Belgias historie

Belgias historie starter med funn av tidlige førmennesker fra 400 000 f.Kr., mens den skriftlige historien strekker seg fra folkevandringstiden til dagens moderne, tospråklige Belgia. Kongeriket Belgia har vært en selvstendig stat siden 1830 og er i dag en føderasjon som omfatter det flamske Flandern og det fransk- og tyskspråklige Vallonia. Belgia deler det meste av sin historie med de andre Benelux-landene.

En episode fra Den belgiske revolusjon i 1830, slik Wappers forestilte seg den (oljemaleri, 1835).

Landets historie har blitt preget av at det ligger sentralt i et godt utviklet grenseområde mellom ulike språk, kulturer og produksjonsområder, og hvor flere europeiske stormakter har hatt sterke interesser. I renessansen var området et kraftsentrum for tidlig industrialisering rundt tekstilproduksjon, og handel med Portugal og Spania. Fra 1820-tallet var landet det første utenom Storbritannia som gjennomgikk moderne industrialisering, basert på landets store kull- og jern-reserver. Tross sterke politiske omveltninger fra renessansen til 1900-tallet, forble landets økonomiske utvikling bemerkelsesverdig stabil gjennom ulike regimer.

Belgia huser i dag NATOs hovedkvarter og en stor del av EUs institusjoner og administrasjon, blant annet Europaparlamentet og Europakommisjonen. Internasjonal administrasjon er svært viktig økonomisk for Belgia, og hovedstaden Brussel har de siste tjue årene opplevd meget sterk vekst takket være lokaliseringen av regionale og internasjonale organisasjoner.

Forhistorie

Hodeskalle av neandertaler funnet ved den belgiske småbyen Spy i 1886.

De eldste redskaper etter primitive mennesker som funnet i Belgia kan være opptil 800 000 år gamle, den eldste dato vi har for europeisk befolkning. Sikre funn så langt nord har man derimot bare 500 000 år tilbake. På den tiden levde førmenneskene Homo heidelbergensis – forfedrene til neandertalere – i både Heidelberg og i Frankrike, sannsynligvis også i Belgia. For inntil 400 000 år siden slo neandertalere seg ned og begravde etter hvert sine døde ved bredden av elven Maas i nærheten av dagens landsby Spy i provinsen Namur. Kranierester av et neandertal-barn er også funnet i landsbyen Engis. På denne tiden brukte menneskene både ild, og stein, elefantbein og tre som redskapsmaterialer.

For 31 000 år siden var landet bebodd av moderne homo sapiens, og funn av smykkestein vitner om handel over en viss avstand i Aurignackulturen. Trolig var landet ubeboelig i istidens maksimum 19 000 – 16 000 f.Kr. Levninger fra senere neolittisk tid har blitt funnet ved Spiennes, hvor det var en flintgruve. Omkring 5 200 f.Kr. nådde den båndkeramiske kulturen dette området fra Ungarn, den var preget av store kommunale landsbyanlegg med langhus, og jordbruk med tidvis overutnyttelse og utpining av uthogde områder. Mellom 5 000 og 4 000 f.Kr. er det funnet spor av husbygging. Avskogingen i Sentral-Europa startet for alvor i denne perioden. Overgang til den keramisk distinkte traktbegerkulturen som byttet til seg kobber fra Sørøst-Europa skjedde kort tid etterpå, men man skal ikke overdrive de etniske eller befolkningsmessige skillene mellom slike «kulturer». En svært viktig oppfinnelse var derimot plogen, som ble tatt i bruk i området en gang etter 5 000 f.Kr. Tusen år senere fulgte husdyrhold for melk og antakelig hjulet.

Belgia befant seg helt i den nordøstlige utkanten av den vesteuropeiske sonen hvor megalittiske byggverk og dyssegraver ble reist for 5-7 tusen år siden, antakelig med et regionalt, religiøst motiv. Handelen med prestisjegjenstander av kobber og jade nådde nå et høydepunkt i regionen. Husdyrhold med storfe, sau, geit og gris ga næring til et kommunalt samfunn med store gravfelt og religiøse riter. De første tegn på bronsealderaktivitet oppstår omkring 1750 f.Kr.

I bronsealderen var Belgia ikke særlig begunstiget med ressurser, områder i Alpene og Karpatene var tidens metallurgiske sentrum og åsted for saltutvinning. I nordvest ble disse prestisjefylte varene importert i bytte mot landbruksprodukter. Bronsealderen var på mange vis en «gullalder» klimatisk og økonomisk, men omkring 1200 f.Kr. brøt dette regionale handelssamfunnet sammen, og hele Europa opplevde sammenbrudd i byer og handel. teiroer om en forhistorisk kultur (3000 til 1000-tallet f.Kr.) i det utvidete belgiske området ble fremmet første gang i 1962, men det har ikke lykkes å belegge denne teorien med konkrete funn eller beviser. Tvert imot startet en videre sentralisering av bebyggelse og makt først med jernalderen under kelterne, fra 800 f.Kr.

Jernredskaper og -våpen skapte det økonomiske og militære rommet for oppblomstringen av større høvdingestater konsentrert på befestede høydedrag – romerne kalte dem oppida. Herfra blomstrer handelen med bystatene ved Middelhavet. Jernalderen i Belgia opptrer trolig omkring 750 f.Kr. med Hallstattkulturen (750-400 f.Kr.), og jernproduksjonen nådde sitt foreløpige teknologiske høydepunkt med La Tène-kulturen (400-50 f.Kr.). Omkring år 500 f.Kr. bosatte keltiske stammer seg i området og drev handel med middelhavsregionen – grekerne kaller dem keltoi, og romerne Celtae.

Rundt 150 f.Kr. kom de første myntene i bruk. De første innbyggerne i Belgia som vi kjenner ved navn var belgiere (Belgae, som har gitt navn til dagens Belgia) som levde i nordlige Gallia i tiden ved den romerske okkupasjonen. Forskjellen mellom belgierne i nord og gallerne i sør for dem er omdiskutert, men det synes som om gallerne var den dominerende gruppen i området inntil romerne og germanerne gjorde seg gjeldende. Sistnevnte folkgrupper kom fra nord og øst, noe som er nevnt av Julius Cæsar i hans Commentarii de Bello Gallico (Kommentarer til gallerkrigen).

Lingvister har foreslått at det er bevis for at belgierne har snakket et indoeuropeisk språk som lå mellom gallisk/keltisk og germansk. Språket synes også å ha røtter tilbake til neolittisk tid, med felles opphav med gresk og latin. Dette språket, eller språkgruppene, er antatt å ha oppstått i en forhistorisk kultursfære som refereres til som «Nordwestblock» (Nordvest-blokken). Navnet Ardennene kommer av keltisk «ard» (= høy, høyde).

Antikken

Statue av Ambiorix i Tongeren (en fantasifull fortolkning heller enn en historisk rekonstruksjon).

Den romerske provinsen Gallia Belgica rundt 120 e.Kr.

I år 51 f.Kr. ble belgierne angrepet og beseiret av Julius Cæsars romerske hær, et felttog som Cæsar beskrev i boka Gallerkrigen. Her refererte han til belgierne som «de tapreste av alle gallere» («horum omnium fortissimi sunt belgae»).

Cæsar nevnte også ved navn en leder av en nordøstlig belgisk stamme, Ambiorix, som ledet motstanden mot romerne. I de nasjonalistiske strømningene som rådet i Europa på 1800-tallet ble Ambiorix opphøyet til en najonal heltefigur i Belgia.

Gallia Belgica blomstret som en romersk provins. Denne provinsen var langt større enn dagens Belgia, med Øst-Sveits, det meste av Nordøst-Frankrike og deler av Tyskland vest for Rhinen. Den hadde fem større byer innen dagens Belgia: Nemetacum (Arras), Divodurum (Metz), Bagacum (Bavay), Aduatuca (Tongeren), og Durocorturum (Reims).

