Vasall (fra fransk vassal, av middelalderlatin vasallus, til middelalderlatin vassus «tjener», opprinnelig fra gallisk «ung mann, tjener»)[2] betegner person under lensherres, godsherres overhøyhet og som har fått et geografisk område å administrere på vegne av makthaverne på et høyere nivå og danner bakgrunnen for adelsstrukturen.[2] Gjenytelsen for å motta et slikt len var krigstjeneste og skatter eller tributt.

En vasall sverger troskapseden til grev Pfalz Fredrik V av Pfalz på hans trone.[1]

Ordet brukes også i vasallstat, som er stat underlagt et overherredømme av en annen stat og som har begrenset selvstyre som følge av en annen stats overherredømme, eller hvor avhengigheten av en annen stat er så stor at selvstendigheten er mer av formell art.[3] Ved å stå opp for sin herre i krig, fikk vasallene visse privilegier. Et vanlig privilegium var at adelen (så vel som presteskapet) var å bli fritatt for egen skatteplikt, særlig dersom de skaffet en militær styrke til herrens eventuelle behov.

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ Spieß, Karl-Heinz (1978): Lehnsrecht, Lehnspolitik und Lehnsverwaltung der Pfalzgrafen bei Rhein im Spätmittelalter, Wiesbaden
  2. ^ a b «vasall», NAOB
  3. ^ «vasallstat», NAOB