Wikipedia

Handels- og samarbeidsavtalen mellom EU og Storbritannia

regulerer samhandel og samarbeid mellom Storbritannia og EU

Handels- og samarbeidsavtalen mellom EU og Storbritannia (engelsk: UK-EU Trade and Cooperation Agreement (TCA)) er en avtale som regulerer forholdet mellom Storbritannia og EU etter brexit. Avtalen gjaldt midlertidig fra 1. januar 2021 og trådte endelig i kraft 1. mai 2021.[1][2][3][4][5]

Handels- og samarbeidsavtalen mellom Storbritannia og EU
TypeHandels- og samarbeidsavtale
Signeringsdato30. desember 2020 (Europakommisjonens president, presidenten i Det europeiske råd), 31. desember 2020 (dronning Elisabeth II)
Trådte i kraft1. januar 2021
Europakommisjonens president Ursula von der Leyen og sjefen for EUs delegasjon i forhandlingene med Storbritannia, Michel Barnier (2019).

Avtalen omfatter handel med varer og tjenester, netthandel, immaterielle rettigheter, offentlige innkjøp, luft- og veitransport, energi, fiskerier, koordinering av sosiale rettigheter, politi- og rettssamarbeid i straffesaker og samarbeid og deltakelse i et utvalg av EUs programmer. Den støtter seg på prinsipper for rettferdig konkurranse med opprettholdelse av blant annet standarder for arbeidstakere, sosial omsorg, miljø og klima («level playing field») og respekt for menneskerettighetene.[6]

Avtalen omfatter ikke utenriks-, sikkerhets- og forsvarssamarbeid. Storbritannia ønsket ikke å forhandle om disse spørsmålene.[6]

Partene ble 24. desember 2020 enige om utkast til en midlertidig avtale i påvente av ratifikasjonsvedtak i Det britiske parlamentet, Rådet og Europaparlamentet. Europakommisjonens president Ursula von der Leyen og presidenten for Det europeiske råd Charles Michel undertegnet avtalen under en seremoni sendt på internett, 30. desember 2020. Underhuset godkjente deretter forslaget samme dag, med 521 mot 73 stemmer, et flertall på 448. Motstemmene kom fra Liberaldemokratene, Scottish National Party og Democratic Unionist Party. Avtalen ble senere på kvelden, klokken 23 godkjent av Overhuset. Da dronning Elisabeth II klokken 00.25 natt til 31. desember 2020, underskrev avtalen, var Storbritannias behandling av den fullført.[7][8]

Avtalen ble drøftet i EU-landenes nasjonale parlamenter. Den ble ratifisert av Europaparlamentet 29. april 2021, og ble deretter behandlet i Rådet for den europeiske union der kravet var enstemmighet.[8][7][1][9]

Handels- og samarbeidsavtalen avløser det vesentligste av avtalen om Storbritannias uttreden av EU. Denne avtalen ble inngått for en overgangsperiode, fra utmeldingsdatoen 1. februar 2020 til 31. desember samme år. Protokollen om Irland og Nord-Irland som ble underskrevet samtidig med avtalen om uttredelse, og som forhindrer en «hard» grense mellom EU-medlemmet Irland og Nord-Irland, fikk virkning fra og med 1. januar 2021.[10]

Bakgrunn rediger

Folkeavstemningen i Storbritannia 23. juni 2016 om medlemskap i EU, viste at 51,89 % stemte for å tre ut av fellesskapet. Etter flere behandlinger i Underhuset og nye forhandlinger mellom Storbritannia og EU, godkjente Underhuset 20. desember 2019 et forslag til utmeldingsavtale. Som en del av utmeldingsavtalen ble det også Protokollen om Irland og Nord-Irland undertegnet. Protokollen regulerer blant annet tollrutinene knyttet til transport av varer til Nord-Irland fra andre deler av Storbritannia, ofte omtalt som backstop. Parlamentet vedtok deretter brexit-loven 9. januar 2020. Storbritannia sto dermed fra 1. februar 2020 utenfor EU, men utmeldingsavtalen medførte at landet i praksis hadde de samme rettigheter og plikter til og med 31. desember 2020.[1][11]

Forhandlingene rediger

Forhandlingene om handels- og samarbeidsavtalen startet 2. mars 2020. Det ble inntil oktober samme år, holdt ni formelle forhandlingsrunder i Brussel og London, og som nettmøter, det siste som følge av koronapandemien. Fra oktober ble forhandlingene intensivert, og det var kontakt mellom partene hver dag, sju dager i uken. Enighet mellom partene ble kunngjort 24. desember 2020.[6]

Avtalens innhold rediger

Avtalen på 1246 sider, er bygget på tre pilarer: en frihandelsavtale, et nytt partnerskap for borgernes sikkerhet og regler for styring (governance) av avtalesamarbeidet.[1]

