Åpne hovedmenyen

Theodor Heuss

tysk politiker
Theodor Heuss
Bundesarchiv Bild 146-1983-098-20a, Heuss.jpg
Heuss som Tysklands president i 1953.
Født31. januar 1884
Brackenheim
Død12. desember 1963 (79 år)
Stuttgart
Gravlagt Waldfriedhof Stuttgart
Ektefelle Elly Heuss-Knapp
Barn Ernst Ludwig Heuss
Utdannet ved Ludwig-Maximilians-Universität München, Humboldt-Universität zu Berlin
Beskjeftigelse Politiker, universitetslærer, journalist
Parti Fortschrittliche Volkspartei, Freie Demokratische Partei, Deutsche Demokratische Partei, Freisinnige Vereinigung, Nationalsozialer Verein
Nasjonalitet Tyskland
Språk Tysk
Medlem av Heidelberger Akademie der Wissenschaften (1959–), Deutsche Akademie für Sprache und Dichtung, Bayerische Akademie der Schönen Künste
Utmerkelser
10 oppføringer
Æresborger av Berlin, Den gylne spores orden, De tyske bokhandlernes fredspris (1959), Æresborger av Frankfurt am Main, Harnack-medaljen (1959), æresdoktor ved Freie Universität Berlin (1949), Sonderstufe des Großkreuzes des Verdienstordens der Bundesrepublik Deutschland, storkors med kjede av Republikken Italias fortjenstorden, storkors med ordenskjede av Den islandske falkeorden, æresdoktor ved université Laval (1958)
Signatur
{{{navn}}}s signatur

Theodor Heuss (født 31. januar 1884 i Brackenheim, død 12. desember 1963 i Stuttgart) var en tysk samfunnsøkonom og statsviter, journalist og politiker (FDP). Han var Forbundsrepublikken Tysklands (Vest-Tysklands) første president fra 1949 til 1959.

Innhold

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Theodor Heuss studerte nasjonaløkonomi, historie, filosofi, kunsthistorie og statsvitenskap i München og Berlin. I 1905 tok han doktorgraden i samfunnsøkonomi i under Lujo Brentano med landbrukshistoriske avhandlingen Weinbau und Weingärtnerstand in Heilbronn (Vindyrking og vinbondestanden i Heilbronn).[1]

Allerede som skolegutt ble han medlem av partiet Nationalsozialer Verein, stiftet av Friedrich Naumann. Som følge av en lettere skulderskade ble han fritatt for militærtjeneste både under første og andre verdenskrig.[2]

Før og under første verdenskrigRediger

Etter studiet arbeidet han som journalist og politisk redaktør. Fra 1905 til 1912 arbeidet han i tidsskriftet Die Hilfe, som ble utgitt av Friedrich Naumann i Berlin. Fra 1912 til 1918 var han sjefredaktør for Neckarzeitung i Heilbronn, og dessuten skrev han for München-tidsskriftet Der Kunstwart.

Han ble 11. april 1908 gift med Elly Heuss-Knapp, paret fikk en sønn. Ekteparet Heuss ble viet av Albert Schweitzer. Schweitzer hadde hørt til Ellys bekjentskapskrets, og ble også siden en venn av familien.[3]

Mellomkrigstiden og andre verdenskrigRediger

1903 ble Heuss medlem av den venstreliberale Freisinnige Vereinigung, men meldte seg 1909 inn i Fortschrittliche Volkspartei. 1918 var han en av grunnleggerne av Deutsche Demokratische Partei (DDP). 1919 ble han innvalgt i bystyret i Berlin-Schöneberg.

Fra 1920 til 1933 var han studieleder og dosent ved Deutsche Hochschule für Politik i Berlin, og utgav fra 1923 til 1926 tidsskriftet Die Deutsche Nation.[1]

Fra 1924 til 1928 og fra 1930 til 1933 var han medlem av den tyske Riksdagen. I juli 1933 ble han frakjent sitt mandat.

