Nikita Khrusjtsjov

sovjetisk politiker
(Omdirigert fra «Krustsjov»)

Nikita Sergejevitsj Khrusjtsjov (1894–1971) var en sovjetisk politiker som ledet Sovjetunionen fra 1953 til 1964. Han førte en politikk som er blitt kjent som «avstalinisering».

Nikita Sergejevitsj Khrusjtsjov
Никита Сергеевич Хрущёв
Født3. apr. 1894[1]Rediger på Wikidata
Kalinovka
Død11. sep. 1971[2][1][3][4]Rediger på Wikidata (77 år)
Moskva[5]
BeskjeftigelsePolitiker, militært personell, revolusjonær Rediger på Wikidata
Utdannet vedIndustrial Academy (1929–)
Det nasjonale tekniske universitet i Donetsk (1922–)
EktefelleNina Khrusjtsjov (19651971)
Efrosinya Khrushcheva (19141919)
Partner(e)Nina Khrusjtsjov
BarnSergej Khrusjtsjov
Leonid Khrusjtsjov
Julia Mykytivna Khrushcheva
Rada Adzhubey
Elena Mykytivna Evreinova(Khrushcheva)
PartiSovjetunionens kommunistiske parti (1918–)
NasjonalitetDet russiske keiserdømmet
Sovjet-Russland (–1922)
Sovjetunionen
GravlagtNovodevitsjijkirkegården[6]
Medlem avSentralkomiteen i det sovjetiske kommunistpartiet
Politbyrået i Sovjetunionen (19391964)
Utmerkelser
40 oppføringer
Leninordenen (1935)
Medaljen for seier over Tyskland i Den store fedrelandskrigen
Helt av det sosialistiske arbeidet (1957)
Helt av Sovjetunionen (1964)
1. klasse av Fedrelandskrigens orden (1945)
1. klasse av Suvorovordenen (1945)
2. klasse av Suvorovordenen (1943)
1. klasse av Kutuzovordenen (1943)
Arbeidets røde fanes orden (1939)
Medaljen for forsvaret av Stalingrad
Medal "For the Restoration of the Black Metallurgy Enterprises of the South"
Medaljen for utvikling av jomfruelig land
Medaljen for tappert arbeid under Den store fedrelandskrigen 1941–1945
Helt av det sosialistiske arbeidet (1961)
Helt av det sosialistiske arbeidet (1954)
Leninordenen (1944)
Leninordenen (1948)
Leninordenen (1954)
Leninordenen (1957)
Leninordenen (1961)
Leninordenen (1964)
Medal "To a Partisan of the Patriotic War", 1st class
Medaljen til minne om 100-årsdagen for Vladimir Iljitsj Lenin
Jubileumsmedaljen i anledning av 20-året for seieren i den store fedrelandskrigen 1941–1945
Jubileumsmedaljen for 40-året for Sovjetunionens væpnede styrker
Jubileumsmedaljen for 50-året for Sovjetunionens væpnede styrker
Medaljen til minne om Moskvas 800-årsjubileum
Medaljen til minne om Leningrads 250-årsjubileum
Helt av Folkerepublikken Bulgaria (1964)
Georgi Dimitrov-ordenen (1964)
Den hvite løves orden (1964)
Den rumenske folkerepublikks stjerneorden
Karl Marx-ordenen (1964)
Sükhbaatars orden (1964)
Nilens orden (1964)
Lenins fredspris (1959)
Sjevtsjenkos nasjonalpris
Årets person i Time (1957)[7]
Ingusjetias fortjenstorden
Gruvearbeiderens ære, 1. grad
Førstesekretær i Sovjetunionens kommunistiske parti
14. september 195314. oktober 1964
ForgjengerJosef Stalin (generalsekretær)
EtterfølgerLeonid Bresjnev (generalsekretær)
Sovjetunionens statsminister
27. mars 195814. oktober 1964
ForgjengerNikolaj Bulganin
EtterfølgerAleksej Kosygin
Førstesekretær i Ukrainas kommunistparti
26. desember 194719. desember 1949
ForgjengerLazar Kaganovitsj
EtterfølgerLeonid Melnikov
27. januar 19383. mars 1947
ForgjengerStanislav Kosior
EtterfølgerLazar Kaganovitsj
Formann for Russlands kommunistparti
27. februar 195616. november 1964
ForgjengerIngen
EtterfølgerLeonid Bresjnev
Signatur
Nikita Khrusjtsjovs signatur