I. Frihandelsavtale rediger

Avtalen gjelder varer og tjenesteytelser, og i tillegg blant annet investeringer, konkurranse, statsstøtte, transparens på skatteområdet, luft- og veitransport, energi og bærekraft, fiskeri, databeskyttelse og koordinering av sosiale sikringsordninger.[12]

Handel med varer rediger

Handel med varer mellom EU og Storbritannia kan skje fritt for toll og kvoter, dersom kravene til opprinnelsesland er oppfylt. Varene må imidlertid tollbehandles, og dessuten vil merverdiavgift og visse andre avgifter bli beregnet. Det er laget regler for å hindre handelshindringer, basert på WTO's Agreement on Technical Barriers to Trade.[12]

Handel med tjenester rediger

Hver av partene er forpliktet til å likebehandle den annen parts virksomheter med sine egne. Det er ikke lengre en generell adgang til den annen parts servicemarked. Profesjonelle kvalifikasjoner blir ikke lengre automatisk gjensidig godkjent.[12]

Energi og miljø, rediger

Storbritannia er ikke lengre medlem av EUs felles energimarked og Euratom. Det avtales en ny modell for handel og innbyrdes forbindelser med garantier for åpen og fair konkurranse, herunder om sikkerhetsstandarder for offshore, og produksjon av fornybar energi. Det er enighet om å opprettholde forpliktelsene etter Parisavtalen.[12]

Samferdsel generelt, luftfart og veitransport rediger

Bestemmelser om fortsatt og bæredyktig konnektivitet innenfor for luftfart, veitransport, jernbanetransport og sjøtransport, selv om markedsadgangen ligger under det, som det indre marked tilbyr. Arbeidstakernes og passasjerenes rettigheter skal ikke være skadelidende.[1]

Storbritannia deltar ikke i det liberaliserte felles marked for flytrafikk. Landet kan ikke operere flyruter fra EU og videre, for eksempel London-Amsterdam-Bangkok. Landet deltar ikke i Det europeiske byrå for flysikkerhet.[12]

Storbritannia deltar ikke i EUs transportpolitikk.[12]

Mobilitet rediger

Det er ikke lengre full frihet for personreiser mellom Storbritannia og EU. Britiske statsborgere har ikke lengre fri adgang til å arbeide, studere, starte virksomhet eller bo i EU. De må ha pass for å reise over grensen og visum for opphold mer enn 90 dager i en periode på 180 dager.[12]

Fiskerier rediger

Storbritannia blir en selvstendig kyststat, og landets produkter vil bli møtt med toll og kvalitetskontroll ved grensen. Storbritannia vil kunne videreutvikle det britiske fiskeri, samtidig som naturressursene bevares. De europeiske fiskersamfunns aktiviteter og levebrød sikres, og naturressursene bevares., ved at EUs fiskere får beholde sine kvoter i Storbritannias farvann i 5 1/2 år.[12]

EUs programmer rediger

Storbritannia har ingen rettigheter i EUs finansieringsprogrammer som for eksempel NextGenerationEU. Landet deltar likevel i blant annet Horisont Europa, EURATOM Research and Training Programme, ITER og Copernicus-programmet.[1] Storbritannia er ikke lengre medlem av Erasmus-samarbeidet for høyere utdanning.[13]

II. Nytt partnerskap for borgernes sikkerhet rediger

Storbritannia er ikke medlem av Europol og Eurojust. Landet har ikke adgang til Schengen Information System som støtter Det europeiske området for frihet, sikkerhet og rettferdighet. Det er avtalt en ny ramme for rettshåndhevelse og rettslig samarbeid i straffe- og sivilrettslige spørsmål. Avtalen anerkjenner behovet for et sterkt samarbeide mellom de nasjonale politimyndigheter og domstoler, særlig med henblikk på å bekjempe og pådømme grenseoverskridende kriminalitet og terrorisme.[1]

III. En overgripende avtale om avtalestyring (Governance) rediger

  • For å gi virksomheter, forbrukere og borgere størst mulig rettssikkerhet, inneholder avtalen et kapittel som gjør det klart hvordan avtalen vil bli forvaltet og kontrollert. Det blir opprettet et felles partnerskapsråd som skal sikre at avtalen anvendes og fortolkes korrekt.
  • Det opprettes bindende håndhevelses- og tvisteløsningsmekanismer som skal sikre, at virksomheters, forbrukeres og enkeltpersoners rettigheter respekteres. Det betyr at virksomheter i EU og Storbritannia konkurrerer på like vilkår og unngår, at noen av partene bruker sin reguleringsmessige autonomi til å gi unfair støtte eller forvride konkurransen.
  • Begge parter kan iverksette korrigerende tiltak dersom avtalen brytes.[1]

