Europeisk arrestordre
Europeisk arrestordre utstedes for pågripelse og overlevering av personer mellom medlemsstatene i EU. Den kan utstedes i den medlemsstaten der personen skal straffeforfølges eller der han skal sone en idømt frihetsstraff. Arrestordren er gyldig i alle medlemslandene. Den europeiske arrestordren erstatter de tidligere utleveringsprosedyrene. Island og Norge som er de nordiske land utenfor EU, har sluttet seg til systemet med europeiske arrestordrer.[1]
Ordningen med europeiske arrestordrer ble vedtatt av Det europeiske råd i 2002, som et middel i bekjempelsen av organisert kriminalitet. Det er et vilkår for en slik arrestordre at den person som skal pågripes og overleveres, er tiltalt for straffbare forhold som kan føre til mer enn 1 års fengsel, eller skal sone frihetsstraff lengre enn fire måneder.[1]
Et EU-land må i utgangspunktet utlevere også egne borgere til andre medlemsstater som utsteder en europeisk arrestordre. Avskaffelsen av formelle utleveringsprosedyrer, anses som et skritt i retning av en felles europeisk jurisdiksjon. Utleveringen av egne borgere har vært et vanskelig tema, blant annet i Tyskland. Den tyske forfatningsdomstolen anså at den første tyske gjennomføringslov av den europeiske arrestordre, var i strid med Tysklands grunnlov. Forbundsdagen vedtok deretter en ny arrestordrelov, der domstolens synspunkter ble imøtekommet.[2]
Det ble i EU i 2018 utstedt 17 471 europeiske arrestordrer.[1]
Nordisk-europeisk arrestordre
redigerIsland og Norge som ikke er medlem av EU, har implementert den europeiske arrestordren i sine rettssystemer. Samtlige nordiske land inngikk 15. desember 2005 en konvensjon om overlevering for straffbare forhold (konvensjon om nordisk arrestordre). Den 28. juni 2006 ble det inngått avtale mellom Den europeiske union, Island og Norge om overleveringsprosedyre mellom partene (parallellavtalen) om de samme forhold. Den norske arrestordreloven av 2012 regulerer implementeringen av den nordiske konvensjonen og avtalen mellom de to nordiske landene utenfor EU og Den europeiske union.[3][4]
Norsk statsborgerskap er ikke i seg selv tilstrekkelig grunn til å avslå en arrestordre og overlevering til medlemsland i EU. Andre forhold kan imidlertid føre til at kravet om overlevering blir avslått, for eksempel at norske myndigheter forplikter seg til å fullbyrde dommen i Norge.[4]
Se også
rediger- Nordisk arrestordre: en arrestordre som er utferdiget i samsvar med konvensjonen om overlevering for straffbare forhold mellom de nordiske landene 15. desember 2005.[3]
- Utlevering er utlevering av siktede eller domfelte etter utleveringsloven, det vil i praksis si til land utenfor Norden eller EU. Norske borgere kan ikke utleveres til andre stater.[4]
Referanser
rediger- ^ a b c «European arrest warrant». European Commission - European Commission (på engelsk). Besøkt 16. september 2020.
- ^ Höreth, M. «Europäischer Haftbefehl | bpb». bpb.de (på tysk). Besøkt 17. september 2020.
- ^ a b «Lov om pågriping og overlevering til og frå Noreg for straffbare forhold på grunnlag av ein arrestordre (arrestordreloven) - Lovdata». lovdata.no. Besøkt 15. september 2020.
- ^ a b c «G-02/2020 Rundskriv om nordisk-europeisk arrestordre». Regjeringen.no (på norsk). Justis- og beredskapsdepartementet. 19. februar 2020. Besøkt 16. september 2020.