Åpne hovedmenyen
Se også: Helg, Skytshelgen

En helgen er i kristen tradisjon, unntatt i de reformerte kirker, en person som levde sitt liv som en så vellykket «Kristi etterfølgelse» at kirken offisielt kunne slå fast at det ikke lenger var han eller hun som hadde levd, men Kristus som levde i ham eller henne. Det betydde at det egentlig var Kristus man æret i helgenen. Slike personer kan skrives med tittelen «Sankt» (hellig) foran fornavnet, mens etternavnet da gjerne sløyfes.

Den katolske tradisjon har tusenvis av helgener, hvorav 10 «norske»:

  1. Den hellige Olav
  2. Den hellige Sunniva
  3. Den hellige Hallvard
  4. Den hellige Eystein av Nidaros
  5. Den hellige Magnus Orknøyjarl
  6. Den hellige Torfinn av Hamar
  7. Den hellige Ragnvald Orknøyjarl
  8. Den hellige Håkon V Magnusson
  9. Den hellige Gudmund
  10. Den hellige Thorlak

De to sistnevnte er riktignok islandske, men kan likevel regnes med i den norske helgenrekken, da Island jo var bosatt av nordmenn og en integrert del av kongeriket Norge på denne tiden; de to helgenene var med andre ord av norsk ætt og var norske borgere.

Foruten disse mest kjente fantes det også et vell av lokale helgener, såkalte bygdehelgener, deriblant St. Gudmund fra Romerike, St. Tarald av Seljord, Sta. Tove av Tuddal, St. Tollef Saleman fra Tinn, St. Lidvor fra Setesdalen, «Helligtøri» fra Skjelsø ved Risør, Sta. Margaretha («falske Margrethe»), St. Even og St. Thorleif.

I tillegg til de ovennevnte førreformatoriske helgener har man dessuten Karl Schilling, som ennå ikke har blitt fullt ut helligkåret, men som har en pågående (skjønt muligens ikke veldig aktiv) kanoniseringsprosess. Han har hittil fått tittelen «ærverdig», steget før saligkåring.

Den ortodokse tradisjon regner også med tusenvis av helgener, hvorav 4 «norske»:

  1. Den hellige Olav
  2. Den hellige Sunniva
  3. Den hellige Hallvard
  4. Den hellige Trifon av Petsamo

Snorre forteller at to av de norske kongene som ble drept under borgerkrigene, ble æret som helgener etter sin død. Den ene var Harald Gille som blant mye annet hadde lemlestingen av Magnus Blinde og henrettelsen av en biskop på samvittigheten, og selv ble drept mens han overnattet hos sin frille Tora i Bergen – mens den andre var hans sønn Øystein Haraldsson, som herjet Orknøyene som i vikingenes dager. Livsførselen deres gjør påstanden om deres hellighet uforklarlig, med mindre man tenker seg at folk fryktet at de ville gå igjen, og håpet å gjøre deres ånder forsonlig stemt ved å ære dem.[1]

ReferanserRediger

  1. ^ Sverre Bagge: Mennesket i middelalderen (s. 141), forlaget Aschehoug, Oslo 2009, ISBN 82-03-23282-5

Eksterne lenkerRediger