Dagens nordlige Flandern var del av provinsen Germania Inferior, et grenseområde mot de germanske stammene som levde nord og øst for Rhinen. Ingen av de større romerske byer i denne provinsen ble beliggende dagens Belgia. Derimot førte nærheten til posterte legioner og noen av Europas største byer til gode markeder for eksportjordbruk og håndverk. Germania Inferior hadde Traiectum ad Mosam (Maastricht), Ulpia Noviomagus (Nijmegen), Colonia Ulpia Trajana (Xanten) og Colonia Agrippina (Köln) som større byer. Begge provinsene omfattet det som i dag er kjent som Nederlandene.

Etterfølgende romerske keisere balanserte mellom å romanisere folket i det galliske Belgia, og å tillate den eksisterende kulturen å fortsette. Romerne aksepterte en viss grad av lokalt selvstyre, vanligvis i form av kantoner. Provinsen var tett befolket i romertiden, og allerede den gang spilte tekstilindustrien en stor rolle med eksport av produkter helt til Italia. Romaniseringen ble først fullført gjennom kristningen av befolkningen på slutten av 200-tallet og begynnelsen av 300-tallet.

Folkevandring og føydal styrking 406-900

Sankt Remigius døper Klodvig I, oljemaleri fra ca. 1500.

Etter at Romerriket falt sammen på 400-tallet invaderte germanske stammer de romerske provinsene. I år 406 krysset folkegruppene vandalene, burgunderne og andre stammer elven Rhinen og beseiret de galliske styrkene. En av disse folkegruppene, frankerne, hadde allerede trengt seg inn i Belgia og kontrollert landområdet siden 350, og greide etter hvert å opprette et nytt kongedømme under dynastiet merovingerne. Klodvig I (død 511) er den best kjente fra denne kongeslekten, han styrte fra sin base i det nordlige Frankrike og Belgia. Samtidig oppstod sakte og gradvis en ny økonomisk organisering i hele Vest-Europa, frie bønder med romersk borgerstatus – ofte veteraner fra romerske hæravdelinger – søkte beskyttelse i større husholdninger i folkevandringstiden. Dette ga grunnlag for føydalismen, en politisk oppsplitting av det romerske keiserriket og overgang til selvstendige, jordbruksbaserte småstater styrt av en verdslig eller geistlig adel.

Klodvig I lot seg konvertere til kristendommen, noe som blant annet styrket båndene mellom hans romerske undersåtter og deres germanske erobrere. Kongeriket representerte en overbygging over en rekke halv-selvstendige føydalstater, og kirken bidro til å styrke denne overbygningen. Kristne lærde, hovedsakelig irske munker, forkynte kristendommen til befolkningen og begynte en ny bølge av konverteringer (sankt Servatius, sankt Remaclus, sankt Adelinus). Klodvik I lot nedskrive en lovbok, den saliske lov, som var basert på tidligere sedvanerett og som er blant de eldste bevarte lovbøker.

Merovingernes styre ble kortvarig, og ble etterfulgt av karolingernes dynasti. Etter at Karl Martell (død 741) slo tilbake maurernes invasjon fra Spania i slaget ved Poitiers i 732 klarte Karl den store (død 814), født ikke langt fra dagens belgiske by Liège, å legge store deler av Europa under seg. Han ble kronet som «keiser av det hellige romerske rike» av pave Leo III i år 800 i byen Aachen.

Herjingsmenn fra Norden, vikinger, ble beseiret i år 891 i nærheten av Leuven av Arnulf av Kärnten (død 899). Føydalismen ble styrket av dette ytre presset, og viste sin overlegen i evnen til å akkumulere økonomisk overskudd og raffinere krigskunsten. Dette var en periode hvor den klassiske føydalismen i Europa endret karakter i høymiddelalderen – mindre, lokale føydalseter opplevde et sentraliseringstrykk som blant annet skyldtes ny militær teknologi og sterkere kongemakt. Samtidig viste føydalismen sin svakhet gjennom at adelens og kongehusenes fokus på arvefølge og arverettigheter brakte stadige delinger av de ulike føydalstatene. Etter at Karl den stores sønn Ludvig den fromme døde i 840, ble riket snart delt i henhold til Traktaten i Verdun fra 843 mellom de tre overlevende sønnene i tre kongedømmer: Vestfranken (Frankrike) ble regjert av Karl den skallete, Østfranken (Tyskland) ble regjert av Ludvig den tyske, og Midtriket (Lotharingia) ble regjert av Lothar I. Deler av Flandern strakte seg vest for elven Schelde og ble en del av Frankrike i løpet av middelalderen, mens de øvrige delene og Nederlandene ble lagt inn under Det tysk-romerske riket. Dagens Belgia ble altså delt i to, med varige følger for den senere stats- og språkutvikling.

Grevene av Flandern begynte befeste og bygge borger rundt sine byer, først ut var grev Balduin I (død 879), også kalt for «Jernarm». Byen Gent ble opprinnelig befestet for å sikre dem mot ville nordboere og vikinger, men etter hvert markerte borgen også områdets uavhengighet. I tillegg rømte Balduin med datteren til kong Karl den skallede. Karl hadde ikke gitt sin tillatelse, forsøkte forgjeves å fange paret og fikk til slutt sine biskoper til å bannlyse dem, og det tvang Balduin og prinsessen til å dra til Roma for å legge sin sak inn for paven. Da paven aksepterte ble kong Karl tvunget til å underkaste seg avgjørelsen og ta tilbake sin opprørske greve.

Balduins etterfølger, Balduin II, fortsatte befestningen med byene Brugge og Ieper. Ved elven Zenne bygget hertug Karl av Nedre Lorraine en festning som ble utgangspunktet for den senere storbyen Brussel. På 1000-tallet var byene i Flandern forent under egenrådige grever, og da tidene ble mindre urolige begynte handelen å vokse. Flandern gikk så inn i en oppgangsperiode.

Høymiddelalderens vekstperiode 900-1433

Med grevinne Margaretes ekteskap med hertug Filip kom Flandern inn under hertugdømmet Burgund.

Grevskapet Flandern i den nordvestlige delen av dagens Belgia var underlagt kongedømmet Frankrike i tidlig høymiddelalder, mens resten av regionen tilhørte Det tysk-romerske riket. Fra Nederland ble overført fra «Midtriket» Lothrangia til Det tysk-romerske riket i 925, opplevde Nederland og dagens Belgia en 300 år lang og intens konfliktperiode med dynastisk strid og kriger mellom Frankrike og Tyskland om kontrollen med Nederlandene.

Statue av Jacob van Artevelde på «Vrijdagsmarkt» i Gent.

Da de tysk-romerske keiserne mistet den fulle kontrollen over deres besittelser i løpet av 1000- og 1100-tallet, ble områdene som mer eller mindre samsvarer med dagens Belgia delt i flere stort sett uavhengige føydale småstater under tyske og franske lensmenn. Fellesbetegnelsen Nederlandene kom til fra og med 1000-tallet, og betyr enten landene ved Rhinens, Maas' og Scheldes nedre løp, eller de lave landene. Det omfattet blant annet hertugdømmene Brabant og Limburg, grevskapene Flandern, Hainaut, Namur og Luxembourg og Fyrstbispedømmet Liége.

Mye av det økonomiske overskuddet ble fortsatt kanalisert gjennom kirken – med biskopene av Liege i sør og nederlandske Utrecht i nord som de mektigste prelatene. I denne perioden ble midtpunktet for den blomstrende Mosan eller Rheno-Mosan-kunststilen flyttet fra bispesetene Köln og Trier til bispesetet Liège, samt Maastricht og Aachen. Det var en regional stilutgave av romansk kunst som utmerket seg med dyktige kunstnere og håndverkere som framstilte illustrasjoner til manuskript, metall- og emaljearbeider. Noen mesterverk fra dette kunstmiljøet er det rikt dekorerte relikvieskrinet Dreikönigsschrein (Helligdommen til de tre konger) i Kölnerdomen, baptisterium (dåpbasseng) til Renier de Huy i Liège, helligdommen for sankt Remaclus i Stavelot (Belgia), helligdommen til sankt Servatius i Maastricht, og Notgers evangelium i Liège.