Tidlige år rediger

Nikita Khrustsjov ble født 3. apriljul./ 15. april 1894greg. 15 april 1894 (etter russisk Gregoriansk Kalender), 3 april 1894 etter dagens vestlige julianske kalender, i Kalinkova, en landsby i det som idag er Kursk Oblast, nær dagens grense med Ukraina. Hans foreldre, Sergei Khrustsjov og Ksenia Krustsjeva, var fattige Russiske bønder og hadde en datter 2 år yngre enn Krustsjov- Irinia. I 1908 flyttet familien til Juzovka. Som ung fikk han arbeid som jernarbeider i Ukraina og fikk fagbrev. Som fagarbeider ble han fritatt fra verneplikten under første verdenskrig. Han deltok i faglig arbeid for bedre lønn og arbeidsforhold og i den politiske kampen mot tsar Nikolaj II. Da tsaren abdiserte i 1917, hadde ikke den provisoriske regjeringen i Petrograd særlig kontroll over Ukraina, og Khrusjtsjov ble valgt inn i det lokale sovjet i Rutsjenkovo, og i mai samme år ble han leder av dette. Han sluttet seg til bolsjevikene først i 1918 da den russiske borgerkrigen mellom kommunistene og de hvite ble merkbart hardere. Da de nye kommunistiske makthaverne inngikk fredsavtale med Sentralmaktene, ble området okkupert av tyske styrker, og Khrusjtsjov flyktet østover. Sent i 1918 eller tidlig 1919 gikk han inn i Den røde armé som politisk kommissær. Da borgerkrigen var over i 1921, ble han demobilisert og satt til å være kommissær for en arbeidsbrigade i Donbasområdet i hjemtraktene ved Donetsk.

Andre verdenskrig rediger

Khrusjtsjov var en fremstående[trenger referanse] politisk kommissær i Den røde armé under andre verdenskrig, mest merkbart[trenger referanse] under slaget om Stalingrad.

Sovjetisk leder rediger

Khrusjtsjov var førstesekretær i Sovjetunionens kommunistiske parti (SUKP) i perioden 1953–1964 og ministerpresident fra 1958 til 1964.

Han ville liberalisere Sovjetunionen etter Stalins totalitære styre. Han innførte en politikk som har blitt kjent som «avstalinisering», og satte fri mange fanger fra arbeidsleirene, Gulag. Han ville forbedre forholdet til vesten. Khrusjtsjov begynte å produsere flere forbrukervarer og minsket satsingen på det militære.

I 1956 tok Khrusjtsjov et voldsomt oppgjør mot Stalin, men Sovjetunionen forble et diktatur. Også under Khrusjtsjov ble forfattere arrestert for ting de skrev.

I 1959 ble Nikita Khrusjtsjov den første sovjetiske leder som besøkte USA. Etter besøket i USA omla han det sovjetiske jordbruket ved å begynne å dyrke kornslag som mais. Klimaet i Sovjetunionen passet ikke til det, så flere jorder ble liggende brakk, og matvarer måtte importeres. Khrusjtsjovs landbrukspolitikk var en medvirkende årsak til at han ble avsatt som leder i 1964.

Khrusjtsjov var Sovjetunionens leder under Cubakrisen i oktober 1962. Enkelte historikere mener at Khrusjtsjovs håndtering av krisen var en medvirkende årsak til at han måtte gi tapt i maktkampen i kommunistpartiet og ble avsatt som leder to år senere.

Khrusjtsjov var på statsbesøk i Norge i 1964, hvor han blant annet bodde på Bygdøy kongsgård og besøkte Herøya. Under Herøya-besøket oppdaget Per Røed i etterretningstjenesten at KGB spionerte på Khrustsjov. Dette ga Stay Behind god innsikt i russisk avlyttingsutstyr.[8] I Bergen fikk akvariet fire stører i gave som ble oppkalt etter giveren, sendt med fly fra Det kaspiske hav. Den siste gjenlevende Nikita ble funnet død 29. mars 1999 etter at en av akvariets røktere skrudde på feil kran og sendte saltvann i stedet for ferskvann inn i størens basseng.[9] Besøket omfattet også et opphold i Danmark, der Khrustsjov møtte blant andre statsminister Jens Otto Krags kone Helle Virkner i hjemmet deres på Egernvej 61 på Frederiksberg. Da han brukte toalettet der, stjal spioner fra Khrusjtjovs avføring for å undersøke om han led av noen sykdom, men det gjorde han ikke.[10]

Han var gift med Galina (d. 1921) og fikk to barn; Leonid og Linda. Senere ble han gift med Nina Petrovna (1924).

Se også rediger

Referanser rediger

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som Nikita Sergeyevich Khrushchev, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Nikita-Sergeyevich-Khrushchev, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Munzinger Personen, oppført som Nikita S. Chruschtschow, Munzinger IBA 00000002615, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ «Новодевичье кладбище»[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ offisielt nettsted content.time.com[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Geir Arne Høiland og Torstein Bjaaland: Stay behind (s. 160), Pax forlag, Oslo 2023, ISBN 978-82-530-4391-3
  9. ^ «Verdensberømt fisk omkom i Bergen» Verdens Gang 16. april 1999
  10. ^ Bo Søndergaard: «Danske spioner stjal Khrusjtjovs avføring», Politiken 27. oktober 2008

Eksterne lenker rediger

Forgjenger:
 Georgij Malenkov 
Generalsekretær
i Sovjetunionens kommunistiske parti

Etterfølger:
 Leonid Bresjnev 
Forgjenger:
 Nikolaj Bulganin 
Statsminister i Sovjetunionen
Etterfølger:
 Aleksej Kosygin 
Forgjenger:
 ingen 
Formann av Russlands kommunistparti
Etterfølger:
 Leonid Bresjnev