

Anjou er et tidligere grevskap (ca. 880), et hertugdømme (1360), og en provins sentrert rundt byen Angers i den nedre Loire-dalen i vestlige Frankrike. Det tilsvarer stort sett dagens departement Maine-et-Loire.

Det moderne département Maine-et-Loire, som i stor grad tilsvarer det tidligere riket Anjou.

Historie

Gallere, romere og frankere

Stedets politiske opprinnelse kan trekkes tilbake til antikkens galliske samfunn Andes som ble etter Julius Cæsars erobring organisert som det romerske civitas Andecavi. Dette ble bevart i ettertid som et administrativ distrikt under frankerne med navnene pagus, deretter comitatus av Anjou. Dette grevskap, størrelsen synes ha vært tilsvarende med bispedømmet Angers, besto av mesteparten av dagens departement Maine-et-Loire, men omfavnet mer nordover, Craon, Candé, Bazouges (Château-Gontier), Le Lude, og til øst Château-la-Vallière og Bourgueil, mens det til sør ikke inkluderte dagens by Montreuil-Bellay, heller ikke Vihiers, Cholet, Beaupréau, og heller ikke distriktene vest for Ironne og Thouet på vestsiden av Loire som dannet territoriet Mauges. Det grenset mot nord til grevskapet Maine, til øst for det til Touraine, og til sør for det til Poitiers og ved Mauges, og vest ved grevskapet Nantes.

Fra begynnelsen til regimet til kong Karl den skallete ble Anjous helhet alvorlig truet av en trussel fra to kanter, fra Bretagne og fra Normandie. Lambert, en tidligere greve av Nantes, hadde, etter å ha herjet Anjou sammen med Nominoé, hertug av Bretagne, ved slutten av året 851 med hell okkupert hele den vestlige delen så mye som til Mayenne. Fyrstedømme som han dannet for seg selv ble ved hans død erobret av Erispoé, hertug av Bretagne. Fra denne ble det overlevert til hans etterfølgere og forble således inntil begynnelsen av 900-tallet.

Hele denne tiden hadde norboere drevet med plyndring av landet og det var behov for en modig mann til å forsvare det, og endelig i 861 ga Karl den skallete tilliten til Robert den sterke, men denne møtte døden i 866 i et slag mot nordboere ved Brissarthe. Hugues abbeden etterfulgte ham i grevskapet Anjou som i de fleste andre plikter, og da han døde samme år ble det videreført til Odo, den eldste sønnen til Robert den sterke, men da han overtok den franske trone i 888 ble tittelen og pliktene antagelig gitt videre til dennes bror Robert. Det var uansett i de siste årene av 800-tallet at i Anjou, som andre steder, ble makten delegert til en vicomte Fulko den røde (nevnt som vicomte etter 898), sønn av en viss Ingelgerius.

Fulkoene

I den andre fjerdedelen av 900-tallet hadde Fulko den røde tatt tittelen greve, noe hans etterkommere beholdt i tre århundrer. Han ble etterfulgt først av sin sønn Fulko den gode (941 eller 942 – ca. 960), og deretter av sin sønn, Geoffroy Grisegonelle (Gråtrøye) (ca. 960 – 21. juli 987), som gikk inn for å erobre tilbake Anjous gamle områder som var blitt av dets naboer. Således ble vestlige Anjou tatt tilbake fra Bretagne og i øst var alle distriktene til Saumur allerede på den tiden tatt av grevene Blois og Tours.

Geoffroy Grisegonelle lyktes å gjøre greven av Nantes til sin vasall, og i få fra hertugen av Aquitaine konsesjon i len distriktet Loudun. I tillegg, i krigene til kong Lothar mot normannerne og mot keiser Otto II av Det tysk-romerske rike, utmerket han seg selv med en rekke våpenskjold som de episke poetene var raske til å feire.

Hans sønn Fulko Nerra (21. juli 987 – 21. juni 1040) fant seg selv konfrontert ved hans tiltredelse med allianse med Odo I, greve av Blois, og Conan I av Rennes. Den siste hadde erobret Nantes hvor grevene av Anjou mente at de var overherre. Fulko Nerra dro og beleiret det, og beseiret Conans hær i slaget ved Conquereuil den 27. juni 992 og reetablerte Nantes under sitt overherredømme. Deretter vendte han oppmerksomheten mot greven av Blois. Han etablerte en festning ved Langeais, ikke langt fra Tours, og takket være innblanding fra kong Hugo Capet, klarte ikke Odo å fjerne ham.