Høymiddelalderen ble en sterk vekstperiode i Belgia, da den eldgamle tekstilindustrien basert på ull fra Nederland og Tyskland, ble utviklet til en tidlig proto-industri med import av råvarer også fra England. I høymiddelalderen ble tekstilsenteret Gent den nest største byen i Nord-Europa, bare overgått av Paris. Havnebyen Antwerpen ved munningen av elven Schelde vokste for alvor fram ved grunnleggelsen av kirken Sankt Amand på 600-tallet, og økte nå ytterligere i økonomisk betydning. Nordkysten av Belgia var på denne tiden Europas raskest voksende handelssentrum, mer dynamisk enn kystbyene i dagens Nederland. Brugge fra 1300-tallet, og deretter Antwerpen, knivet om å være det nordvestlige Europas fremste handelssentrum, foran både de engelske, franske og nederlandske sentrene.

Ull ble importert fra England i store mengder og videreforedlet ved veving til fine tøyvarer som ble solgt på kontinentet. Handelen var blomstrende og byene i Flandern ble stadig rikere, befolkningen vokste og byborgerne ble stadig mektigere. Handelen skjedde med veksler i stedet for kontanter, og børser vokste fram i de største handelssentrene. I 1312 fikk Brussel sine byprivilegier, og anla markedsplassen Grote Markt, som snart ble det tyngste handelssenteret i det nordvestre Europa ved siden av Amsterdam. Innen 1312 hadde spesielt byene Gent, Brugge, Brussel og Ieper oppnådd selvstyre og privilegier som avskar adelens makt over byene, og utviklet en selvbevisst bykultur som fortsatt eksisterer.

Del av den franske invasjonen av Flandern i 1302, flamsk gravering fra 1400-tallet.

Grevene av Flandern forsøkte å ta kontrollen tilbake fra borgerskapet over de store kilder til rikdom og makt, og i tillegg ønsket kongeriket Frankrike å legge Flandern direkte under kongedømmet. I 1302 avviste byene kravet om underkastelse og juli 1302 beseiret byene adelen i gyldne sporer-slaget ved Kortrijk i Flandern. Adelens enighet var i lengden sterkere enn byenes, hvor lokal rivalisering svekket motstanden. I 1329 ble Flandern igjen lagt inn under Frankrike.

England som eksporterte råull til den flamske klesindustrien aksepterte ikke situasjonen og nektet å selge ull for å bryte Frankrikes makt, både i Flandern og i Frankrike. For å forsvare seg mot Frankrikes dominans og vedvarende militære trussel inngikk de flamske borgerne ved statsmannen Jacob van Artevelde «den vise» (død 1345) et forbund med Edvard III av England i 1340. I hundreårskrigen (1337–1453) mellom Frankrike og England fortsatte Flandern sin kamp for uavhengighet. Deres strid ble avsluttet da Filip II av Burgund, også kalt «den dristige», som hadde dratt fordel av hertugdømmet Burgunds lange allianse med England mot Frankrike, ble hersker av Flandern i 1384 via sitt ekteskap med Margarete III, grevinne av Flandern.

Svartedauden våren 1349 bidrog trolig til adelens seier over byene. Den vanlige effekten av svartedauden i Sentral-Europa etter var intensivert føydalisme og sterkere adelsmakt over bøndene, altså den motsatte utviklingen av den man fikk i Norge. Årsaken var at befolkningstapet i Europa måtte kompenseres med en økonomisk konsentrasjon eller «kraftsamling» rundt de overlevende føydalsetene for å kunne videreføre bøndenes sikkerhet og samfunnets produksjon.

På slutten av 1300-tallet og begynnelsen av 1400-tallet skaffet hertugen av Burgund seg etter hvert herredømme over hele Nederlandene, ved arv, ekteskap, kjøp og andre overenskomster. Filip den gode og Karl den dristige søkte å knytte områdene sammen til en mektig stat mellom Frankrike og Tyskland. Det førte til nye, blodige strider med de store byene som nektet å oppgi sin uavhengighet.

Vekst og verdenshandel under Habsburg og Spania

Filip den gode ca. 1450, maleri ved Rogier van der Weyden

Senmiddelalderen og renessansen var en periode med intensivert dynastisk strid i Europa. Noen hovedårsaker er økt økonomisk rikdom på grunn av oppdagelsen av Amerika og økt handel med Asia, dette skapte nye tyngdepunkter og konkurranser om handelen. Hyppigere krigføring virket også i seg selv sentraliserende fordi forsvar og militærmakt fikk større betydning. Den «gamle» strategiske hovedmotsetningen i Vest-Europa mellom Frankrike og England ble avløst av et sterkere fokus på kontroll over den framvoksende handelsrikdommen i Nederlandene, hvor den nye, ledende sjømakten Spania kivet med Sentral-Europas sterkeste militærmakt Østerrike. Samtidig utfordret Portugal andre stormakter ved å bringe handelen fra Det indiske hav nordover – portugisiske handelsskip ankom Antwerpen med flamsk mannskap første gang i 1501. Fra Ungarn kom kobber til Antwerpen andre veien, med skip via Polen. Rollen som den nye verdenshandelens mellomledd brakte Belgia i sentrum for stormaktenes konkurranse.

I 1433 var det meste av Belgia, Luxembourg og resten av Nederlandene blitt en del av Hertugdømmet Burgund under Filip den gode. Hans barnebarn Maria av Burgund giftet seg med erkehertug Maximilian av Østerrike, den senere tysk-romerske keiser Maximilian I. Ekteskapet fant sted i Gent den 18. august 1477. Dermed kom Nederlandene under Habsburgerne, og deres sønn Filip I av Castilla ble far til den senere Karl V av Det tysk-romerske rike. Dermed ble det tysk-romerske riket forent med Spania under Huset Habsburg etter at Karl V arvet flere besittelser. Ekteskapet mellom Maximilian og Maria innledet en lang periode med strid mellom Frankrike og Østerrike om kontrollen over Nederlandene, noe som senere resulterte i den spanske arvefølgekrig i årene 1701–1714.

Amsterdams forsvarsledelse feirer fredsavtalen i Münster,
maleri av Bartholomeus van der Helst (1648), Rijksmuseum, Amsterdam.

Under Huset Burgund på 1400-tallet og 1500-tallet vekslet byene Ieper, Gent, Brugge, Brussel og Antwerpen på å være de fremste europeiske sentrene for handel, industri (særlig tekstiler) og kunst. Byen Leuven fikk landets første universitet i 1425. Vitenskapen blomstret, Simon Stevin i Antwerpen var den første i verden som i 1585 anvendte komma for å skape en bedre desimalfraksjon enn brøk. De flamske primitivister var en gruppe malere som var virksomme hovedsakelig i de sørlige Nederlandene på 1400-tallet og tidlig på 1500-tallet, eksempelvis Jan van Eyck og Rogier van der Weyden. Flamske veggtepper hang på veggene over hele Europa. Det sammenhengende handelsområdet til Karl V, hvor merkantilismen i Spania ikke forhindret en åpnere økonomisk politikk og store handelsmuligheter for de spanske nederlandene, fremmet veksten i kystbyene.

Den spansk-østerrikske politikken var likevel også en byrde. De mange krigstoktene og utrustningen av større, spanske krigsflåter ble finansiert med både høye skatter og låneopptak hos tyske bankierer og handelsslektene i Nederlandene. De spanske habsburgerne måtte erklære seg konkurs hele åtte ganger, og avskrev ofte egen gjeld med katastrofale følger for Europas banker og handelshus. Samtidig fortsatte burgundernes sentraliseringspolitikk, men den undertrykkende politikken førte etter hvert til et hollandsk opprør (åttiårskrigen) som varte fra 1568 til 1648 og ble Nederlands frihetskamp mot Spania. Den begynte med den spanske stattholderens harde forfølgelse av de nederlandske kalvinister og henrettelsen av de framtredende adelsmennene Egmont og Hoorn i Brussel. Fredsavtalen i Münster den 30. januar 1648 avsluttet krigen mot Spania og markerte Nederlands endelige løsrivelse fra det tysk-romerske rike.

