Appeasement

Appeasement (engelsk, fra fransk apaiser, latin pax, «tilfredsstille»), eller ettergivenhet, er en politisk strategi og måte å møte konflikter på, der en gir etter for en aggressiv makt for å unngå krig eller en mer alvorlig konflikt.[1]

Storbritannias statsminister Neville Chamberlain blir vennlig mottatt av Adolf Hitler ved møtet den 24. september 1938, hvor Hitler forlangte at Tyskland fikk overta grenseområder i Tsjekkoslovakia

Appeasement under forløpet til andre verdenskrigRediger

 
Fra venstre: Chamberlain, Daladier, Hitler, Mussolini og Ciano før signeringen av Münchenavtalen, som gav de tsjekkoslovakiske grenseområdene til Tyskland.

Etter den annen verdenskrig har ettergivenhet fått en negativ klang, både i politikk og i allmennhet, som et uttrykk for svakhet, feighet eller selvbedrag.

Den negative klangen skyldes politikken de europeiske maktene førte overfor Hitlers tiltakende krenkelser av Versaillesfreden fram mot annen verdenskrig. Særlig tydelig ble ettergivenhetspolitikken da europeiske politikere under ledelse av Storbritannias statsminister Neville Chamberlain i 1938 ga etter for Tyskland og inngikk en avtale om Tysklands annektering av Sudetenland, og senere den øvrige tsjekkiske delen av det daværende Tsjekkoslovakia. Motivet var å avverge en europeisk storkrig. Men mange ledende politikere og intellektuelle mente at Tyskland hadde vært utsatt for altfor strenge krav etter den første verdenskrig. Chamberlain var med støtte fra en gruppe britiske politikere, den såkalte Cliveden-klikken, av den oppfatning.

Storbritannias utfordring var at det både måtte forholde seg til et aggressivt Tyskland under Adolf Hitler, og sitt imperium, med kolonier og såkalte dominion i Amerika, Afrika og Asia. Landet hadde ikke ressurser nok til å forsvare både imperiet og støtte opp maktbalansen i Europa, og valgte å konsentrere seg om å støtte sin franske allierte og forsvaret av selve Storbritannia. Ved ettergivenhet overfor mindre regionale revisjoner (endringer) søkte landet å bevare de tre søylene i nasjonal sikkerhet: imperiet, europeisk maktbalanse og gradvis gjenopprustning for en lang krig.[2]

Kort tid etter at Hitler kom til makten, brøt han stadig flere av de begrensninger som Tyskland var blitt pålagt i Versaillestraktaten (opprustning, innmarsj i det demilitariserte Rhinlandet). Den britiske regjeringen viste en viss forståelse for denne politikk, og undervurderte Hitlers aggressivitet. Landet var dessuten i en tung økonomisk krise, og var ikke beredt til å gå til krig. Storbritannia var beredt til å gi Tyskland et visst rom til å utfolde seg i Øst- og Sørøst-Europa så lenge det lot seg gjøre innenfor et internasjonalt avtaleverk. Men samtidig øket Storbritannia sine opprustningsbevilgninger. Den tysk-britiske flåteavtale fra 1935 kan sees i dette perspektivet.[2][3]

MünchenavtalenRediger

Da Tyskland marsjerte inn i Østerrike, kom det ingen protester fra britisk side. Man betraktet Anschluss som et internt anliggende mellom disse to «tyske» stater. Det var først da Hitler utløste Sudetenkrisen ved å true med å okkupere de tyskspråklige områder av Tsjekkoslovakia, og britene fikk grunn til å frykte et krigsutbrudd, at Storbritannia engasjerte seg. Men på en internasjonal konferanse i München i slutten av september 1938 gav vestmaktene Storbritannia og Frankrike tyskerne fripass med Münchenavtalen, noe som førte til at Tyskland kunne annektere Sudetenland. I London var man av den oppfatning at det var rimelig etter prinsippet om folkenes selvbestemmelsesrett at sudettyskere og østerrikere som ønsket det kunne slutte seg til Tyskland. Dette var i pakt med Versaillestraktatens reguleringer som hadde tillatt polakker og tsjekkere innen Tysklands gamle grenser til å stemme sine områder over til sine respektive nasjonalstater.[3]

Statsminister Chamberlain kom tilbake fra München med den overbevisning at han hadde sikret «fred for vår tid» («Peace for our time!»). I ettertid er det lett å se at ettergivenheten bare tjente til å utsette krigsutbruddet med noen måneder. Annekteringen av de gjenværende delene av Bøhmen og Mähren i mars 1939 åpnet de vestalliertes øyne for at man ikke kunne inngå bindende avtaler med Hitler. Storbritannia og Frankrike ga Polen en garanti våren 1939. Da Tyskland begynte invasjonen av Polen, tok Storbritannia og Frankrike konsekvensen av dette, og erklærte Tyskland krig den 3. september 1939.[3]

På den annen side hadde Münchenavtalen gitt de vestallierte tid til å forsere sin gjenopprustning. For Frankrikes del viste det seg ikke å strekke til, men Storbritannia var i stand til å avverge en tysk landstigning sommeren og høsten 1940.

ReferanserRediger

  1. ^ snl.no
  2. ^ a b Hobson 2015, s. 435
  3. ^ a b c Hobson 2015, s. 439–440

KilderRediger

Eksterne lenkerRediger