EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk

politikkområde i EU
Artikkelserien om
Den europeiske unions
institusjoner og forfatning
Institusjoner:
Traktater:

Den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (FUSP) er ett av Den europeiske unions politikkområrder. Den styres av Unionens høye representant for utenriks- og sikkerhetspolitikk (også kalt Høyrepresentanten eller EUs utenriksminister).[1][2]

Historie

rediger

FUSP ble opprettet i 1993 under Maastricht-traktaten. Den er blitt gradvist styrket av de etterfølgende traktater, særlig Lisboa-traktaten, (avsnitt V i traktaten om Den europeiske union). Inntil 2009 var FUSP en av Den europeiske unions tre søyler, også kalt pillarstrukturen. I likhet med Det politi- og strafferettslige samarbeide, omfattet FUSP et mellomstatlig politikkområde som krevde enstemmighet ved politikkutformingen. Den første søyle var De europeiske fellesskap. Det ble opprettet tre EU-byråer innenfor rammene av FUSP: Den europeiske unions institutt for sikkerhetsstudier, Det europeiske satellittsenter og Det europeiske forsvarsbyrå.

Signert
I kraft
Dokument
1948
1948
Brüssel-traktaten
1951
1952
Paris-traktaten
1954
1955
Parisavtalene
1957
1958
Roma-traktaten/
Euratom-traktaten
1965
1967
Fusjons-traktaten
1975
Rådets første møte
1986
1987
Enhetsakten
1992
1993
Maastricht-traktaten
1997
1999
Amsterdam-traktaten
2001
2003
Nice-traktaten
2007
2009
Lisboa-traktaten
               
                       
Den europeiske unions tre søyler:  
De europeiske fellesskap (EF):  
Det europeiske atomenergifellesskap (EURATOM)
Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF) Utløpt i 2002 Den europeiske union (EU)
    Det europeiske økonomiske fellesskap (EØF/EEC) Det europeiske fellesskap
    TREVI De rettslige- og indre anliggender (RIA)  
  Det politi- og strafferettslige samarbeide (PSS)
  Det europeiske politiske samarbeid (EPS) Den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (FUSP)
Vestunionen (WU) Den vesteuropeiske union (WEU)    
Utløpt i 2011  
                   

Formål

rediger

FUSP skal søke å bevare freden, styrke den internasjonale sikkerhet og fremme internasjonalt samarbeid, demokrati, rettsstaten og respekt for menneskerettigheter og grunnleggende rettigheter. Lisboa-traktaten innebar at EU ble en juridisk person som kan underskrive internasjonale avtaler. Traktaten medførte opprettelsen av EUs diplomatiske tjeneste, nemlig Den europeiske utenrikstjeneste, under EUs utenriksminister (Unionens høye representant for utenriks- og sikkerhetspolitikk). Utenrikstjenesten bistår Høyrepresentanten i hennes eller hans oppgaver med å styre FUSP, i hennes egenskap som leder av Utenriksrådet, som nestleder av Europakommisjonen og å oppfylle de forpliktelser som påhviler kommisjonen i internasjonale forhold.[3]

Organer

rediger

Det europeiske råd vedtar målsetningene for EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk. Rådet for Den europeiske union avgjør deretter hvilke tiltak og posisjoner som EU skal ta i dette politikkområdet. Rådets beslutninger krever enstemmighet, men det kan også tas beslutninger ved kvalifisert flertall, det vil si 55 % av stemmene fra EU-land, som utgjør minst 65 % av EUs befolkning.[4]

Utenriksrådet, eller EUs utenriks- og sikkerhetspolitiske komité består av ambassadører fra samtlige medlemsstater og opptrer under Høyrepresentantens ansvar. Den overvåker den internasjonale situasjon på de områdene som er dekket av FUSP. Den definerer og følger opp EUs reaksjon på en krise.[3]

Se også

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ Anonymous (16. juni 2016). «Foreign and Security Policy | Den Europæiske Union». Europæiske Union (på engelsk). Besøkt 6. desember 2019. 
  2. ^ «Political and Security Committee (PSC)». www.consilium.europa.eu (på engelsk). Besøkt 6. desember 2019. 
  3. ^ a b «Glossary of summaries - EUR-Lex». eur-lex.europa.eu. Besøkt 27. juli 2020. 
  4. ^ «EUR-Lex - ai0025 - EN - EUR-Lex». eur-lex.europa.eu. Besøkt 27. juli 2020. 

Litteratur

rediger