Avnazifisering

Avnazifisering eller denazifisering[1] (etter tysk Entnazifizierung og engelsk denazification) var en prosess som ble igangsatt av de allierte seiersmaktene etter andre verdenskrig for å fjerne alle rester av det nasjonalsosialistiske regimet i Tyskland og Østerrike. På grunnlag av Potsdamavtalen fra 1945 ble nazi-organisasjoner utryddet, nazi-lover opphevet, nazi-doktriner forbudt og nazister utrensket fra høyere offentlige og private stillinger.[2] På tross av felles regler, varierte rettsoppgjøret stort mellom Sovjetunionens, Storbritannias, USAs og Frankrikes okkupasjonssoner i det tapende Stor-Tyskland.[3] Denazifiseringen ble formelt avsluttet i løpet av 1949,[3] og sonene ble delt i de selvstendige statene Vest-Tyskland (BRD) og Øst-Tyskland (DDR).

Avnazifisering var de allierte seiersmaktenes tiltak for å fjerne nazistiske elementer i tyske samfunn etter andre verdenskrig. Bildet er fra Trier like etter fredsslutningen og viser hvordan gata Adolf Hitler Strasse under tilsyn av det amerikanske militæret får tilbake sitt gamle navn Bahnhofstrasse.

Ved å fjerne ordninger og ytre tegn knyttet til det nazifiserte samfunnet, men også gjennom demilitarisering, demokratisering, omstrukturering og annet, ville okkupasjonsmaktene forandre tenkemåten hos tyskerne og begrense mulighetene for at en nasjonalistisk og voldsforherligende ideologi skulle komme til makten og Tyskland starte nye kriger.

Avnazifiseringen av Europa etter andre verdenskrigRediger

Ved forskjellige prosedyrer, rettsprosesser, sanksjoner og forholdsregler ville man rydde vekk alle nazistiske elementer fra pressen, kulturlivet, offentlig administrasjon, domstolene og det politiske apparatet. Prosessen gikk i stor grad ut på å avsette personer som hadde bakgrunn i det tyske nazistpartiet NSDAP, fra sentrale stillinger, og oppløse og forby organisasjoner som hadde tilknytning til partiet. Rettsoppgjøret omfattet flere hundre tusen personer, men enda flere slapp tiltale.[4]

 
Mange monumenter og signalbygg i «Det tredje riket» ble skadd under krigen og revet etterpå. Inngangshallen til Reichsfinanzschule i Herrsching i Bayern er typisk for nazistisk arkitektur. Det tredje rikets riksvåpen («hakekorsørn») står fremdeles, men hakekorset er fjernet fra den tradisjonsrike riksørnen fordi den tyske straffeloven forbyr «grunnlovsstridige og terrororganisasjoners kjennetegn».

Forbudet omfattet også nazistiske symboler. Paragraf 86a i Tysklands straffelov forbyr fortsatt «bruken av grunnlovsstridige og terrororganisasjoners kjennetegn» når det ikke handler om «kunst, vitenskap, forskning eller undervisning».[5]

Grunnlaget for avnazifiseringsprosessen var Potsdamoverenskomstene som ble lagt under Potsdamkonferansen fra 17. juli til 2. august 1945 og felles regler som Det allierte kontrollrådet i Tyskland vedtok 16. oktober 1946.

Avnazifiseringen ble praktisert forskjellig i de fire okkupasjonssonene. Kommunistene i Øst-Tyskland stod for en mer hardhendt og systematisk avnazifisering.[6] Konrad Adenauer, Vest-Tysklands forbundskansler fra 1949 til 1963, mente at den gjennomførte avnazifisering av Tyskland var tilstrekkelig ved at de skyldige fra det tredje riket var tatt hånd om. Avnazifiseringen ble i hovedsak gjennomført i Tyskland og Østerrike, som like før og under krigen var samlet i det tredje riket, men også i land der det hadde blitt opprettet fascistiske eller nasjonalsosialistiske marionettregjeringer, slik som i Belgia, Frankrike, Jugoslavia, Hellas og Norge.

 
Palazzo della Civiltà Italiana i Roma, med sitat fra Mussolini, lederen i Partito Nazionale Fascista, øverst, Colosseum-liknende buer og neoklassisistiske skulpturer, er eksempel på fascistisk arkitektur i modernistisk rasjonalisme i Italia. Monumentalbygning og sitat er beholdt etter andre verdenskrig.[7]

Oppgjøret med fascismen i Italia ble mindre gjennomført enn i Tyskland.[6]

Russisk «avnazifisering» av Ukraina 2022Rediger

 
Mens russiske myndigheter har forklart invasjonen av Ukraina i 2022 med nødvendig «avnazifizering» av landet, har motstandere sammenliknet den russiske presidenten Vladimir Putin med Hitler, nazistlederen som startet andre verdenskrig. Protestplakaten viser Putin med Hitler-bart og ble brukt under en solidaritetsmarkering i Bratislava i Slovakia i mars 2022.

Russlands president Vladimir Putin begrunnet landets invasjonskrig mot Ukraina i 2022 blant annet med behovet for å «avnazifisere» det ukrainske samfunnet og redde befolkningen fra nazister i den politiske ledelsen.

Nazismen i Ukraina er blant annet blitt knyttet til den fascistiske ultranasjonalisten og separatisten Stepan Bandera (1908–1959) og den høyreekstreme Azov-bataljonen som er del av den ukrainske nasjonalgarden. Landets høyreradikale parti Den allukrainske unionen Svoboda fikk imidlertid bare litt over to prosent av stemmene ved parlamentsvalget 2019, og nynazisme og voldelig nasjonalisme er ikke mer utbredt i Ukraina enn i Russland og flere andre land.[8] Vestlige kommentatorer har derfor betegnet de russiske beskrivelsene av «nazifiserte» myndigheter som desinformasjon og en retorisk propagandaløgn.[9]

Påstandene om ukrainsk nazisme utnytter en etablert russisk myte og nasjonalistisk helteforestilling om at russerne alene nedkjempet de tyske nazistene under andre verdenskrig. Denne krigen kalles den store fedrelandskrigen i russisk historiefortelling og anses som en heroisk forsvarskrig som begynte da Hitler-Tyskland gikk til angrep på landet i 1941.[8] I sovjetisk propaganda ble ikke Molotov-Ribbentrop-avtalen, militæroverenskomsten om deling av Polen mellom Tyskland og Sovjetunionen, nevnt.[8] I russisk offentlighet har det heller ikke blitt fokusert på Nazi-Tysklands konsentrasjonsleire og ideologiens antidemokratiske og totalitære sider som liknet på forhold i de kommunistiske diktaturene.[8] Isteden har russiske myndigheter forklart nazisme og fascisme som den kapitalistiske verdens ytterste ondskap. Samtidig har de overdrevet betydningen av dagens ukrainske ultranasjonalister og knyttet ukrainerne til dem som valgte tysk side i motstanden mot et svært undertrykkende sovjetregime under andre verdenskrig.[8]

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

Eksterne lenkerRediger