Den pragmatiske forordning av 1549, utstedt av Karl V, etablerte De sytten provinser (eller spanske Nederlandene i dens brede mening) som separat område atskilt fra det tysk-romerske riket og fra Frankrike. Dette besto av Nederlandene, Belgia, og Luxembourg unntatt landområdene til Fyrstbispedømmet Liége.

Imidlertid hadde det nordlige området som nå var kjent som Nederlandene i økende grad blitt protestantisk eller kalvinistisk, i motsetning til den sørlige delen som forble hovedsakelig katolsk. Denne deling resulterte i Unionen i Atrecht og Unionen i Utrecht. Da Karl V abdiserte i 1555 gikk Belgia til Huset Habsburgs spanske gren, representert ved Filip II av Spania, sønn av Karl V. Filip II forsøkte å forby all protestantisme. Deler av Nederlandene gjorde opprør, noe som var foranledningen til åttiårskrigen mellom Spania og Nederlandene. For det erobrede sørlige Nederlandene ble krigen avsluttet i 1585 da Antwerpen falt.

Denne hendelsen kan bli betraktet som begynnelsen på Belgia som et eget område. Samtidig erklærte den nordlige delen, dagens Nederland, seg som uavhengig med Plakkaat van Verlatinghe (Forordningen med avsverging) og etablerte De forente provinser, noe som førte til den hollandske gullalder hvor hollandsk handel, vitenskap, og kunst var blant den mest anerkjente i den vestlige verden på 1600-tallet. For de nordlige provinser varte krigen til 1648 med freden i Westfalen og hvor Spania anerkjente Nederlandenes uavhengighet, men holdt fast ved den lojale og katolske regionen tilsvarende dagens Belgia som forble de spanske Nederlandene.

De sørlige provinsene, også Belgia, forble altså under Huset Habsburg og katolisismen. Åttiårskrigen for Nederlandenes løsrivelse falt etter hvert sammen med trettiårskrigen, og gjorde det religiøse (konfesjonelle) aspektet ved krigføringen enda mer fastlåst. Etter å ha vunnet Vallonia for den spanske saken ved å utnytte deres mistenksomhet overfor de flamske byenes dominans, erobret Alessandro Farnese, hertug av Parma og Piacenza, byene Ieper, Mechelen, Gent, Brussel og sist også Antwerpen i 1585. Dette sementerte den økonomiske og konfesjonelle delingen av Nederlandene, og garanterte den habsburgske makten over Belgia.

Den flamske økonomien fikk en knekk da sørlige Nederlandene ble erobret og skilt fra de nordlige områdene. Tusener av de ledende, protestantiske byborgere flyktet til Holland eller England for å unnslippe inkvisisjonen. Byene forfalt, gresset vokste i gatene i Brugge og Gent, og Antwerpens blomstrende handel ble blokkert av hollenderne som kontrollerte elven Scheldes munninger. Ved freden i Westfalen i 1648 fikk de rett til å stenge Schelde for all skipstrafikk. En strøm av franske hugenotter og belgiske handelsborgere, kombinert med kapitalflukt fra Antwerpen, gjorde nå raskt Amsterdam til Europas ledende handelsby.

De spanske og østerrikske Nederlandene 1648-1790

Nederlandenes historie
1384 - 1494 De burgundiske Nederlandene		Fyrstbispe- dømmet Liège Fyrsteabbediet Stavelot- Malmedy Hertugdømmet Bouillon o.a.
1477 1556 De sytten nederlandske provinser (Den burgundiske rikskrets)
1556 1795 De spanske Nederlandene
1581 1795 De forente Nederlandene	Sørlige Nederlandene
	De østerrikske Nederlandene (De nederlandske statene)
1795 - 1806 Den bataviske republikk	1795 1804 Den første franske republikk
Kongeriket Holland
1804 1815 Det første franske keiserdømme
1815 1830 Det forente nederlandske kongedømme		Stor-hertugdømmet Luxemburg
1830 idag Nederland	1830 idag Belgia	Luxemburg

I krigene mellom Frankrike og Spania på 1600-tallet var området hele tiden en krigsskueplass, og ved ulike fredsavtaler i 1659, 1668 og 1679 ble deler av de spanske Nederlandene avstått til Frankrike, blant annet Artois (med Calais) og sørlige Flandern rundt Lille. Disse provinsene ble kun delvis gitt tilbake ved freden i 1697. Også den spanske arvefølgekrigen (1701–1714) ble i stor grad utkjempet på belgisk grunn, og ved freden i Utrecht i 1713 ble Belgia skilt fra Spania og kom inn under Østerrike.

Veggteppe fra Brugge, midten av 1600-tallet. «Psyches far rådspør oraklet i Apollo.» Historisk Museum, Brussel.

Belgia var så svakt og utpint, og frykten for Frankrike var så stor at de nordlige Nederlandene fikk rett til å holde garnisoner i de viktigste festningene langs den franske grensen. Samtidig fikk nederlenderne bekreftet retten til å stenge Schelde for skipsfart. Antwerpen og de sørlige Nederlandene var således stadig utestengt fra havet, og forsøket på å gjøre Oostende (i belgiske Vest-Flandern) til en stor havneby ble forpurret av nederlenderne og engelskmennene. Som om ikke krigslidelsene var nok, var denne tiden også den sterkeste europeiske nedgangstiden i Den lille istiden – en klimatisk kuldeperiode med nedgang i jordbruk og folketall. Til tross for motgang og underkuelse holdt byene fast på deres lokale rettigheter og motsatte seg spesielt skatter uten stendenes samtykke. Den keiserlige guvernør Marki de Prié hadde liten framgang i å styre de sørlige Nederlandene som en østerriksk provins. Han lot i 1720 en av de ledende borgerne i Brussel henrette, Frans Anneessens, som senere på 1800-tallet ble minnet som en belgisk martyr.

Under den østerrikske arvefølgekrig fikk området igjen store lidelser under en fransk erobring, men ved den andre fredstraktaten i Aachen (1748) ble Belgia igjen gitt tilbake til Østerrike og kunne nyte en fredelig periode som ga økonomisk oppgang. Det ble nå gjenoppbygget en tekstilindustri med hjelp fra engelske og franske innflyttere, basert på ull og dyrking av lin i Flandern. Det ble også igangsatt kullgruver i Hinault og rundt elven Meuse.

Administrasjonen ble også langt bedre ved «den gode guvernør», Maria Teresias svoger, Karl Alexander av Lorraine. Han var gift med Anna Maria av Østerrike og han var generalguvernør sammen med henne i 1744–1746, og regent alene over Belgia i 1748–1780. Selv om Schelde stadig var stengt lykkes han å forbedre kanalsystemet til at handelen fikk transport og vekst. Han motarbeidet også den katolske kirkens verdslige innflytelse, grunnla mange skoler og opprettet Vitenskapenes akademi i 1772.

Maria Teresias sønn, Josef II av Det tysk-romerske rike, tvang de nordlige Nederlandene til å oppgi sin militære tilstedeværelse i grensebyene, men klarte ikke å få blokaden av Schelde opphevet. Hans forsøk på å avskaffe de gamle, lokale privilegier og innføre religiøse reformer som religionsfrihet fikk en voldsom motstand som endte i et opprør. I 1788 nektet stendene i Hainaut og Brabant å bevilge de årlige skattene til kronen, noe landskapslovene (les joyeuses entrées) ga dem rett til. Keiseren sendte soldater inn i Hainaut og Brabant og erklærte at alle friheter såvel som stenderforsamlingene var opphevet. Mange av de opprørske borgerne flyktet til de nordlige Nederlandene hvor de organiserte en hær. I 1789 vendte de tilbake, beseiret en østerriksk hær ved Turnhout og fordrev de østerrikske soldatene fra det meste av Belgia.

