Pavevalg
Pavevalg er metoden hvorved Den romersk-katolske kirke velger biskop av Roma, som bærer tittelen pave. Pavevalget er en flere århundre gammel tradisjon. Siden 1059 har Kardinalkollegiet vært ansvarlig for å velge paven. I tidligere tider kunne presteskapet og innbyggere i Roma delta i valget, og i en lengre periode presiderte den tysk-romerske keiseren. Når Kardinalkollegiet samles for å velge pave, møtes de i konklave (latin: cum clavi, «med nøkkel»), som viser til skikken med å låse kardinalene i et avstengt rom inntil de har fattet en avgjørelse. Konklaven finner normalt sted i Det sixtinske kapell i Vatikanet.
Paver kan utforme regler for valgprosedyre og bestemme sammensetningen av valgforsamlingen, men kan ikke selv utpeke sin etterfølger.
I 1996 kunngjorde pave Johannes Paul II en ny pavelig konstitusjon, kalt Universi Dominici Gregis, som (med mindre den senere endres) vil styre valget av pavens etterfølger. Universi Dominici Gregis er den eneste konstitusjonen som styrer valget; den opphever alle tidligere konstitusjoner vedtatt av paver.
Prosedyre rediger
Det holdes pavevalg når paven dør eller abdiserer. Ingen pave hadde abdisert siden Gregorius XII i 1409, før Benedikt XVI gjorde det i 2013.
Ved pavens bortgang påligger det den pavelige camerlengo å verifisere dødsfallet. Camerlengoen er en kardinal som tjenestegjør som kammerherre ved det pavelige hoff. Camerlengoen tar besittelse av Fiskerringen, som bæres av paven; ringen, sammen med paveseglet, ødelegges senere foran Kardinalkollegiet.
I tiden mellom pontifikater, kjent som sede vacante, overføres noe begrenset makt til Kardinalkollegiet, som sammenkalles av kollegiets dekanus. Alle kardinaler må møte i Kardinalenes generalforsamling, unntatt de som er over 80 år (men disse kan delta i diskusjonen hvis de ønsker).
Valgbarhet rediger
Alle ugifte, katolske menn over 25 år er i teorien valgbare. I praksis er det kardinalene som er reelle kandidater, og det er svært lenge siden man har valgt en ikke-kardinal. Historisk finnes det eksempler på at ikke-kardinaler er valgt, som legmannen Leo VIII og diakonen Celestin III.
Historie rediger
De første pavevalg foregikk antagelig ved at paven utpekte sin etterfølger. Det sies blant annet at Peter utpekte Klemens I, som ikke aksepterte å ta på seg embetet. Den første paven skal da i stedet ha utpekt Linus.
Etterhvert, en tid etter at kristendommen hadde blitt Romas religion, ble den romerske befolkningen delaktige i pavevalgene, ved at de ga sin tilslutning eller avviste valget – på høylytt vis – når kandidaten ble presentert for dem. I realiteten var deres rolle mest indirekte, ved at man ikke valgte en upopulær person til pave. Ordningen ble avskaffet av en synode holdt i Lateranet i 769. Folket aksepterte dette; de kunne uansett vise sin støtte eller ytre sitt mishag uten at de fikk mer eller mindre makt. Men den romerske adelen var ikke fornøyd, ettersom de tidligere hadde hatt større påvirkningskraft. I 869 ble adelen derfor tatt med igjen.
Pave Nikolas II innførte i 1059 nye regler for pavevalg, hvor hovedelementet var at kun kardinalbiskopene deltok. Disse reglene ble første gang brukt i pavevalget 1061. Kort tid senere, muligens allerede ved pavevalget 1073, fikk også kardinalprestene og kardinaldiakonene stemmerett, men det var kardinalbiskopene som førte diskusjonen og presenterte kandidatene for dem. Den romerske adelen ser ut til å ha akseptert nyordningen nokså raskt, men den tysk-romerske keiseren var meget misfornøyd, og utnevnte i 1061 sin egen kandidat til motpave under navnet Honorius (II).
I 1241 ble et nytt element innført, da den første konklave ble holdt. Ordet har senere blitt synonymt med pavevalg, og det brukes gjerne om valgene tilbake til 1061, som foregikk etter praktisk talt samme regler med unntak av at døren ikke var låst. Bakgrunnen for innføringen av denne ordningen var at valgene tok lang tid, noe den romerske senatoren Matteo Rosso Orsini ønsket å forhindre.
Moderne praksis rediger
I 1996 kunngjorde pave Johannes Paul II en ny pavelig konstitusjon, kalt Universi Dominici Gregis, som (med mindre den senere endres) vil styre valget av pavens etterfølger. Universi Dominici Gregis er den eneste konstitusjonen som styrer valget; den opphever alle tidligere konstitusjoner vedtatt av paver. Under Universi Dominici Gregis kan kardinalene bo i et spesialbygget kompleks Domus Sanctae Marthae, men avstemningen skal fortsatt finne sted i det sixtinske kapell.
Flere oppgaver tilfaller dekanus for kardinalskolleget, som alltid er en kardinalbiskop. Hvis dekanus ikke er berettiget til å delta i konklavet på grunn av sin alder, erstattes han av visedekanus. Hvis heller ikke visedekanus kan delta, er det den deltagende kardinalbiskop med størst ansiennitet som fyller funksjonen.
Siden kardinalkollegiet er en liten forsamling, har det vært foreslått at elektoratet burde utvides. Foreslåtte reformer inkluderer en plan om å erstatte kardinalkollegiet med bispesynodiet som elektorat. Dette inkluderer mange flere medlemmer. Ifølge de nåværende regler kan imidlertid synoden bare møtes når paven har sammenkalt den. Universi Dominici Gregis sier eksplisitt at selv om en synode eller et økumenisk konsil sitter på et tidspunkt en pave dør, kan det ikke foreta valget. Ved en paves død vil begge forsamlinger opphøre å fungere inntil en ny pave beordrer at arbeidet skal gjenopptas.
Det er ikke ansett som god skikk å fremheve eget kandidatur til posisjonen som pave. Det er imidlertid alltid mye spekulasjon om hvilke kardinaler som har seriøse muligheter til å bli valgt. Spekulasjonene har en tendens til å finne sted når en pave er syk eller aldrende, og media lager gjerne lister over potensielle kandidater. En kardinal som anses å være mulig kandidat blir uformelt referert til som papabile. Det er et uttrykk som ble laget på midten av 1900-tallet.