Heuss skrev i 1932 boken Hitlers Weg (Hitlers vei), der han analyserte og kritiserte nasjonalsosialismen, historisk, politisk og sosiologisk. Boken ble en stor suksess og beskrevet som en «Baedeker til nasjonalsosialismen», etter reisehåndboken. Heuss peker på store mangler ved programmet til NSDAP, og kritiserer den antidemokratiske og rasistiske innstilling i partiet. Sett i ettertid så han ikke nasjonalsosialismens revolusjonære kraft og kunne ikke på noen treffende måte forutse hvordan utviklingen skulle gå. Boken ble etter 1933 kastet på offentlige bokbål av nasjonalsosialistene. [1][4]

I 1933 ble han avskjediget av nasjonalsosialistene fra sin stilling som dosent ved Deutsche Hochschule für Politik.[1]

Han fortsatte fra 1933 å utgi Die Hilfe, inntil han i 1936 fikk publikasjonsforbud.[1]

Heuss skrev i 1937 en biografi over Friedrich Naumann, i 1939 over arkitekten Hans Pölzig (1869-1936), i 1940 over zoologen Anton Dohrn (1840-1909) og i 1942 over kjemikeren Justus von Liebig.[1]

1941 ble Heuss ansatt som journalist i den liberale Frankfurter Zeitung, hvor han særlig skrev historiske og kulturpolitiske artikler. I 1942 fikk avisen forbud mot å trykke noe av Heuss. Ikke alle aviser bøyde seg for forbudet, men lot ham skrive under pseudonymet Thomas Brackheim og forkortelsen r.s..[1]

Etter andre verdenskrigRediger

Etter krigen dro han fra Berlin til Stuttgart, og var fra 1945 til 1946 kultusminister i Württemberg-Badem.[1] 1946 og 1947 underviste han som professor i historie ved den tekniske høyskolen i Stuttgart. Han var en av grunnleggerne av Demokratische Volkspartei in der US-Zone.[2] I juni 1946 ble han medlem av den forfatningsgivende delstatsforsamlingen i Württemberg-Baden, og etter valget i 1946 også medlem av Württemberg-Badens landdag.[1]

Den 17. mars 1948 ble han sammen med Wilhelm Külz formann for Demokratische Partei Deutschlands. Den 12. desember 1948 ble han ved grunnleggelsen av Freie Demokratische Partei (FDP) valgt til formann. Han gikk inn for sammenslutning av alle liberale partier.

Som medlem av Det parlamentariske råd i 1948, ga han et vesentlig bidrag til utformingen av Tysklands nye grunnlov (Grundgesetz).[2]

Sitt mandat i det tyske parlamentet la han ned etter at han 12. september 1949 ble valgt til president av Forbundsforsamlingen mot den sosialdemokratiske kandidaten Kurt Schumacher. Han ble gjenvalgt uten motkandidat i 1954.

Som president var Heuss opptatt av å bedre tyskernes forståelse av demokratiet. Han oppfattet sin stilling som president som grunnlovens forsvarer, ved siden av forfatningsdomstolen i Karlsruhe. Kjente avgjørelser fra hans side var å bestemme at nasjonalhymnen skulle være siste strofe av Deutschlandlied. Heuss innførte også Bundesverdienstkreuz.[2]

Heuss holdt i 1952 en tale i den tidligere konsentrasjonsleiren Bergen-Belsen, der han avviste påstanden om at man ikke hadde visst noe om tilintetgjørelsen av jødene (Holocaust). Han oppfordret i talen alle tyskere til å forholde seg til sannheten i dette spørsmålet.[2]

Theodor Heuss ble meget populær som president. Han ble tilbudt å få grunnloven endret, slik at han kunne sitte en tredje periode. Det avviste han imidlertid, og gikk av i 1959.[2]

Ting oppkalt etter Theodor HeussRediger

ReferanserRediger

  1. ^ a b c d e f g h i Blume, Dorlis/Zündorf, Irmgard. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Biografie: Theodor Heuss». www.hdg.de (tysk). Stiftung Deutsches Historisches Museum, Stiftung Haus der Geschichte der Bundesrepublik Deutschland. Besøkt 15. september 2018. 
  2. ^ a b c d e f «www.bundespraesident.de: Der Bundespräsident / Theodor Heuss». www.bundespraesident.de (tysk). Besøkt 16. september 2018. 
  3. ^ Biographie, Deutsche. «Heuss, Theodor - Deutsche Biographie». www.deutsche-biographie.de (tysk). Besøkt 15. september 2018. 
  4. ^ «Weimarer Republik». www.theodor-heuss-haus.de (tysk). 26. mai 2015. Besøkt 15. september 2018. 

Eksterne lenkerRediger