Det allierte kontrollrådets lov nr. 10

Det allierte kontrollrådets lov nr. 10 som ble vedtatt i desember 1945. Det allierte kontrollrådet etablerte dermed et soneovergripende rettsgrunnlag for de alliertes straffeforfølgning av forbrytelser begått under nasjonalsosialismen. Det dreide seg om forbrytelser som var begått med samtykke fra den nasjonalsosialistiske stat og parti. Videre hadde loven som formål å gjøre det mulig også for tyske justismyndigheter å gjennomføre et rettsoppgjør med nasjonalsosialistisk motiverte forbrytelser.

Kontrollrådets lov nr. 10.

I det tyske (vest-tyske) justisvesen kom det til uttrykk motstand mot loven, på grunn av dens tilbakevirkende karakter. Et flertall av befolkningen anså den antakelig også som uttrykk for seierherrenes justis. Loven utgjorde imidlertid inntil begynnelsen av 1950-årene, sammen med den tyske riksstraffeboken fra 1871, de viktigste grunnlag for straffeforfølgning av tyske borgere, mistenkt for forbrytelser mot tyske statsborgere og statsløse, fra 1933 til 1945.

Domstoler i etterkrigs-Tyskland (vest)

Ved Tysklands sammenbrudd i 1945 ble Reichsgerichtshof oppløst. Deretter fantes det i landet ingen øverste instans inntil 1948. Da ble det i den britiske okkupasjonssonen opprettet Oberster Gerichtshof für die britische Zone (Høyesterett for den britiske sonen) som høyeste instans i sivil- og strafferett. Domstolen hadde sete i Köln. Ved sammenslåingen av den britiske og den amerikanske sonen, overtok Deutsches Obergericht für das Vereinigte Wirtschaftsgebiet (tysk for Tysk høyesterett for det forente økonomiske området). Etter etableringen av Forbundsrepublikken Tyskland i 1949 innenfor området for Vest-Tyskland, overtok Bundesgerichtshof i 1950.

Se også

• Det allierte kontrollrådet
• Avnazifisering