Da Odo døde tok Fulko byen Tours i 996, men kong Robert den fromme vendte seg mot ham og tok byen selv året etter. I 1016 kom det til en ny strid mellom Fulko og Odo II, den nye greven av Blois, men denne ble fullstendig beseiret ved Pontlevoy den 6. juli 1016, og noen få år senere da Odo beleiret Montboyau tok Fulko overraskende Saumur i 1026.

Den seieren som Geoffroy Martel (21. juni 1040 – 14. november 1060), sønn og etterfølger til Fulko, fikk over Teobald III, greve av Blois, ved Nouy den 21. august 1044 sikret angevinene besittelsen av grevskapet Touraine. På denne samme tiden, fortsatte sin fars verk (som i 1025 hadde Herbert I av Maine til fange og kun løslatt ham på betingelsen at han ble hans vasall), maktet Geoffroy å redusere grevskapet Maine til at det ble helt avhengig av ham. I løpet av hans fars tid hadde han blitt beseiret av Gervais de Château-du-Loir, biskop av Le Mans (1038), men senere, i 1047 eller 1048, maktet han å ta den siste til fange, noe som fikk pave Leo IX til å lyse ham i bann ved kirkerådet i Reims i oktober 1049. Til tross for dette og de samstemte angrepene fra Vilhelm Bastarden, hertug av Normandie, og Henrik I av Frankrike, var han i stand til tvinge Maine i 1051 til å anerkjenne hans autoritet, men mislyktes å ta hevn over Vilhelm av Normandie.

Etter at Geoffroy Martel døde i 1060 ble det strid om etterfølgeren. Martel hadde ingen barn, men lovet grevskapet til sin eldste nevø, Geoffroy den skjeggete, sønn av Geoffroy, grev av Gâtinais, og Ermengarde, datter av Fulko Nerra. Men Fulko le Réchin (muligens «Skjeløyde»), bror av Geoffroy, som først hadde fornøyd med å få Saintonge og festningen i Vihiers. Men da Saintonge ble erobret i 1062 av hertugen av Aquitaine tok han selv fordel av den generell misnøye med brorens manglende dyktighet og gjorde seg selv til herre over Saumur og Angers i 1067 og fikk kastet Geoffroy i fengsel. Press fra paven førte til at Geoffroy ble løslatt og gjeninnsatt, men i et slag i nærheten av Brissac i året etter ble Geoffroy beseiret og atter fengslet, nå i festningen i Chinon. For å få hevd på at han var greve måtte Fulko IV Réchin føre en lang kamp med sine baroner, å avstå Gâtinais til kong Filip I av Frankrike, og til å underkaste Touraine for greven av Blois. På den annen side hadde han suksess i å fortsette Geoffroy Martels politikk i Maine: etter å ha ødelagt La Flèche, fått fred med Blanchelande i 1081, fikk han Robert Curthose, sønn av Vilhelm Bastarden, til gi ham hyllest for Maine. Senere fikk han Elias, herre av La Flèche, vendt mot Vilhelm Rufus, konge av England, og ved anerkjennelsen av Elias som greve av Maine i 1100, fikk han arrangert for sin sønn med Bertrade de Montfort, Fulko V den unge, et ekteskap med Elias’ datter og enearving.

Fulko V den unge (14. april 1109 – 1129) etterfulgte som greve i Maine da Elias døde den 11. juli 1110, men denne utvidelsen av Angevin-riket kom i direkte konflikt med Englands interesser og da Henrik I av England som også var hertug av Normandie etter å ha nedkjempet sin bror Robert Curthose. En krig mellom de to maktene var uunngåelig. I 1112 brøt den ut, og Fulko kunne ikke hindre at Henrik I tok Alençon og fengslet Robert de Bellême, og Fulko ble tvunget til bøye av og gi sin hyllest for Maine til Englands konge i traktaten ved Pierre Pecoulée den 23. februar 1113. Som hevn for dette nedkjempet han Henriks hær ved Alençon i 1118 og i mai året etter var det Henrik som krevde fred, og en fredsavtale ble sikret ved å gifte sin eldste sønn og arving William Adelin til Fulkos datter Matilda. Da William Adelin kort tid etter druknet i skipsulykken med Det hvite skip i 1120 gikk alliansen i oppløsning, men da Fulko kom tilbake fra pilegrimsreise i Det hellige land (1120–1121) fikk han sin andre datter Sibyl giftet med William Clito, sønn av Robert Curthose, som kunne gjøre hevd på hertugdømmet Normandie og teoretisk også på kongedømmet England. Sibyl fikk Maine som medgift. Henrik fikk dette ekteskapet annullert ved å hevde at partene var i nær slekt. I 1127 kom en ny allianse i gang da Henrik trolovet sin datter Matilda eller Maud, enke etter Henrik V av Det tysk-romerske rike, til Fulkos unge sønn Geoffrey den smukke. Bryllupet ble feiret den 2. juni 1129 i Le Mans, og kort tid etter, på invitasjon fra Baudouin II av Jerusalem, dro han til Jerusalem for å gifte seg med Melisende, Baudouins datter og arving, og således overta tronen til kongedømmet Jerusalem den 14. september 1131. Hans eldste sønn Geoffrey den smukke, eller «Plantagenet» som han etter hvert ble kalt, etterfulgte ham som greve av Anjou (1129 – 7. september 1151).

