Jesuittordenen (latin: Societas Jesu, «Jesu selskap», S.J.) er en katolsk orden grunnlagt i 1534 som misjonsorden og under visjonen om en reform av den katolske kirken innenfra. Ordenen har ikke klostre i vanlig forstand, selv om munker som befinner seg på samme sted skal bo sammen. Munkene er ikke stedbundne i kontrast til for eksempel Benediktinerordenen, men blir sendt ut av ordenen på oppdrag. Ordenen er direkte underordnet paven og er dermed teoretisk fri for ordre fra lokale biskoper.

Jesuittordenen
Stiftet1540[1]
HovedkontorIl Gesù (forekomst av: Mother Church)
generalsuperior for Jesuittordenen
ReligionDen romersk-katolske kirke
Grunnlegger(e)Ignatius av Loyola, Frans Xavier, Peter Faber, Santos Compañeros
Adm.dir.Arturo Sosa Abascal (2016)[2]
Antall medlemmer 26 799 mann (2018)
MottoAd maiorem Dei gloriam
Nettstedwww.jesuits.global (mul)
Kart
Jesuittordenen
41°53′45″N 12°28′47″Ø
Ignatius av Loyola (1491–1556). adelsmann, soldat og grunnlegger av Jesuittordenen. Han regnes som helgen i den katolske kirke.
Kirken Il Gesù er Jesuittordenens moderkirke i Roma

Pave Frans, som ble valgt under konklavets andre dag, den 13. mars 2013, er den første pave som er jesuitt.

Jesuittordenen spilte en avgjørende rolle under motreformasjonen og i den katolske hedningemisjonen. Den var i en periode en av de mektigste organisasjoner innenfor den katolske kirke. Jesuittordenens misjonariske, til tider elitistiske og offensive stil har gjennom tidene ført til kraftige motreaksjoner og kritikk av den. Paven forbød ordenen fra 1773 til 1814, og adgang til Norge var gjennom grunnloven forbudt for jesuitter fra 1814 til 1956.

De greske bokstavene IHS i Jesuittordenens emblem står for Jesus, eller kan fortolkes som forkortelse for «Jesus, menneskenes frelser» på latin.

Historie

rediger

Ordenen ble grunnlagt i 1534 av Ignatius av Loyola og stadfestet av Pave Paul III i 1540. Ved Ignatius død i 1556 hadde ordenen allerede 1000 medlemmer, og i løpet av få år spredte den seg over det meste av verden, hvor den mange steder fikk stor innflytelse. Under ordenens motto Ad maiorem Dei gloriam, «Til Guds større ære», ble selskapet utviklet under de følgende årtiene til å bli en stor skare av pavelojale og høyt skolerte lærere og forkynnere. Til ordenens første oppgaver hørte misjonsarbeidet, men de fungerte også som en front for motreformasjonen. Dessuten har formidling av viten alltid stått sentralt hos jesuittene. Jesuittskoler og -høyskoler har blitt grunnlagt over hele verden.

Ordenen arbeidet for å fremme den katolske kirkes innflytelse i hele verden. I Paraguay i Sør-Amerika overtok jesuittene på 1600- og 1700-tallet makten over store områder med et system av misjonsstasjoner, såkalte reduksjoner (spansk: reducciones). Dette berget langt på vei den indianske Guaraní stammen som ellers trolig ville ha forgått på grunn av slavehandelen.[trenger referanse] Jesuittene var også viktige under koloniseringen av Brasil, og grunnla blant annet byen São Paulo.

Jesuittene innledet misjonsvirksomhet i India, der deres fremste misjonær var Frans Xavier. Misjonen fortsatte østover i Asia, og snart hadde jesuittene etablert seg i Japan og i Kina. Man regner med at ca. 300 000 kinesere bekjente seg til kristendommen omkring 1700. Ordenens makt og uavhengighet særlig i Sør-Amerika førte til problemer, og etter press fra portugisiske og spanske monarker opphevet pave Klemens XIV den i 1773. Jesuittordenen ble gjenopprettet i 1814.

Etter annet Vatikankonsil i 1962 har Jesuittordenen vært med å prege og utforme frigjøringsteologien i Latin-Amerika. Adolfo Nicolás er ordenens generalsuperior siden 2008. Ordenen driver i dag en lang rekke skoler og universiteter, hovedsakelig i USA. Den er nå (2022) den største enkeltstående katolske presteordenen, dog ikke den største ordenen dersom man regner mannlige og kvinnelige grener sammen.