Samarbeidsorganer og deres oppgaver rediger

Partnerskapsrådet har kompetanse til å fatte rettslig bindende beslutninger. Rådet består av representanter fra Europakommisjonen og fra britiske departementer. Rådet tar beslutninger om iverksetting, anvendelse og fortolkning av avtalen. Det kan i noen saker også endre selve avtalen. Beslutningene forutsetter gjensidig enighet. Det vil være lokalisert i Brussel halvparten av tiden. Rådet assisteres av en rekke komiteer. Et parlamentarisk råd (Parliamentary Partnership Assembly) har rådgivende oppgaver. Det samme har et råd sammensatt av sivilsamfunnet (Civil Society Forum).[14][1]

Utenriks-, sikkerhets- og forsvarssamarbeid rediger

Utenrikspolitikk og eksternt sikkerhets- og forsvarssamarbeid er ikke omfattet av avtalen, da Storbritannia ikke ønsket å forhandle om disse spørsmålene. Fra 1. januar 2021 vil det derfor ikke være noen ramme mellom Storbritannia og EU for å utvikle og koordinere felles svar på utenrikspolitiske problemer, for eksempel innføring av sanksjoner mot tredjelandsstatsborgere eller økonomier.[1]

Ikrafttredelse og ratifikasjon rediger

Avtalen vil tre i kraft midlertidig fra og med 1. januar 2021. Ratifikasjonsprosessen skal fullføres senest 28. februar 2021 for at avtalen skal bli endelig. Europaparlamentet ga sitt samtykke 28. april 2021. Det kreves for en varig avtale et enstemmig vedtak blant de 27 medlemmene av Rådet, i henhold til TEUV artikkel 217.[15]

Andre avtaler rediger

Samtidig med handels- og samarbeidsavtalen ble det også inngått en avtale om kjernefysisk samarbeid og en avtale om prosedyrer for utveksling og beskyttelse av gradert informasjon.[2]

Se også rediger

Referanser rediger

  1. ^ a b c d e f g h i j «Press corner». European Commission - European Commission (engelsk). Besøkt 25. desember 2020. 
  2. ^ a b «Agreements reached between the United Kingdom of Great Britain and Northern Ireland and the European Union». GOV.UK (engelsk). Besøkt 25. desember 2020. 
  3. ^ «TRADE AND COOPERATION AGREEMENT BETWEEN THE EUROPEAN UNION AND THE EUROPEAN ATOMIC ENERGY COMMUNITY, OF THE ONE PART, AND THE UNITED KINGDOM OF GREAT BRITAIN AND NORTHERN IRELAND, OF THE OTHER PART» (PDF). Besøkt 26. desember 2020. 
  4. ^ Finke, Björn; Mühlauer, Alexander. «EU-UK: Was das neue Abkommen bedeutet – und was nicht». Süddeutsche.de (tysk). Besøkt 25. desember 2020. 
  5. ^ «Prüfung von Brexit-Deal: Eine „gewaltige Aufgabe“ für die EU-Mitgliedstaaten». FAZ.NET (tysk). ISSN 0174-4909. Besøkt 25. desember 2020. 
  6. ^ a b c «Press corner, Q&A». European Commission - European Commission (engelsk). Besøkt 27. desember 2020. 
  7. ^ a b «Boris Johnson's post-Brexit trade deal passes into UK law». the Guardian (engelsk). 31. desember 2020. Besøkt 31. desember 2020. 
  8. ^ a b «Handelspakt mit der EU: Britisches Unterhaus stimmt Brexit-Deal zu». FAZ.NET (tysk). ISSN 0174-4909. Besøkt 30. desember 2020. 
  9. ^ «EU-UK trade and cooperation agreement: Council adopts decision on conclusion». www.consilium.europa.eu (engelsk). Besøkt 23. desember 2021. 
  10. ^ «Protocol on Ireland and Northern Ireland». European Commission - European Commission (engelsk). Besøkt 31. desember 2020. 
  11. ^ Buchsteiner, Jochen; London. «Brexit-Handelsvertrag: „Wir werden die besten Freunde, die die EU haben kann“». FAZ.NET (tysk). ISSN 0174-4909. Besøkt 30. desember 2020. 
  12. ^ a b c d e f g h «EU-UK RELATIONS: A new relationship, with big changes» (PDF). Europakommisjonen. Desember 2020. Besøkt 28. desember 2020. 
  13. ^ Elster, Kristian (24. desember 2020). «Enige om brexitavtale mellom EU og Storbritannia». NRK. Besøkt 25. desember 2020. 
  14. ^ Erik Oddvar Eriksen, professor, Arena Senter for europaforskning, Aftenposten 5. januar 2021.
  15. ^ «Parlament billigt Handels- und Kooperationsabkommen mit Vereinigtem Königreich | Aktuelles | Europäisches Parlament». www.europarl.europa.eu (tysk). 28. april 2021. Besøkt 29. april 2021. 

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Handels-_og_samarbeidsavtalen_mellom_EU_og_Storbritannia&oldid=22667886»