Åpne hovedmenyen
Karl Maria Schilling
Venerable Karl Schilling.jpg
Født9. juni 1835[1]
Oslo
Død2. januar 1907[1][2] (71 år)
Beskjeftigelse Katolsk prest, kunstmaler
Nasjonalitet Norge

Karl Maria Schilling (født Karl Halfdan Schilling 9. juni 1835 i Christiania, død 2. januar 1907 i Mouscron i Belgia) var en norsk barnabittprest. Han ble erklært som ærverdig (venerabilis) av Den katolske kirke den 19. september 1969. Dette er et tidlig stadium i helligkåringsprosessen. Han er den eneste nordmann som for tiden[når?] befinner seg i en slik prosess i den katolske kirke.

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Schillings familie var av militær bakgrunn. Garen var kavalerioffiseren Gottlieb Christopher Adolph Schilling (1795–1886) og moren hans hustru Eleonora Sophie Catharine Berg (1811–1845). Han var opprinnelig lutheraner, men konverterte til katolisismen den 11. november 1854, etter å ha kommet i kontakt med Den katolske kirke i Düsseldorf, hvor han studerte malerkunst ved Eckersbergs skole.

Schilling malte sjangerbilder og portretter, memn først og fremst landskaper. Hans bilder befinner seg på Nasjonalgalleriet i Oslo, i Kunstmuseet i Bergen, i Göteborgs Konstmuseum, i museer i München og i privat eie. Mange av hans bilder ikke signerte.

  • Parti fra Christianiafjorden, utstilt 1864 i Bergens Kunstforening
  • Tesfossen, utstilt 1866 i Stockholm Kunstforening
  • Fra Romsdalen, utstilt 1868 i Christiania Kunstforening 1868, privat eie

Tilbake i Norge ble han et ivrig medlem av den katolske menigheten St. Olaf i Christiania. Han fikk blant annet sogneprest Johan Daniel Paul Stub til å opprette St. Vincensforeningen, hvor Schilling ble første president. Stub var barnabittpater, og under veiledning fra ham og en annen prest fra samme orden, Cesare Tondini, kom Schilling til at han selv ønsket å tre inn i ordenen.

PrestRediger

Han gikk inn i novisiatet i Belgia og ble ordinert der. Som prest virket han i Belgia, Frankrike og Italia. Det fortelles at han ikke var noen stor predikant, men han ble vidt kjent for sin dyktighet som sjelesørger.[trenger referanse] Schilling ble kalt til landsbyen Mouscron hvor folk var fattige i troen, men rike på åndelighet.[trenger referanse] Der ble han skriftefar ikke bare for områdets arbeiderbefolkning, men også for flere internatskoler og ved et par hospitaler, samt for nonneklostre og mange prester og lærde som kom langveis fra for å møte ham, til tross for at han fremdeles snakket like dårlig fransk.[trenger referanse] Han fant sin skriftestol beleiret fra den tidlige morgenstund, med det samme han hadde tatt av messeklærne etter sin messe og kom ut av sakristiet.[trenger referanse] Dagen lang ringte klokken uavlatelig og sa fra at noen ville skrifte for ham.[trenger referanse] Det hendte at et skriftebarn holdt ham i en hel time, mens andre kom flere ganger i løpet av en dag for riktig å få forklart ham sine ulykker og vanskeligheter.[trenger referanse]

Gjennom sitt virke ble han snart kjent som «den hellige pateren», «den lange helgenen» og «helgenen fra Mouscron».[trenger referanse] Han tok opp arbeidet på det nye stedet med den samme lyse glede, tro og tillit som før.[trenger referanse] Han kom også i forbindelse med flere nordmenn som reiste for å besøke ham. Hans innflytelse steg med årene, «bare det å se ham virket oppbyggende».[trenger referanse]

Schilling kom aldri tilbake til Norge, men han fikk likevel stor innflytelse på Den katolske kirkes fremgang i landet.[trenger referanse]

Kort tid etter hans død begynte mange å valfarte til hans grav i Mouscron, og 24. mars 1936 ble hans legeme flyttet til barnabittpatrenes kirke, hvor det ble lagt i et sidekapell. Hans grav besøkes fortsatt ofte av pilegrimer.

ReferanserRediger

  1. ^ a b KulturNav, 9. okt. 2017, Carl Halfdan Schilling, f3692f78-a775-4125-ad81-d3b51adda70c
  2. ^ Benezit Dictionary of Artists, 9. okt. 2017, Carl Halfdan Schilling, B00163208

LitteraturRediger

Eksterne lenkerRediger