Åpne hovedmenyen

Det europeiske politiske samarbeid (EPS) var et samarbeidssystem mellom medlemsstatene i EU. EPS eksisterte fra 1972 til 1992, og dreide seg om ikke-økonomiske politikkfelter, fremfor alt utenrikspolitikken. Grunnsteinen for samarbeidet var den såkalte Davignon-rapporten fra 1970, skrevet av den belgiske politikeren Étienne Davignon. EPS ble avsluttet ved vedtakelsen av Maastricht-traktaten, og etterfulgt av Den felles sikkerhets- og utenrikspolitikk.

Ved internasjonale kriser viste det seg at EPS, på norsk kalt Det europeiske politiske samarbeid,[1] hadde mangelfulle strukturer, og det manglet også felles utenrikspolitiske instrumenter. Ved en reform i 1981 ble det i London vedtatt en rutine for krisebehandling. Ved enhetsakten i 1987 fikk EPS et traktatrettslig grunnlag. I enhetsakten ble det slått fast at EUs politikk måtte skje innenfor rammen av EPS. Som følge av de store politiske endringene i 1980- og begynnelsen av 1990-årene måtte det politiske samarbeidet revurderes. Dette førte til Maastricht-avtalen og Den felles sikkerhets- og utenrikspolitikk.[2]

Oversikt over EUs historieRediger

ReferanserRediger

  1. ^ Værnø, Grethe (1982). Det europeiske politiske samarbeid. Oslo: Den Norske Atlanterhavskomité. 
  2. ^ Bildung, Bundeszentrale für politische. «Europäische Politische Zusammenarbeit (EPZ) | bpb». www.bpb.de (tysk). Besøkt 26. april 2018.