Saint-Barthélemy

fransk oversjøisk kollektiv i Karibia

Saint-Barthélemy (også kjent som Saint Barts, Saint Barths, og Saint Barth) er en liten øy i Karibia. Fra 2007 er den en fransk oversjøisk kollektivitet; før det var den en del av det oversjøiske departementet Guadeloupe. Ved begynnelsen av år 2014 hadde øya et innbyggertall på 9 171 mennesker. Det offisielle språket er fransk. Saint-Barthélemy er drøyt 10 km lang og knapt 4 km på det bredeste, totalt cirka 21 km² i størrelse. Øysamfunnet har en tilknytningsavtale med EU.

Saint-Barthélemy
Saint-Barthélemy

Flagg

Våpen

FlaggRiksvåpen

Kart over Saint-Barthélemy

Grunnlagt15. juli 2007
Oppkalt etterBartolomé Colón
HovedstadGustavia
Areal24 km²
Befolkning
 – Totalt
Rangert som nr. 226
10 124[1] (2018)
Bef.tetthet421,83 innb./km²
StyreformOversjøisk kollektivitet
Offisielt språkFransk
Avhengig avFrankrike
ValutaEuro (EUR)
NasjonalsangMarseillaisen
Hymne à Saint-Barthélemy (lokalt)[2]
Toppnivådomene.bl, .fr og .eu
Landskode for telefon+590

Denne lille øya var Sveriges siste koloni. Kong Gustav Ⅲ av Sverige byttet den til seg fra Frankrike i 1784. Nesten hundre år senere, i 1878 solgte svenskene den tilbake til franskmennene, men den dag i dag finnes det mange spor der fra svensketiden. Hovedstaden på øya er Gustavia, som ble oppkalt etter Gustav Ⅲ.

Geografi rediger

 
Saint-Barthélemy i Vestindia. Satellittbilde tatt av NASAs NLT Landsat 7.

Saint-Barthélemy ligger 250 km øst for Puerto Rico, 230 km nordvest for Guadeloupe og 25 km sørøst for Saint Martin. Øyene Saba og Anguilla i De små Antiller ligger også i nærheten. Kystlinjen er på 32 km og det høyeste punktet er Vitet med 286 moh. Øyas maritime økonomiske sone er på 4 000 km².

Øya er kupert og har et areal på 21 km², medregnet småøyene rundt er arealet på 25 km². Noen av småøyene er île Chevreau, Coco, île Fourchue, île Frégate, La Tortue, île Le Boulanger, Les Grenadins, Pain de Sucre, île Pelé, île Petit Jean og Toc Vers.

Øyas største tettsted, Gustavia, er oppkalt etter kong Gustav Ⅲ av Sverige.

Den eldste bebyggelsen på øya er landsbyen Lorient (eller L'Orient).

Tidevannsforskjellen på Saint-Barthélemy er på 8-15 cm.

Klima rediger

Saint-Barthélemy har et tropisk klima. Middeltemperaturen om vinteren er 26 ℃ med temperaturer opptil 33 ℃ og om sommeren er middeltemperaturen 28 ℃ med temperaturer opptil 35 ℃. Vannet er 1 ℃ varmere enn luftens middeltemperatur, og på ettermiddagene kan det være korte regnskyll. Det er ikke uvanlig med storm, og av og til orkan, i perioden fra september til november.

Demografi rediger

Saint-Barthélemy gjennomførte en folketelling i januar 2007, hvor øyas befolkning ble telt til 8 450 innbyggere.[3] Befokningstettheten var 402 pr km². Per 1. januar 2014 hadde øya 9 171 innbyggere.[4]

I motsetning til mange andre øyer i Vestindia er de fleste innbyggerne på øya hvite. Hovedspråkene er kreol og fransk.

Befolkningsutvikling
1766 1785 1812 1885 1961 1967 1974 1982 1990 1999 2007 2014
327 950 5 482 2 600 2 176 2 351 2 491 3 059 5 038 6 852 8 450 9 171
Offisielle tall fra franske og svenske folketellinger.

Politikk rediger

Administrativt var øya Saint-Barthélemy en fransk kommune (commune de Saint-Barthélemy) og en del av Guadeloupe, som er en oversjøisk region og et oversjøisk departement, og dermed en del av Den europeiske union.

