Unionsborgerskap

EU-borgerskap

Unionsborgerskapet, også kjent som EU-borgerskapet er et begrep som ble introdusert ved Maastricht-traktaten og betegner de rettigheter som hver borger i EUs medlemsland har. Unionsborgerskapet er et supplement til de nasjonale statsborgerskapene og kan ikke erstatte disse.[1] Den eneste måten å oppnå unionsborgerskap på er å bli statsborger i et medlemsland.

EUs flagg
Passet nevner Den europeiske unionen med tanke på unionsborgerskapet.

Unionsborgerskapets innhold er fastlagt i traktaten om den europeiske unions virkemåte (artikkel 18) og Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter (kapittel V). Unionsborgerskapet gir rett til å bosette seg hvor som helst i EU og å stemme ved valg til Europaparlamentet og ved kommunevalg. Unionsborgerne kan kontakte EUs institusjoner og andre organer direkte, og har rett til å motta svar på et av de offisielle språkene i EU. Unionsborgere som befinner seg utenfor EU har rett til konsulær beskyttelse fra et annet medlemslands ambassade eller konsulat dersom ens eget land ikke har egen representasjon der.[2]

EØS-borgereRediger

Gjennom EØS-avtalen har også statsborgere i EØS-landene Norge, Island og Lichtenstein visse av rettighetene som unionsborgere har. De er blant annet likestilt med EU-borgere med hensyn til forbudet mot diskriminering av nasjonalitet, likebehandling, gjennomsiktighet og proporsjonalitet for alle offentlige kontrakter med grenseoverskridende interesse. EØS-borgerne har samme rett som EU-borgerne til fri bevegelighet over landegrensene.[3]

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ Maastrichtavtalen Art 20 Besøkt 26. juni 2012
  2. ^ STAS, Magali (31. januar 2019). «EU-borgerskab | Den Europæiske Union». Europæiske Union (engelsk). Besøkt 27. august 2020. 
  3. ^ Utenriksdepartementet (17. juni 2016). «Ny utgave av EU/EØS-håndboken». Regjeringen.no (norsk). Besøkt 27. august 2020. 

Eksterne lenkerRediger