Den 10. januar 1790 erklærte en forsamling av stendere seg som uavhengige under navnet Belgias forente stater (Etats belgiques unis). Frihetskjemperne delte seg dog raskt i to partier, hvor det ene ville beholde de gamle landskapsforfatningene, mens det andre sympatiserte med den franske revolusjon og ville avskaffe alle gamle privilegier og innføre en ny grunnlov. Denne splittelsen gjorde det enkelt for Leopold II, Josef IIs etterfølger, å nedkjempe all motstand ved slutten av året.

Industrialisering før og etter Napoleon

Revolusjonskrigene mellom Frankrike og Østerrike gjorde Belgia atter til en slagmark, og etter seieren ved Jemappes i 1792 ble hele landet besatt av franskmennene. Året etter drev østerrikerne dem ut igjen, men i 1794 gjenerobret franskmennene området etter slaget ved Fleurus i juni 1794. Av hat til Østerrike ble Frankrike delvis tatt imot som befriere, men franskmennene plyndret landet og det oppsto hungersnød vinteren 1794.

Belgia ble annektert av Den første franske republikk i 1795. Fyrstbispedømmet Liége ble oppløst. Østerrike bekreftet tapet av de sørlige Nederlandene ved freden i Campo Formio i 1797, og området ble under republikken og keiserdømmet innlemmet i Frankrike, provinsene ble oppløst og inndelt på nytt i 9 departementer under franske lover. Det franske herredømmet bidro til å fremme sentraliseringen og svekke provinsenes gamle selvstendighet.

Skildring av slaget ved Waterloo i Belgia.

Samtidig brakte det franske styret, og ikke minst lovverkene Code Napoleon og Code de Commerce, økonomisk framgang ved at føydalismen og livegenskaet ble endelig og fullstendig oppløst. Det ble innført lik beskatning, rasjonelt rettsvesen, aksje- og selskapslovgivning, og forbud mot organisering av arbeid og kapital. Til tross for de mange dynastiske skiftningene på 1700-tallet, startet Belgia nå en meget tidlig industriell utvikling. Både nærheten til industrimakten England og det rike Nederland fremmet denne prosessen. Napoleons styre forsterket utviklingen ved å skape et enormt, kontinentalt hjemmemarked, og ved å etterspørre stadig større krigsproduksjon. Dette ga støtet til en utvikling av våpen- og stål-industri som overlevde det franske styret.

Den første Newcomen dampmotoren ble tatt i bruk i en kullgruve nær Liege i 1720, og 50 flere maskiner ble introdusert de neste sytti årene. Den forbedrede Watt dampmotoren ble tatt i bruk i 1791, og ytterligere 23 maskiner innen 1814. Eksporten av kull ble mangedoblet, med Frankrike som det helt dominerende markedet. Funn av jern, sink og bly like ved bidro også til tidlig industrialisering. Entreprenøren Dominique Mosselman grunnla den moderne sinkindustrien og hadde i praksis monopol på denne produksjonen i årevis. Jern- og stålindustrien ble utviklet i Liege og Charleroi, hvor en jernrulle ble etablert i 1821 og Kontinentets første høytrykks koksovn i 1827. Samtidig ble dampmaskiner tatt i bruk i tekstilindustrien i Gent fra 1801. I det enorme fellesmarkedet som vokste fram under det franske styret, nådde tekstilindustrien i Gent 10 000 ansatte i 1810. Belgisk produksjon av tekstilmaskiner startet hos Cockerill i Seraing nær Liege i 1815, med lån fra den nederlandske regjeringen.

I 1814 ble Napoléon Bonaparte tvunget til abdisere og sendt i eksil til Elba. Det avsluttet den franske perioden i Belgia. Imidlertid greide Napoleon å rømme fra Elba og kom raskt tilbake til makten på en bølge av nasjonal begeistring i løpet av De hundre dagene. Napoleon visste at den eneste sjansen til å holde på makten var å angripe de eksisterende allierte styrkene i Belgia før de ble forsterket. Han krysset grensen til Belgia med to armeer og angrep prøysserne under kommando av general Gebhard Leberecht von Blücher ved slaget ved Ligny den 16. juni 1815, og samtidig hadde Michel Ney vært i kamp med styrkene til hertugen av Wellington og prinsen av Orange i slaget ved Quatre Bras den samme dagen. Napoleon ble endelig beseiret av hertugen av Wellington og Blücher ved Waterloo den 18. juni 1815. Napoleons strategi feilet og hans hær ble fordrevet tilbake i forvirring av et kombinert alliert angrep. Den neste dagen endte i en grunn fransk seier i slaget ved Wavre, og Napoleon ble tvunget til å overgi seg og ble sendt i eksil til St. Helena hvor han senere døde.

«Østerrike gir henne bort: Metternich, erkeprest i Den hellige allianse vier henne, klerk Castlereagh sier 'Amen', russeren danser på bryllupsfesten, og John Bull betaler gildet.» Anonym britisk vittighetstegning, 1832. British Museum.

Etter Napoleons nederlag ved Waterloo i 1815 ble de seirende statsmaktene Storbritannia, Østerrike, Preussen og Russland enige ved Wienerkongressen om å gjenforene de tidligere østerrikske Nederlandene med den tidligere hollandske republikken, noe som skapte Det forente nederlandske kongedømme, og som skulle tjene til å være en buffer mot framtidige franske invasjoner. Dette var under regimet til en protestantisk konge, Vilhelm I av Nederlandene.

Det fleste av de små og kirkelige statene i det tysk-romerske riket ble lagt inn under større stater på denne tiden, og det omfattet også Fyrstbispedømmet Liége som formelt ble en del av det forente kongedømmet. Dette kongedømmet tilsvarte i utstrekning hele det senere fellesområdet Benelux. Kong Vilhelm ble i tillegg medlem av Det tyske forbund i kraft av sin stilling som overhode av Limburg og Luxembourg.

Til tross for den voksende misnøyen i Belgia fikk landet en sterk økonomisk vekst i foreningen med Nederland. Handelen med Nederland åpnet et stort marked for belgisk industri samtidig som sjøveien på Schelde ble åpnet igjen og på ny gjorde Antwerpen til en betydelig handelsby. De store kull- og metall-forekomstene i Ardennene ga støtet til en tidlig industrialisering som gjorde området til et regionalt økonomisk tyngdepunkt. Belgia var det andre landet etter England som satt igang kulldrift og jern-produksjon med koksovner i industriell skala i 1820-årene, og Belgia hadde i lang tid verdens nest største produksjon av disse strategiske råvarene. I 1835 åpnet Kontinentets første dampdrevne jernbane i Belgia, og innen 1840 var 334 km utbygd. Innen 1850 hadde Belgia hele 2 000 stasjonære dampmaskiner i industri og gruver, det samme antallet som USA og Tyskland og nesten dobbelt så mange som Østerrike. Det viste seg derimot snart at de språklige, religiøse og historiske motsetningene var for store til å bli glemt. Regjeringen gjorde nederlandsk til offisielt språk, og til skolespråk i de flamsktalende områdene hvor elitens språk lenge hadde vært fransk.

Revolusjon og uavhengighet på 1800-tallet

Kong Leopold I ble Belgias første konge i 1831.

Utdypende artikkel: Den belgiske revolusjonen

I august 1830 ledet en framføring av Daniel Aubers La Muette de Portici (Den Stumme i Portici, som fortalte om opprøret mot Spania i Napoli) i operahuset i Brussel til opptøyer. Lignende anti-nederlandske demonstrasjoner skjedde i andre belgiske byer. Den belgiske revolusjonen førte til at landet tvang til seg uavhengighet fra Nederland, støttet av franske intellektuelle og franske militære styrker. Den egentlige politiske kraft bak opprøret var de katolske geistlige som var imot den protestantiske kongen, men også liberale radikale som var imot kongelig enevelde. At Belgia ikke var proporsjonalt representert i nasjonalforsamlingen hadde også en betydning. I begynnelsen var revolusjonen fokusert på større selvstyre, men den hollandske kongens håndtering og hans motvilje mot å komme de ulike revolusjonære kravene i møte, fikk revolusjonen til å eskalere til et krav om full uavhengighet.

