Den store fedrelandskrigen
Den store fedrelandskrigen eller den store patriotiske krigen[a] er i det tidligere Sovjetunionen og i Russland betegnelser på krigen mot invasjonen fra Hitler og Nazi-Tyskland som foregikk i Sovjetunionen og på østfronten under andre verdenskrig fra 1941 til 1945. Navnet kan også vise til Det russiske keiserdømmets patriotiske fedrelandskrig mot Napoleons franske invasjonshær under napoleonskrigene i 1812.
Sovjetunionen ble angrepet av Hitler-Tyskland den 22. juni 1941, og mesteparten av den europeiske delen av andre verdenskrig foregikk på «østfronten». Det var der den nazistiske tyske krigsmakten ble knekt.
Den nazistiske krigs- og okkupasjonspolitikken i øst var ekstremt rasistisk og brutal, og gikk ut på bevisst desimering av den slaviske befolkningen, i tillegg til utrydding av alle jøder og kommunister.
Det avgjørende vendepunktet i krigen i øst var slaget om Stalingrad (i dag Volgograd) fra høsten 1942 til først på vinteren 1943.[trenger referanse] Etter den tid var Sovjethæren (tidligere kalt den røde armé) stort sett på offensiven frem til de tok Berlin i slaget om byen i april og mai 1945.
Mellom 20 og 27 millioner sovjetiske statsborgere, både sivile og militære, mistet livet under krigen.[trenger referanse]
Seiersdagen 9. mai 1945, da tyskerne underskrev overgivelsen etter nederlaget, feires hvert år.
Se også rediger
- Operation Barbarossa, invasjonen av Sovjetunionen 1941
- Adolf Hitler, diktator i det nazistiske Tyskland
- Josef Stalin, diktator i det kommunistiske Sovjetunionen
- Beleiringen av Leningrad 1941–1944
- Slaget ved Stalingrad 1943
- Slaget ved Kursk 1943
- Operasjon Bagration, sovjetisk storoffensiv sommeren 1944
- Slaget om Berlin 1945
- Schutzstaffel (SS)
- NKVD
- Østfronten
- Seiersdagen 9. mai 1945