I 2003 stemte øyas befolkning for å bli skilt fra Guadeloupe for å danne et eget fransk collectivité d'outre-mer.[5] 7. februar 2007[6] godkjente det franske parlamentet et lovforslag som ga både Saint-Barthélemy og naboøya Saint-Martin status som collectivité d'outre-mer. Den nye statusen trådte i kraft den 22. februar 2007.[7] Saint-Barthélemy fortsatte å være en del av EU.[8] Saint-Barthélemy fikk imidlertid som følge av den store avstanden til fastlandet og Frankrike, vanskelig for å overholde alle EU-standarder. Øya ble utmeldt med virkning fra 2012, men fikk en tilknytningsavtale. Saint-Barthélemy omfattes av EUs budsjetter, og bruker dessuten euro.[9]

Det første lokalvalget for Saint-Barthélemy ble avholdt 1. juli 2007, hvor Bruno Magras og hans parti Saint-Barth d’abord! i samarbeid med Union pour un mouvement populaire fikk 72,23% av stemmene. Andre valgomgang ble avlyst, da ett parti hadde oppnådd flertall.

Resultat etter lokalvalget i 2007: [10]

Parti Stemmer % Antall seter
Saint-Barth d’abord! / Union pour un mouvement populaire 2399 72,23 16
Tous unis pour St-Barthélemy 330 9,94 1
Action Equilibre et Transparence 330 9,94 1
Ensemble pour St-Barthélemy 262 7,89 1
Totalt 3321 100,00 19

Transport og kommunikasjon rediger

Saint-Barthélemy har en liten flyplass, Gustav III lufthavn, (IATA: SBHICAO: TFFJ) som betjenes av små rutefly. De fleste flyene som lander på øyas flyplass har færre enn 20 passasjerer, slik som Twin Otter.

Øyas flyselskap St. Barth Commuter flyr til begge flyplassene på Saint Martin, Prinsesse Juliana internationale lufthavn (IATA: SXMICAO: TNCM) og den mindre flyplassen L'Espérance lufthavn (IATA: SFGICAO: TFFG). WinAir har også flygnigner til øya fra Saint Martin. Det går også charterfly fra San JuanPuerto Rico med Tradewind Aviation.

Flyplassen ligger på stranden St. Jean, hvor fly under landing flyr rett over hodene på folk som bruker stranda. Små skilt på stranda oppfordrer folk til ikke å ligge rett under innflygningstraseen.

Den nærmeste flyplassen for større fly ligger på Saint Martin.

Det er daglig fergeforbindelse fra Gustavia både til den nederlandske hovedstaden på Saint Martin, Philipsburg, og til den franske, Marigot.

Økonomi rediger

Den offisielle valutaen på Saint-Barthélemy er euro.

INSEE estimerte bruttonasjonalprodukt for Saint-Barthélemy til å være 179 millioner euro i 1999[11], noe som tilsvarer 26 000 euro pr innbygger. BNP pr innbygger i 1999 var 10% høyere enn den europeiske delen av Frankrike[11]

Turisme er en viktig næringsvei for Saint-Barthélemy. Øya har 25 hoteller, hvorav de fleste har færre enn 15 rom. Det største hotellet er Guanahani med 70 rom.

Historie rediger

Columbus oppdager øya rediger

 
Christofer Columbus oppdager øya i 1496. Maleri av Sebastiano del Piombo

Christofer Columbus oppdaget øya i 1496 og oppkalte den etter sin yngre bror, Bartholome. Den ble imidlertid først angitt som en liten prikk på et spansk kart i 1523, da under navnet San Bartolemé. På grunn av topografien tok det lang tid før noen bosatte seg der.

Øya er fjellrik, med bratte bakker, men uten tilgang på ferskvann. Dette gjorde det vanskelig for sukkerindustrien å etablere seg. Derfor kom det også få slaver dit, men franskmenn og svensker brukte øya som handelsstasjon. Det ble aldri noen stor andel slaver på denne øya, som sammen med Grand Cayman var en av få øyer i Karibia der flertallet av innbyggerne var og er hvite.

I 1648 kom det noen franske nybyggere dit, men de ble drept av karibiske krigere etter noen år. Senere etablerte en gruppe hugenotter fra Normandie seg på øya for å drive piratvirksomhet i området, og St. Barths ble etterhvert en base for slik virksomhet. Piratene angrep til stadighet spanske galleoner i disse farvannene.

Svensk etablering i Vestindia rediger

Gustav Ⅲ ble Sveriges konge i 1771. Han ville at landet igjen skulle bli en europeisk stormakt, og var i så måte inspirert av Danmarks økonomiske utbytte fra koloniene i Dansk Vestindia. Han ønsket seg derfor egne kolonier, som på den tiden var et symbol på makt og prestisje.

I 1784 fant det sted en uventet og underlig transaksjon mellom Frankrikes Ludvig XVI og svenskekongen. Mot at Frankrike fikk overta et større varehus (det vil si handelsrettigheter) i Göteborg, skulle Sverige få øya Saint-Barthélemy.