De radikale var åpne for tanken om å slå seg sammen med Frankrike, men de nasjonalistiske strømningene førte til at Belgia ble en egen stat. Et konstitusjonelt monarki ble etablert i 1831 med en monark invitert fra den tyske adelslekten Sachsen-Coburg-Gotha under samtykke av de store nasjonene i Europa, og den 21. juli 1831 ble Belgias første konge, Leopold I av Belgia, innviet. Den dagen er fortsatt belgisk nasjonaldag. Selv om den belgiske revolusjonen brøt overenskomsten fra 1815, fikk belgierne sympati fra de liberale regjeringene i både Storbritannia og Frankrike. Andre nasjoner som Østerrike og Preussen hadde et negativt syn på belgisk uavhengighet, men ble forhindret fra å blande seg inn grunnet at de var opptatt med novemberoppstanden i Polen.

Kampen mot Nederland ble fortsatt utkjempet i åtte år, men i 1839 ble Fredstraktaten i London signert mellom de to nasjonene. Belgia ble da en uavhengig stat med et liberalt monarki, men hvor stemmeretten var begrenset til mannlige medlemmer av borgerskapet og presteskapet, til sammen mindre enn 1 prosent av befolkningen, og hvor fransk ble det offisielle språket uten at fransk var flertallets språk. Jøder ble likestilt i den nye konstitusjonen, men kvinner fikk ikke stemmerett før mer enn hundre år senere – i 1948, bare fire stater nølte lengre i Europa.

Fredstraktaten av 1839 innebar at kun deler av Luxembourg falt inn under Belgia, mens resten forble en besittelse av Nederland inntil en annen arvelov førte til at Luxembourg ble atskilt som et eget og selvstyrt storhertugdømme. Belgia mistet også det østlige Limburg, Zeeuws-Vlaanderen, Fransk Flandern, og Eupen – fire områder som Belgia hadde gjort krav på av historiske årsaker. Nederland beholdt de første to mens Fransk Flandern, som hadde blitt annektert under kong Ludvig XIV av Frankrike, forble underlagt Frankrike, og Eupen forble innenfor Det tyske forbund, skjønt det ble gitt tilbake til Belgia etter den første verdenskrig som krigserstatning.

En karikatur av Leopold II i magasinet Vanity Fair, 1869.

Belgias historie etter suvereniteten og fram til den første verdenskrig var preget av en bitter politisk kamp mellom partiene: klerikale og liberale og etter hvert også sosialistene. Kontrastene sto steilt mot hverandre. Liberalismen var en dominerende kraft siden frigjøringen fra Holland. Utbyggingen av skole og høyere utdanning bar frukter – i løpet av annen halvdel av 1800-tallet ble andelen som kunne lese og skrive økt fra ca. 55 % til 81 %. Men landet var også preget av en katolsk konservatisme som skapte en konfesjonell og mental todeling – på samme måte som det var et politisk og sosialt skille mellom landets tradisjonelle jordbruk og landets industrialisering.

Et resultat av Leopold IIs kolonialisme, barn ble amputert når de ikke møtte de krav som belgierne stilte.

Økonomisk opplevde Belgia en sterk nedgangsperiode det første tiåret etter revolusjonen i 1830, men fikk ny vekst under kong Leopold I (død 1865). Den nye, sterke veksten fra midten av årdhundret skyldtes gode konjunkturer, etterspørsel etter kull og jernvarer, byggingen av et meget tidlig jernbanenett, og dannelsen av nye banker. Storbanken Banque de Belgique og hele 31 investeringsselskaper (Sociétés anonymes) ble startet mellom 1835 og 1838. Nye selskaper, verft og fabrikker så dagens lys – med stort innslag av fransk kapital. Ernest Solvays kjemiske prosess for sodaproduksjon fra 1861 skapte en stor kjemisk industri i Belgia. Veksten fortsatte under hans sønn Leopold II (død 1909). Da revolusjonsbølgen strømmet gjennom Europa etter at den franske kongen ble styrtet i 1848 forholdt Belgia seg strengt nøytralt, mye takket være Leopolds diplomatiske innsats. De økonomiske båndene til bankverden i Paris ble dermed videreført intakt.

En svakhet ved industrialiseringen ble imidlertid at belgisk økonomi ble svært åpen og konkurranseutsatt. Halve bruttonasjonalproduktet gikk til eksport i andre halvdel av 1800-tallet. Avhengigheten av markedene i Frankrike ble meget høy. Og femti år etter uavhengigheten åpnet et nytt kapitel i landets historie, med tragiske konsekvenser både for statens finanser og politiske legitimitet – kolonijakten i det sentrale Afrika.

I 1885 opprettet Leopold II den afrikanske kolonien Fristaten Kongo som var underlagt den belgiske konge direkte som hans private eiendom, og ikke underlagt staten Belgia. Området tilsvarer i dag landet Den demokratiske republikken Kongo. Parlamentet nektet å bevilge flere av summene kongen krevde til drift av kolonien, og løsningen tidlig på 1890-tallet ble å forpakte bort kolonistyret til internasjonale handelsselskaper. Det ble erklært at alt «ukultivert» land var belgisk eiendom, og kongens selskaper og agenter tok monopol på innkrevingen av tvungne produksjonskvoter av gummi og elfenben. Avhengigheten av private og ulike utenlandske administratorer og oppkrevere ført trolig til at koloniseringen unngikk den etiske og allmenne vurdering i hjemlandet som ofte var knyttet til statlig administrasjon. Det belgiske samfunnet snudde i stor grad ryggen til hva kongen og hans administratorer foretok seg. Først da europeiske misjonærer rapporterte om hva som foregikk, våknet også den belgiske opinionen. Belgia ble kjent for sin brutalitet i den privateide Kongostaten som var basert på slaveri, tortur og terror. Først i 1908 overgav kongen kolonien til staten Belgia, etter massivt ytre press. På 1970-tallet kom det fram dokumentasjon for utbredt massemord.

Internasjonale protester om de umenneskelige metodene som ble benyttet, tvang den belgiske staten til å overta kolonien i 1908 og døpe den om til Belgisk Kongo. Det er beregnet at Kongos befolkningsmengde ble halvert under Leopold IIs styre, noe som tilsvarer mellom 8 og 30 millioner døde, alt etter hvilken befolkningsberegning som benyttes. Kolonien løsrev seg i 1960. Kongens private formue ble en av de største i Europa, hovedsakelig på inntjeningen av gummi fra Kongo. De belgiske og internasjonale kolonistenes oppførsel er i dag fortsatt et konfliktladet emne i Belgia.

Mot slutten av 1800-tallet og begynnelsen av det nye århundret dominerte den arkitektoniske stilen historisme det urbane landskapet i Belgia, eksempelvis Parc du Cinquantenaire (50-årsjubileumsparken) og Justispalasset i Brussel. Samtidig ble Brussel et viktig sted for utviklingen av den langt mer nyskapende kunststilen art nouveau med kunstnere som Victor Horta og Henry van de Velde.

Leopold II var sterkt mislikt av sine undersåtter mot slutten av sitt regime, og da han døde i 1909 ble det buet og skreket ukvemsord under hans begravelsesferd. Han ble etterfulgt av sin nevø Albert I. Hans regime ble dominert av den første verdenskrig hvor det meste av Belgia ble okkupert av Tyskland.

Belgia under den første verdenskrig

En belgisk soldat med maskingevær ved frontlinjen i 1918.

Belgias nøytralitet ble krenket i 1914 da Tyskland invaderte Belgia som en del av Schlieffenplanen. Tyskerne ble stoppet av de allierte ved frontlinjen ved Yser etter slaget ved Yser. Kong Albert I ble i Belgia med sine tropper for å lede hæren mens regjeringen trakk seg tilbake til Le Havre i Frankrike.