Ordenens filosofi

rediger

Ordenens prester skulle etterleve apostolisk etterfølgelse; de stiller seg til rådighet for paven og underordner seg ikke lokale biskoper eller fyrster. Ignatius var utdannet militær og militærets strenge orden ble gjenspeilt i jesuittordenens disiplin og indre organisering. Undervisning og vitenskap står sentralt for ordenen, og mange skoler og en rekke universiteter verden over ble grunnlagt av jesuitter. Ordenen har ingen ordensdrakt eller klostre i tradisjonell forstand, men det er vanlig at flere medlemmer bor sammen i en kommunitet.

Jesuitter i Norge

rediger

Etter reformasjonen i Norge ble den romersk-katolske kirke forbudt. Flere nordmenn fortsatte likevel å være katolikker, og unge menn fra bedrestilte familier ble sendt til skoler lenger sør i Europa. Disse skolene ble ofte drevet av jesuitter, og slik fikk nordmenn kontakt med Jesuittordenen. Den mest kjente norske jesuitten er Laurids Nielsen fra Tønsberg. Han studerte i Nederlandene i 1560-årene, og var viktig i motreformasjonen i Skandinavia. Jesuitter ble nektet adgang til Norge av kong Christian IV i 1624. Kongen forbød også nordmenn å studere ved jesuittskoler.[trenger referanse]

En kunne i spesielle tilfeller få innvilget dispensasjon fra forbudet.[trenger referanse] Festningsbyggeren Johan Caspar de Cicignon fikk fra 1675 til 1691 lov til å ha én eller to jesuitter som huskapellaner på Trosvig ved Fredrikstad.[trenger referanse] Jesuitten Maximilian Hell, som var astronom hos keiserinne Maria Theresa, fikk lov til å utføre viktige observasjoner i Vardø i 1768.[trenger referanse] Mens han var i Norge, holdt Hell messe i Erkebispegården i Trondheim.[3]

I Norge ble det i Grunnloven av 1814 fastslått at jesuitter ikke hadde adgang til riket. Etter at Den katolske kirke ble tillatt i Norge i 1843[trenger referanse] ble bestemmelsen stående; den holdt seg også etter at forbudet mot jøders innvandring og munkeordener ble opphevet, henholdsvis i 1851 og 1897. Ved avstemninger i Stortinget i 1897 og 1925 fikk forslaget om opphevelse ikke to tredjedels flertall.

Stortinget vedtok 1. november 1956 å oppheve forbudet, som lød «Jesuiter maae ikke taales». Vedtaket om å endre Grunnloven ble gjort med 111 mot 31 stemmer.[4] Bakgrunnen for opphevelsen av var at Norge hadde tilsluttet seg Europarådets konvensjon for beskyttelse av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter (Den europeiske menneskerettskonvensjon).[5]

Ifølge Edvard Hambro bør forbudet i Grunnloven i første rekke sees som et forbud mot jesuittisk misjonsvirksomhet i Norge.: Han skriver i sin bok «Norsk fremmedrett» fra 1950 at Grunnloven § 2 kunne forstås som et forbud mot ordenen, men også at det var rettet mot det enkelte medlemmet. Forbudet ble imidlertid ikke praktisert slik at den rammet enkeltindivider som kom til Norge. Det ble ikke undersøkt om den reisende var jesuitt.[6] Det er eksempelvis opplyst at Christian Michelsen i 1905 hadde jesuitter boende hos seg som gjester og rådgivere.[trenger referanse]

Da den såkalte jesuittparagrafen ble opphevet, sammenfalt dette med Sovjetunionens brutale stopp på opprøret i Ungarn, og de første jesuittene i Norge var derfor ungarske jesuitter som dro i eksil.

Det er ikke opprettet en permanent jesuittkommunitet i Norge, i motsetning til i Sverige og Danmark.

Norske jesuitter

rediger

Følgende norskfødte personer er kjent som medlemmer av Jesuittordenen:

Se også

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ www.odis.be[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ https://gc36.org/fr/cg36-nouveau-pere-general/.
  3. ^ Norgeshistorie.no, Øystein Rian, «Jesuittene og Norge» Arkivert 5. januar 2017 hos Wayback Machine.. Hentet 5. jan. 2017.
  4. ^ Forhandlinger i Stortinget 1956 side 3017.
  5. ^ St. prp. nr. 202. (1952) Om endringer i Grunnloven side 1 og side 10.
  6. ^ Edvard Hambo: Norsk fremmedrett (1950) side 89.

Eksterne lenker

rediger