Plantagenetene

Fra den første Geoffrey Plantagenet forsøkte å profittere ved dette ekteskapet og etter at Henrik I døde i 1135 la det grunnlaget for en erobring av Normandie ved en rekke hærtokt. I begynnelsen av 1136 gikk han inn i landet og ble gjenforent med sin hustru, keiserinne Maud som hadde mottatt underkastelse av Argentan, Domfront og Exmes. Etter å ha blitt kalt tilbake til Anjou ved et opprør fra en av sine baroner tok han igjen styringen samme år over en sterk hær. Blant hans folk var Guillaume X av Poitiers, hertug av Aquitaine; Geoffroy, grev av Vendôme; og Guillaume I av Ponthieu. Etter en rekke suksesser ble han selv såret i foten under beleiringen av Le Sep og måtte trekke seg tilbake.

I mai 1137 begynte en ny hærkampanje hvor han ødela distriktet Hiémois (rundt Exmes) og brente Bazoches. I juni 1138, med støtte fra Robert, 1. jarl av Gloucester, fikk Geoffrey underkastelsen til Bayeux og Caen. I oktober herjet han nabolaget til Falaise, og endelig i mars 1141 da han hørte om sin hustrus suksess i borgerkrigen i England gikk han igjen inn i Normandie og tok hele landet i triumf. By etter by overga seg: i 1141 Verneuil, Nonancourt, Lisieux, og Falaise; i 1142 Mortain, Saint-Hilaire, og Pontorson; i 1143 Avranches, Saint-Lô, Cérences, Coutances, og Cherbourg; i begynnelsen av 1144 gikk han inn i Rouen og den 19. januar mottok han hertugkronen i byens katedral. Endelig i 1149 etter å ha knust et siste forsøk på opprør overrakte han hertugdømmet til sin sønn Henrik Curtmantle som mottok investitur (innsetningsretten) fra den franske kongens hånd.

Mens Fulko den unge og Geoffrey Plantagenet drev på med å utvide grevskapet Anjou neglisjerte de ikke å styrke deres autoritet hjemme da baronene var opprørske. I henhold til Fulko den unge finnes kun noen få isolerte fakta og datoer: omtrent 1109 ble Doué og L'Île Bouchard tatt; i 1112 ble Brissac beleiret, og på omtrent samme tid Eschivard av Preuilly underkastet; i 1114 var det en generell krig mot opprørske baroner, og i 1118 et nytt opprør som ble slått ned ved beleiringen av Montbazon: i 1123 gjorde herren av Doué opprør og i 1124 ble Montreuil-Bellay tatt etter en beleiring som varte i ni uker. Geoffrey Plantagenet med sin utrettelige energi undertrykte en allianse av hans vasaller, den største trusselen ble dannet i 1129. Blant de som gjorde opprør var Guy IV av Laval, Giraud I av Montreuil-Bellay, vicomte av Thouars, herrene av Mirebeau, Amboise, Partbenay og Sablé. Geoffrey beseiret dem den ene etter den andre, tok Thouars og okkuperte Mirebeau.