Mange av de blodigste slagene og de største tapene av liv skjedde i Flandern, innbefattet det første og det andre slaget ved Ypres. På grunn av de hundrevis av tusener av liv som gikk tapt dukket det opp valmuer på slagmarken, noe som ble udødeliggjort i diktet «In Flanders Fields» («På markene i Flandern»). Valmuer har siden blitt et symbol på menneskeliv som har gått tapt i krig.

Den tyske okkupasjonsregimet karakteriseres av at den flamske delen av befolkningen og det nederlandske språket ble favorisert framfor fransk og fransktalende. Blant annet ble universitet i Gent nederlandsktalende og fransk ble avskaffet som administrasjonspråk i Flandern. Befolkningens lidelser blir fortsatt husket av flamske organisasjoner ved årlige minnereiser til Yser.

Den belgiske hæren overlevde invasjonen og spilte en sentral rolle i gjenerobringen av landet mot slutten av krigen. De totale belgiske tapene er blitt beregnet til 38 000 døde og savnete samt 160 000 som ble såret og 70 000 som ble tatt til fange. De rene militære tapene i verdenskrigen anslås til 13 716 soldater.

Mellomkrigstiden

Portrett av Paul Delvaux ved Willy Bosschem.

Kong Albert I av Belgia (venstre) sammen med kong Viktor Emmanuel III av Italia (høyre).

Belgia mottok ikke krigserstatning fra Tyskland. Det hadde en betydelig effekt på belgisk økonomi som hadde gått konkurs i løpet av krigen. Belgia fikk til gjengjeld to tidligere tyske kolonier, Rwanda og Burundi, etter avgjørelse i Folkeforbundet.

I 1919 gikk Belgia inn i en militærpakt med Frankrike, og fra 1921 deltok Belgia i okkupasjonen av Ruhrområdet i Tyskland. Locarnotraktaten i 1925 garanterte blant annet Rhinland som en demilitarisert sone og fastsette grensen mellom Tyskland på den ene side og Frankrike og Belgia på den andre. I 1936 ble militærpakten med Frankrike oppgitt og Belgia ble igjen nøytralt.

Gjennom hele 1920-tallet kjempet Flandern for å oppnå språklig likhet for flamsk med fransk, Belgias offisielle språk, noe som også førte til gjentatte konflikter med den tysktalende delstaten Vallonia. Det ble vedtatt ved lov på 1930-tallet at flamsk også var et offisielt språk, noe som gjorde det tillatt i skolene, rettssaler og andre myndighetsorganer i flamske provinser.

Belgia hadde en framtredende plass innenfor internasjonal kunst og kultur. Den flamske ekspresjonismen fant sin distinktive form med James Ensor, Constant Permeke, og Léon Spilliaert. Belgisk surrealisme fant betydelige representanter i Paul Delvaux, og René Magritte. Samtidig sto illustrasjonen og ikke minst tegneseriene sterkt, i første rekke Hergé med hans figur Tintin som kom ut første gang i 1929. Andre betydelige tegneserieskapere i Belgia var Edgar P. Jacobs, Jijé, Willy Vandersteen og André Franquin.

Kong Albert I var pasjonert friluftsmann og i 1936 døde han i en tragisk klatreulykke i Roche du Vieux Bon Dieu ved Marche-les-Dames i belgiske Ardennene i nærheten av Namur. Hans død sjokkerte belgierne og utløste landesorg. Han ble etterfulgt av sin sønn, Leopold III.

Den andre verdenskrig

Amerikanske soldater under Ardenneroffensiven.

Foto: US Army fotograf

Amerikanske M36 Jackson panserjagere rykker frem i tung tåke for å nå en tysk posisjon nær Werbomont, 20.12.44.

Foto: US Army fotograf

Til tross for at Belgia var nøytralt, invaderte Tyskland landet den 10. mai 1940 på en måte som minte om Schlieffenplanen fra den forrige krigen. Tysklands hensikt var å invadere Frankrike fra Belgia. De allierte styrkene som sto i Frankrike, rykket inn i det nordlige Belgia for å møte den tyske hæren. Gjennom en rask tysk omgåelse gjennom Ardennene ble de allierte troppene raskt tvunget til å trekke seg tilbake for ikke å bli omringet, og Belgia kapitulerte den 28. mai 1940. Kong Leopold III ble i landet, og ble senere mistenkt for å ha vært kollaboratør under okkupasjonsregimet. I 1941 styrte 204 sivile tyske byråkrater Belgia – mot ca. 10 000 under første verdenskrig.

I september 1944, noen få måneder etter landgangen i Normandie på D-dagen, forlot de tyske troppene Belgia, og landet ble befridd av de allierte soldatene som omfattet britiske, kanadiske og amerikanske styrker, men også en mindre belgisk troppekontingent. Den britiske andre armé erobret Antwerpen i september 1944, og første kanadiske armé gikk til kamp ved havnen den samme måneden. Antwerpen ble høyt verdsatt og hardt angrepet på grunn av sin dypvannshavn, og fordi franske havner forble på tyske hender til slutten av krigen. Slaget ved Schelde, hvor også norske styrker deltok, skjedde i oktober og hovedsakelig på hollandsk jord, men med den hensikt å åpne vannvegen til Antwerpen. Havnebyen var også et hovedmål for de tyske arméene i desember. Siden de allierte ikke greide å avslutte krigen i 1944, betydde det at de måtte overvintre i Belgia, noe som ga Tyskland mulighet til å gå i gang med Ardenneroffensiven som førte til kraftige kamper på belgisk jord inn i 1945.

Den belgiske eksilregjeringen under Hubert Pierlot kom tilbake til Belgia og innsatte kongens bror Karl av Flandern som regent, i stedet for Leopold III som siden juni 1944 hadde vært internert i Sachsen, og som den belgiske regjeringen hadde fått mistillit til.

Da krigen brøt ut, var det mer enn 100 000 jøder i Belgia, blant annet 55 000 i Antwerpen og 35 000 i Brussel, foruten også i de andre byene. Minst 20 000 var flyktninger fra Tyskland. Mange flyktet før jødeforfølgelsene startet for alvor, men i september 1942 ble de gjenværende jødene samlet i tusentall og deportert hovedsakelig til Auschwitz, hvor svært få overlevde. Om lag 25 000-28 000 belgiske jøder ble utryddet av nazistene.

Belgierne, som fortsatt var opprørt over den harde behandlingen fra Tyskland under okkupasjonen under første verdenskrig, gjorde motstand mot de tyske jødeforfølgelsene og forhindret dødstallene i å bli større. Både jøder og ikke-jøder var med i motstandsbevegelsen, støttet av eksilregjeringen og den katolske kirke. Et høyere antall jøder ble berget i Belgia enn i de fleste andre tyskokkuperte land, da tyskerne hadde vanskeligheter med å identifisere jøder ettersom belgisk grunnlov ikke tillot religiøs tilhørighet å spesifiseres i sivile papirer. Likevel ble altså mer enn 25 000 belgiske jøder myrdet i konsentrasjonsleirer mellom 1942 og 1944.

Selve krigføringen medførte at Belgia mistet 76 000 sivile, og 12 000 belgiske soldater døde i andre verdenskrig.

Etterkrigstiden

Belgias regioner og provinser.

Kontroversen om Leopold III fortsatte etter krigen, og etter å ha blitt befridd fra sitt tyske fangenskap befant han seg i eksil i Sveits fram til 1950. En kommisjon i 1946 renvasket Leopold III fra anklagene om å ha samarbeidet med nazistene, men striden fortsatte. En folkeavstemning om kongens framtid ble avholdt i mars 1950 og resulterte i at 57 % støttet at kongen skulle komme tilbake. Støtten var størst i Flandern hvor et monarkivennlig, kristligdemokratisk parti dominerte og fikk et flertall på 72 %. På den andre siden stemte 58 % imot i Vallonia. Da Leopold III kom tilbake i 1950 ble det satt i gang streiker i fransktalende deler av landet som Liège, Hainault, og andre urbane sentra. Deretter kom det til sammenstøt som også førte til dødsfall. På bakgrunn av dette tilkjennega Leopold III den 16. juli 1951 at han abdiserte til fordel for sin sønn, den knapt 20 år gamle Baudouin I av Belgia.