Den 23. august 1784 fortalte kongen under et møte med riksrådet at Sverige nå var i besittelse av en øy i Vestindia. Dette kom åpenbart som en overraskelse på mange av medlemmene av rådet. Den første rapporten om øya kom fra den svenske generalkonsulen i den franske byen L'Orient, Simon Bérard. Han rapporterte:

 
Gustav Ⅲ av Sverige, som hovedstaden er oppkalt etter.
«Den (Saint-Barthélemy) är en mycket obetydlig ö, utan strategisk position. Den är mycket fattig och torr, med en synnerligen liten befolkning. Bara salt och bomull produceras där. En stor del av ön utgörs av sterila klippor. Ön har inget sötvatten (ferskvann); alla brunnarna på ön ger bara bräkt vatten (brakkvann). Vatten måste importeras från närliggande öar. Det finns inga vägar någonstans».

Ifølge Bérard var det ingen muligheter for å begynne med jordbruk der, fordi jorden var for karrig. Øyas eneste fordel var en god havn. Derfor anbefalte han kongen at øya skulle gjøres om til et frihandelsområde.

Svensk slavehandel etableres rediger

På den tiden hadde Frankrike problemer med å få tak i nok slaver til sine egne kolonier i området, på grunn av smuglervirksomheten i området. Svenskene håpet derfor på å kunne bruke øya som base for slaveeksport til de franske koloniene. Dersom dette ble en suksess, var det tanken at Sverige senere skulle utvide sitt koloniherredømme til flere øyer i området. Svenskekongen kjente til at de største slavehandelsnasjonene i Europa, Storbritannia, Frankrike, Portugal, Spania og Nederland, tjente stort på sin slavehandel, og derfor fulgte han Bérards anbefaling. Han døpte om hovedstaden på øya til Gustavia, og prøvde å omdanne Saint-Barthélemy til et sentrum for slavehandel. Slik ble Sverige en slavehandelsnasjon.

Høsten 1786 ble det Svenske Vestindiske Kompani opprettet på øya. Kongen fortalte aksjeeierne at de kunne se fram mot store gevinster. Alle som hadde råd kunne kjøpe aksjer, men kongen skulle beholde ti prosent, noe som gjorde ham til største aksjonær.

Den 31. oktober samme år ble det utstedt et privilegiebrev til Det vestindiske kompaniet, som fikk rett til å handle med slaver mellom Afrika og Vestindia. Paragraf 14 lød slik:

«Kompaniet är fritt att bedriva slavhandel på Angola och den afrikanska kusten, där sådant är tillåtet».

Gevinsten fra selskapet ble delt slik at kongen fikk en fjerdedel og kompaniets øvrige aksjonærer tre fjerdedeler av utbyttet, selv om kongens eierandel ikke tilsa en slik fordeling. Den 12. mars 1790 innførte kongen en ny tollskatt og konstitusjon for øya. Begge var utformet for å gjøre Saint-Barthélemy til et paradis for slavehandel. De nye lovene ga håpefulle muligheter for slavehandlere over hele verden.

Enhver som importerte slaver fra Afrika til Saint-Barthélemy direkte, skulle slippe å betale toll:

«Fri import av slaver og handel med sorte slaver eller såkalte negere fra Afrika er gitt til alle nasjoner, uten å ha betalt noen toll eller avgift ved avlastningen».

I tiden rett etter 1800 opplevde øya sterk økonomisk vekst, og befolkningen talte cirka 6 000 mennesker. Folk fra hele Vestindia kom til øya for å kjøpe slaver. De som kom fra andre øyer måtte betale toll når slaver skulle eksporteres fra øya. Slaver i svensk eie kunne imidlertid eksporteres til halv tollsats, fordi svenskekongen ønsket å stimulere til svensk slavehandel. Det var også forskjell i tollsatsene for slaver som ble fraktet til øya av svensk skip og utenlandsk skip.

Svenskene avvikler slavehandelen rediger

 
Gustavia, øyas hovedstad

Hvor mange slaver som ble fraktet til Vestindia på svenske skip er umulig å si, ettersom de fleste dokumenter fra denne mørke epoken i svensk historie har forsvunnet.

Motstanden mot slavehandel ble imidlertid stadig sterkere, særlig i den ledende slavehandelsnasjonen Storbritannia. Dette påvirket også andre land, som derfor vurderte å avskaffe slik virksomhet. Da emnet ble glohett, besluttet den svenske regjering at det var best å holde seg utenfor, og handelen på Saint-Barthélemy ble nedlagt.