Ytterligere et opprør ble knust i 1134 ved ødeleggelsen av Cand og i å erobre L'Île Bouchard. Mens han var i Normandie plasserte Robert III av Sablé seg selv i ledelsen for opprørsbevegelsen. Geoffrey reagerte med å ødelegge Briollay og okkupere La Suze til Robert III av Sablé ble tvunget til ydmykende å be om tilgivelse via biskopen av Angers. I 1139 tok Geoffrey Mirebeau og i 1142 Champtoceaux, men i 1145 brøt et nytt opprør ut, og denne gangen under ledelse av Elias, hans egen bror, som med støtte fra Robert III av Sablé, krevde grevskapet Maine. Geoffrey tok sin bror til fange, tvang Robert III til å trekke seg tilbake, og reduserte de andre baronene. I 1147 ødela han Doue og Blaison, og i 1150 kom et opprør av Giraud, herre av Montreuil-Bellay: for et år beleiret han stedet inntil det overga seg og tok Giraud til fange og slapp han kun fri etter at Frankrikes konge ba om det.

Da Geoffrey Plantagenet døde den 7. september 1151 var hans sønn Henrik arving til et stort rike, sterkt og konsolidert, og med hans eget ekteskap til Eleonora av Aquitaine i mai 1152 ble også Aquitaine inkludert.

Da kong Stefan av England døde ble Henrik anerkjent som konge av England den 19. desember 1154 i henhold til traktaten av Wallingford. Hans bror Geoffrey II, hertug av Bretagne, som hadde fått de tre festningene Chinon, Loudun og Mirebeau som apanasje, forsøkte å overta Anjou under begrunnelsen at det var hans fars vilje: hans fars arv skulle gå til ham da Henrik fikk arv etter sin mor. Da Henrik hørte dette lot seg løslate fra sin ed til paven og marsjerte mot sin bror med en hær i begynnelsen av 1156. Han erobret Chinon og Mirebeau, og i juli han tvang Geoffrey II til å gi opp sine tre festninger til gjengjeld for en årlig pensjon. Således maktet Henrik å beholde grevskapet Anjou hele sitt liv, selv om han ga det til sin sønn Henrik den unge da sønnen ble gammel nok til å styre det, men nektet bestemt å gi ham grunn til å glede seg over sin makt. Etter at Henrik II døde i 1189 gikk grevskapet sammen med hans øvrige maktområder til hans sønn Rikard I av England, men da denne døde i 1199, krevde Arthur av Bretagne (født 1187) arven på grunn av at den tilhørte ham via hans far Geoffrey, den fjerde sønn av Henrik II, i henhold til sedvanen at «sønnen til den eldste broren skal etterfølge hans fars fedrenearv».

Han satte seg opp i rivalisering med John Lackland, den yngste sønnen til Henrik II, og med støtte fra Filip II August av Frankrike og William des Roches, seremonimester av Anjou. Han kom til Angers i april 1199 og der fikk seg anerkjent som greve av tre grevskap, Anjou, Maine og Touraine, og derav ga hyllest og underkastelse til den franske kongen framfor den engelske. Kong Johan av England fikk snart fordel da Filip II August sviktet Arthur i traktaten av Le Goulet i 1200. I 1202 nektet Arthur således å gi hyllest til franskekongen som øyeblikkelig konfiskerte alle hans eiendommer, inkludert Anjou. I et nederlag ble Arthur tatt til fange av Frankrikes konge i august 1202, noe som synes å sikre kong Johan suksess, men han ble forlatt av William des Roches som året etter støttet Filip II August i å underkaste hele Anjou. Som et siste forsøk fra Johan tok han Angers i 1214, men gikk på et nederlag i slaget ved La Roche-aux-Moines. Grevskapet forble tilknyttet den franske kronen.

Kort tid etter ble grevskapet igjen atskilt da Ludvig IX av Frankrike i august 1246 ga det som apanasje til sin nevø Karl, greve av Provence, som snart etter ble konge av Napoli og Sicilia. Karl I av Anjou, med sitt store rike, ga liten oppmerksomhet til Anjou, noe hans sønn Karl II av Napoli, den vanføre, som etterfulgte ham den 7. januar 1285. Den 6. august 1290 giftet Karl den vanføre sin datter Margaret til Karl av Valois, sønn av Filip III av Frankrike, den dristige, og ga henne Anjou og Maine som medgift i bytte for kongedømmene Aragón og Valentia, og ved at Karl av Valois oppga grevskapet Barcelona. Karl av Valois tok øyeblikkelig grep om grevskapet Anjou til hvem Filip IV av Frankrike i september 1297 knyttet et fransk adelskap. Den 16. september 1325 døde Karl og etterlot Anjou til sin eldste sønn Filip av Valois og da denne ble anerkjent som konge av Frankrike som Filip VI den 1. april 1328 ble grevskapet Anjou igjen forent med den franske krone.