I perioden fra 1945 til 1975 førte landene i Vest-Europa en keynesiansk gjenoppbyggingspolitikk, og denne sto spesielt sterkt i Belgia. Etter krigen ble landets statsgjeld bygget ned, og i den samme perioden ble de belgiske motorvegene og annen infrastruktur bygd ut. Flandern hadde blitt omfattende herjet under krigen. Området hadde vært preget av jordbruk og dro nå stor nytte av Marshallhjelpen. Som tilbakestående jordbruksområde fikk Flandern også økt støtte ved Belgias medlemskap i EU. På samme tid opplevde Vallonia en langsom økonomisk nedgang da omsetningen fra gruvedriften ble mindre etterspurt. Den økonomiske balansen mellom de to belgiske delene ble mindre fordelaktig for Vallonia enn den hadde vært før 1939.

Kvinnene fikk stemmerett i Belgia i 1948, bare Hellas, Portugal, Spania og Sveits fulgte senere i Europa. Etterkrigstiden ble også en tid hvor Belgia forlot sin posisjon som kolonimakt. Belgisk Kongo ble selvstendig den 30. juni 1960 og Rwanda og Burundis selvstendighet fulgte den 1. juli 1962.

Toppen av Jubelpark - Cinquantenaire-museet i Brussel, sett over byens hustak.

Belgia var et av de opprinnelige medlemmene i Det europeiske kull- og stålfellesskap i 1952 og i det Europeiske Fellesskap (EF) i 1957 da Roma-traktaten ble undertegnet. Da disse senere ble utviklet til Den europeiske union og vokste i utbredelse ble Brussel sete for en stor del av EUs organisasjon. Da Frankrike forlot det operative samarbeidet innen NATO, som Belgia hadde vært medlem av siden grunnleggelsen i 1949, flyttet også NATOs hovedkvarter og operative ledelse SHAPE til Belgia i 1967.

Selv om den flamske delen av befolkningen hele tiden utgjorde en majoritet av befolkningen, hadde fransk språk hatt en dominerende stilling siden Belgia ble dannet i 1830, blant annet i statsadministrasjonen. I takt med at Flandern opplevde raskere økonomisk utvikling enn Vallonia etter 1945, ble dette stadig mer problematisk. Mange som snakket flamsk følte seg diskriminert, og det ble fremmet en rekke reformer på 1960-tallet som styrket stillingen til flamsk. De to Gilsonlovene fra 1962 og 1963 delte Belgia inn i fire språkområder: et flamsk, et fransk, et tysk, og et tospråklig (flamsk og fransk) i Brussel. En offisiell flamsk utgave av den belgiske konstitusjonen ble vedtatt i 1967.

Som en oppfølging av språkmotsetningene fikk Belgia fra 1970-tallet en langt tydeligere føderal struktur. Den første reformen av 1970 etablerte tre kulturelle fellesskap (en flamsk, en fransk og en tysk) basert på språktilhørighet. I forbindelse med den andre reformen i 1980 fikk disse fellesskapene større ansvarsområder. Samtidig ble Flandern og Vallonia etablert som to særskilte regioner med geografisk styringsansvar. Den tredje reformen av 1988–1989 etablerte regionen Brussel som en tredje region, og de tre regionenes ansvarsområde ble igjen økt. En fjerde reform under statsminister Jean-Luc Dehaene i 1993 økte igjen regionene og fellesskapenes ansvarsområder. Den belgiske konstitusjonens ordlyd definerte nå Belgia som en føderal stat, og det ble innført direktevalg til regionene og fellesskapenes parlament. De første valgene ble holdt den 21. mai 1995.

Belgia opparbeidet stor gjeld ved overgangen fra 1980-tallet til 1990-tallet], i en periode da valutakursen var lav. Landet tok også opp nye lån for å betjene den opprinnelige gjelden. Statens gjeld nådde opp i 130 % av bruttonasjonalproduktet (BNP) i 1992, og ble redusert til omtrent 99 % i 2001 – to år etter at Belgia bandt sin valuta til Euro. Den kortsiktige politikken og nødvendige økonomiske omleggingen har resultert i store budsjettkutt, blant annet betydelige nedskjæringer i bevilgningene til forskning. Belgia deltok i de internasjonale styrkene i Kosovo fra 1999, men ikke i Irak-krigen fra 2003.

Belgia ble rystet i 1996 av en krise i det politiske og strafferettssystemet da Marc Dutroux ble arrestert og anklaget for bortførelser og mord på seks unge piker, hvor fire av dem ble myrdet og to reddet i siste liten. Dutroux ble dømt i 2004 og fikk livstidsstraff. Påfølgende undersøkelser viste at de tre politistyrkene var inkompetente, byråkratiske og hadde betydelige indre konflikter. Det rettslige systemet synes også å ha vært rammet av de samme problemene: byråkratisk, dårlig kommunikasjon, manglende støtte for ofrene, langsomme prosedyrer og mange smutthull for kriminelle. Ytterligere mistro til regjeringen oppstod da en giftskandale ble rullet opp i 1999, like før parlamentsvalget, hvor statsminister Jean-Luc Dehaene og hans kristeligdemokratiske parti mistet regjeringsmakten for første gang siden 1958. Det grønne partiet Groen! kom med i en ny regjering, og en plan for å fase ut atomkraft ble vedtatt. Denne planen har overlevd også etter at de grønne forlot regjeringskontorene i 2003.

I 2001 tok statsminister Guy Verhofstadt og hans sentrum-venstre-regjering initiativ til gjennomføringen av en femte statsreform, hvor fellesskapene og de tre regionene fikk ytterligere makt over landbruk, fiskerier, utenrikshandel, utviklingssamarbeid, og partistøtte. Regionene fikk nå innkreve 12 ulike skatter. En reform av valgloven ga også en garantert minsterepresentasjon til Flandern i den lovgivende forsamlingen i hovedstadsregionen Brussel. Etter valgene i 2007 ville flere flamske politikere ha en sjette reform, mens vallonske politikere stort sett avviser dette. Ni måneders intense forhandlinger om den videre statsforfatningen fulgte. Våren 2008 ble splittelsen mellom Vallonia og Flandern så stor at regjeringen gikk av, og Belgia gjennomlevde flere uker uten noen ny regjering. Mange interne og eksterne kommentatorer fryktet at landet skulle ble splittet, men krisen ble overvunnet ved dannelsen av Yves Letermes nasjonale samlingsregjering 20. mars 2008.

Litteratur

• Bolckmans, Alexander: «Språkstrid eller sosial problematikk? : om bakgrunnen til språkstriden i Belgia» I: Syn og segn, nr 7; 1968
• Cameron, Rondo: A Concise Economic History of the World, Oxford University Press 1997. ISBN 0-19-510782-9
• Christophe, Lueien: «Språkproblemet i Belgia : skisse til ein psykologi» I: Syn og segn, nr 7; 1968
• Dale, Johs. A.: Glimt av Belgia. Norli, 1968
• Davies, Norman: Europe – a History, Pimlico 1997. ISBN 0-7126-6633-8
• Feilberg, Anne Kari: Et omrids af Belgiens historie. Tranehuse, 1987. ISBN 87-875-6330-4
• Forbath, Peter: The River Congo: The Discovery, Exploration and Exploitation of the World's Most Dramatic Rivers. Harper & Row 1997. ISBN 0061224901
• Karsrud, Bjørn: «Belgia – eit språkkløyvd land. Intervju med Machteld Vandenberghe» I: Mål og makt, nr 4; 1983

Eksterne lenker

• Historiske kart over Belgia fra 1340 til 1990 hos WHKMLA
• History of Belgium: Primary Documents
• World Wide Web Virtual Library — Belgian History Index
• Sacred Destinations: Belgium — katedraler, katolske helligdommer, kirker, jødiske steder
• Rulers.org — Belgium Liste over belgiske herskere