I 1788 sendte den britiske komitéen for avskaffelse av slaveriet Anders Sparman, en svensk motstander av slavehandel, til Gustav Ⅲ. De fryktet at andre land ville utvide sin slavehandel dersom Storbritannia avskaffet sin egen. Utsendingen hadde med både bøker om emnet og et brev til svenskekongen, der denne ble oppfordret til å hindre sine undersåtter fra å delta i videre slavehandel. I kongens svar, som ble avlevert gjennom Sparman, skrev han at ingen i landet hadde deltatt i slik handel, og at han skulle gjøre alt i sin makt for å forhindre at så skjedde.

Øya blir fransk rediger

Tiårene etter 1800 ble etterfulgt av katastrofer, både naturlige og økonomiske, og i 1878 solgte svenskene øya tilbake til Frankrike for 80 000 franc. På det tidspunkt var det bare 1 000 innbyggere på øya, og hendelsen markerte at svensk kolonitid var over. Siden da har det franske flagget vært St. Barts offisielle flagg.

St. Barths i dag rediger

 
Byskiltet til Gustavia
 
Le Select, et utested i Östra Strandgatan

I 2007 ble St. Barths skilt ut fra Guadeloupe, som er et oversjøisk departement tilhørende Frankrike, og ble et eget fransk territorium, kalt collectivité d'outre-mer.[12]

Øya har idag ingen arbeidsledige, og kriminalitet er fraværende.[13] Den oppleves[av hvem?] i dag slik den framsto da svenskene overtok, og folk flytter til øya, men ikke fra.[trenger referanse] Dette gjenspeiles også i boligprisene. En villa over to etasjer, tre soverom og noen få mål eiendom blir vanligvis solgt for omkring 7 millioner amerikanske dollar. Kvadratmeterprisen var høyere her enn på Champs-Élysées i Paris i 2005.[trenger referanse]

Øya besøkes av cirka 160 000 turister årlig, de fleste på dagsbesøk fra naboøya St. Martin. De kommer enten via katamaran eller med fly. Øya er også et populært anløpssted for cruiseskip.[trenger referanse]

Referanser rediger

  1. ^ «Populations légales des collectivités d'outre-mer en 2018». INSEE. 
  2. ^ Portland Chamber Orchestra. «Biography of Michael Valenti». Arkivert fra originalen 25. august 2006. Besøkt 10. mars 2008. «Hymne A Saint-Barthelemy, now the National Anthem of the small island of Saint Barthelemy in the Caribbean was commissioned by the Chorale de Bons Choeurs and was introduced by the choir of the same name on December 11, 1999.» 
  3. ^ INSEE. «Résultats de l'enquête de recensement pour les communes de moins de 10 000 habitants enquêtées en 2004, en 2005, en 2006 ou en 2007». Besøkt 16. januar 2008. 
  4. ^ 977-Saint-Barthélemy, Institut national de la statistique et des études économiques (Insee).
  5. ^ «French Caribbean voters reject change» (engelsk). Caribbean Net News. 9. desember 2003. Arkivert fra originalen 22. oktober 2006. Besøkt 9. februar 2007. «However voters on the two tiny French dependencies of Saint Barthélemy and Saint Martin, which have been administratively attached to Guadeloupe, approved the referendum and are set to acquire the new status of overseas collectivity.» 
  6. ^ «Letter of Information from the Mayor to the residents and non-residents, to the French and to the foreigners, of Saint Barthélemy» (PDF) (engelsk). St. Barth Weekly. 16. februar 2007. Besøkt 18. februar 2007. «On February 7 of this year, the French Parliament adopted the law granting Saint-Barthélemy the Statute of an Overseas Collectivity.» 
  7. ^ legifrance.gouv.fr: Détail d'un texte
  8. ^ «Treaty of Lisbon, Article 2, points 287 and 293». Besøkt 31. januar 2008. 
  9. ^ «Draft European Council Decision on amendment of the European status of the island of Saint-Barthélemy». Rådet/Coreper. 20. oktober 2010. Besøkt 24. juli 2020. 
  10. ^ Reseau France Outre-mer: Elections territoriales : les résultats à Saint-Martin et Saint-Barthélemy Arkivert 6. oktober 2008 hos Wayback Machine.
  11. ^ a b «Estimation du PIB de Saint-Barthélemy et de Saint-Martin» (PDF). INSEE, CEROM. 
  12. ^ Tidligere og nåværende utvikling av franske oversjøiske administrative divisjoner som collectivités d'outre-mer Arkivert 29. september 2006 hos Wayback Machine.
  13. ^ CIA Factbook: Saint Barthelemy (overseas collectivity of France) Arkivert 29. oktober 2012 hos Wayback Machine.: «Employment is strong and attracts labor from Brazil and Portugal.»

Eksterne lenker rediger