Georges Bidault

fransk diplomat og politiker
Georges Bidault
Georges Bidault.jpg
Født5. oktober 1899[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Moulins[5]Rediger på Wikidata
Død27. januar 1983[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (83 år)
Cambo-les-BainsRediger på Wikidata
Ektefelle Suzanne BorelRediger på Wikidata
Utdannet ved Lycée Saint-Louis-de-GonzagueRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker, diplomat, fransk motstandskjemperRediger på Wikidata
Parti Mouvement républicain populaire, Rassemblement nationalRediger på Wikidata
Nasjonalitet FrankrikeRediger på Wikidata
Medlem av Europarådets parlamentarikerforsamlingRediger på Wikidata
Utmerkelser Storkors av Æreslegionen, medlem av Frigjøringsordenen, Médaille de la Résistance, Æreslegionens stormesterRediger på Wikidata

Georges-Augustin Bidault (født 5. oktober 1899 i Moulins i Frankrike, død 27. januar 1983 i Cambo-les-Bains) var en fransk politiker.

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Bidault var sønn av en forsikringsdirektør. Han var soldat mot slutten av første verdenskrig og studerte ved Sorbonne. Han ble historielærer. Fra 1925 til 1926 var han historielærer i Valenciennes, 1926 til 1931 i Reims, fra 1931 ved Lycée Louis-le-Grand i Paris.

I 1932 medvirket han ved grunnleggelsen av den franske katolske ungdomsbevegelsen. Fra 1934 var han utgiver av den kristeligdemokratisk-antifascistiske avisen L'Aube. Han var fast spaltist i avisen og protesterte gjennom den blant annet mot Münchenavtalen i 1938. Bidault var leder for det kristeligdemokratiske Parti démocrate populaire (PDP).

Annen verdenskrigRediger

I 1939 trådte han inn i den franske hær, og etter det franske krigsnederlaget i juni 1940 havnet han i tysk krigsfangenskap. Etter løslatelsen i juli 1941 kunne han ikke lenger fortsette som journalist i Paris på grunn av de politiske holdninger han hadde lagt for dagen. I oktober 1941 flyttet han til den ikke-okkuperte delen av Frankrike. Der sluttet han seg til motstandsgruppen Liberté, som senere forente seg med gruppen Combat under Henri Frenay. Jean Moulin rekrutterte ham til å forsøke å bygge opp en undergrunnspresse og grunnlegge undergrunnsavisen Combat sammen med Albert Camus.

Bidault deltok ved opprettelsen av undergrunnsparlamentet Conseil National de la Résistance (CNR) som representant for PDP i Paris. Av den grunn dro han fra Lyon tilbake til Paris og oppholdt seg der i skjul.

Etter at Gestapo hadde tatt Moulin til fange, ble han formann for CNR. I 1944 offentliggjorde han et Chartre de la Résistance, som la frem planer for omfattende reformer etter krigens slutt.

EtterkrigstidenRediger

Etter krigen grunnla han det kristendemokratiske partiet Mouvement républicain populaire og var leder av Frankrikes provisoriske regjering 1946.

Hav var leder for den franske delegasjonen til San Francisco-konferansen, som etablerte FN, fra april til juni 1945. Under konferansen klarte Frankrike å sikre seg fast sete i Sikkerhetsrådet.

Under den fjerde republikken var han blant annet som statsminister 1949–1950, viseregjeringssjef 1950 og 1951–1952 samt utenriksminister 1944–1946, 1947–1948 og 1953–1954. I forbindelse med frigjøringskrigen i Algerie støttet Bidault i begynnelsen Charles de Gaulle, men da denne støttet Algeries uavhengighet brøt Bidault med de Gaulle og gikk med i den militante Organisation de l'armée secrète.[trenger referanse]

I 1962 ble Bidault anklaget for konspirasjon mot staten og ble tvunget til eksil, først i Brasil og senere i Belgia. Han vendte tilbake til Frankrike i forbindelse med et amnesti i 1968.

ReferanserRediger

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, 9. okt. 2017, Georges Bidault, biography/Georges-Bidault
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, 15. okt. 2015, 118663003
  3. ^ a b Autorités BnF, 10. okt. 2015, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb12317811q
  4. ^ a b TracesOfWar, Georges Bidault, 85863
  5. ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), Бидо Жорж, 28. sep. 2015

LitteraturRediger

  • Barthélémy Ott: Georges Bidault, l’indomptable, Imprimerie du Vivarais, 1975.
  • Bulletin de l'Association des Amis de Georges Bidault, janvier 1986, Presses Sudestasie, 1985, ISBN 285881-035-4
  • Jacques Dalloz: Georges Bidault, Biographie politique, L'Harmattan, 1993.
  • Jean-Claude Demory: Georges Bidault, Éditions Julliard, 1995.
  • Jean-Rémy Bézias: Georges Bidault et la politique étrangère de la France (États-Unis, Europe, Proche-Orient), 1944-1948, L'Harmattan, 2006.

Eksterne lenkerRediger


Forgjenger:
 Pierre Laval 
Frankrikes utenriksminister
Etterfølger:
 Léon Blum 
Forgjenger:
 Félix Gouin 
Leder av den provisoriske regjeringen
Etterfølger:
 Léon Blum 
Forgjenger:
 Léon Blum 
Frankrikes utenriksminister
Etterfølger:
 Robert Schuman 
Forgjenger:
 Henri Queuille 
Frankrikes statsminister
Etterfølger:
 Henri Queuille 
Forgjenger:
 Robert Schuman 
Frankrikes utenriksminister
Etterfølger:
 Pierre Mendès-France