Den 17. februar 1332 skjenket Filip VI grevskapet til sønn Johan II av Frankrike, den gode, som da han ble konge i august 1350 lot det gå til sin andre sønn Louis I og hevet det til hertugdømme i den franske adelen den 25. oktober 1360. Louis I ble i sin tid også greve av Provence og konge av Napoli før han døde i 1384 og etterfulgt av sin sønn Louis II som benyttet det meste av sin tid og kraft til kongedømmet Napoli og etterlot styringen av Anjou bortimot fullstendig i hendene på sin hustru Yolande av Aragón. Da han døde i april 1417 tok hun selv formynderskapet til deres unge sønn Louis III og i hennes egenskap som regent forsvarte hun hertugdømmet mot England. Louis III, som etterfulgte sin far som konge av Napoli, døde den 15. november 1434 og etterlot seg ingen barn. Hertugdømmet Anjou gik da til hans fetter René, den andre sønnen til Louis II og Yolande av Aragón.

Under kongedømmet Frankrike

Ulikt sine forgjengere, som sjelden ble lenge i Anjou, hadde René av Anjou fra 1443 lange opphold der, og hans hoff i Angers ble et av de mest strålende i kongedømmet Frankrike. Da hans sønn Johan døde brått av uklare grunner i desember 1470, flyttet han til Provence og forlot Anjou for godt. Etter å ha gjort en fortegnelse over alle sine besittelser forlot han hertugdømmet i oktober 1471 med de meste av sine rikdommer. Den 22. juli 1474 satte han opp et testament som delte hans besittelser mellom barnebarnet René II av Lorraine og hans nevø Karl II, greve av Maine. Da kong Ludvig XI av Frankrike, som selv var sønn av en av Renés søstre, hørte dette, tok han hertugdømmet med makt, men beholdt det ikke lenge. Han ble forsont med René i 1476 og ga det tilbake, sannsynligvis på den betingelse at René lot ham være arving. Hvordan det enn var, da René døde i 1480 ble hertugdømmet igjen tilknyttet den franske kronen.

Senere ga Frans I av Frankrike hertugdømmet Anjou som apanasje til sin mor Louise av Savoia. Ved hennes død i september 1531 gikk Anjou tilbake til den franske tronen. I 1552 ble det gitt som apanasje av Henrik II av Frankrike til hans sønn Henrik av Valois som da han ble konge i 1574 ga det videre til sin bror François, hertug av Alençon, i traktaten av Beaulieu i nærheten av Loches i mai 1576. Francis døde den 10. juni 1584 og Anjou gikk igjen tilbake til den franske kronen.

Først ble Anjou inkludert under militær kommando av Orléanais, men på 1600-tallet ble gjort til et eget styre. Saumur og Saumurois som kong Henrik IV av Frankrike i 1589 hadde omgjort til et uavhengig militært stattholderskap til fordel for Duplessis-Mornay, fortsatte fram til den franske revolusjonen som et atskilt gouvernement som inkluderte foruten Anjou også deler av Poitou og Mirebalais. Tilknyttet généralité av Tours besto Anjou i begynnelsen av revolusjonen av fem êlections (juridiske distrikter): Angers, Beaugé, Saumur, Château-Gontier, Montreuil-Bellay og deler av êlections La Flèche og Richelieu. Økonomisk dannet den en del av den såkalte pays de grande gabelle og besto av 16 særskilte domstoler, eller greniers à sel (saltvarehus): Angers, Beaugé, Beaufort, Bourgueil, Candé, Château-Gontier, Cholet, Craon, La Flèche, Saint-Florent-le-Vieil, Ingrandes, Le Lude, Pouancé, Saint-Remy-la-Varenne, Richelieu, og Saumur. Grunnet dette var Anjou en del av parlamentet i Paris. Angers ble hovedsetet hvor dens jurisdiksjon besto av sénéchaussées av Angers, Saumur, Beaugé, Beaufort og hertugdømmet Richelieu. Da man i 1790 besluttet å dele Frankrike opp i departementer dannet Anjou og Saumurois unntatt noen territorier, det nye departement Maine-et-Loire, en ordning som gjelder fortsatt.

• Denne artikkelen inneholder materiale fra Encyclopædia Britannica Eleventh Edition, en publikasjon som nå er offentlig eiendom.