Ravensbrück

tysk kvinnelig konsentrasjonsleir

Ravensbrück var en konsentrasjonsleir for kvinner i Tyskland under andre verdenskrig. Den lå/ligger i Nord-Tyskland, 90 kilometer nord for Berlin ved landsbyen Ravensbrück, nær byen Fürstenberg/Havel som E251/B96 går gjennom. Den ligger bare 2 min kjøring fra B96 retning landsbyene Lychen og Himmelpfort. Byggingen av leiren startet i november 1938 på ordre fra SS-sjef Heinrich Himmler, og det spesielle var at denne leiren var primært beregnet på kvinner. Leiren åpnet i mai 1939. Våren 1941 ble en mindre leir for menn etablert ved siden av hovedleiren. I løpet av årene fra 1939 til 1945 var over 130 000 kvinner og 20 000 menn innom leirsystemet som utgjorde Ravensbrück. I tillegg kom 1 000 unge kvinner i ungdomskonsentrasjonsleiren Uckermark og Moringen. Bare 40 000 overlevde. Selv om fangene kom fra alle land i tysk-okkupert Europa, var de polske kvinnene i flertall, det var ca. 40 000 av dem.

Forlegningsbrakker i Ravensbrück konsentrasjonsleir

Fangene rediger

Den ble tatt bruk tidlig i 1939 og ganske raskt ble de første 50 kvinnene sperret inne. Ikke lenge etter ankom de første 1000 kvinnene fra konsentrasjonsleiren Lichtenburg. Ved utgangen av 1942 var det ca. 10 000 kvinnelige fanger i leiren, og i januar 1945 var det mer enn 45 000 fanger i leiren, mesteparten kvinner. 40 forskjellige nasjoner var representert, blant dem jøder og sigøynere. Fra Norge ble det sendt 102 eller 103 kvinner. 33 av dem hadde NN-status og noen av disse ble sendt videre til Auschwitz. De norske fangene fikk etterhvert Røde Kors-pakker og dette betød mye for overlevelsen. Av de norske fangene omkom 9. Av de 43 danske kvinnene var det mange som reddet livet ved hjelp av de tilsendte Røde Kors-pakkene.[1]

Ved ankomst ble kvinnene kledt nakne og deretter beordret i dusjen. Leiren var overfylt og maten og de hygieniske forholdene var elendige. I Ravensbrück opprettet man sommeren 1942 en egen konsentrasjonsleir for ungdommer som skulle tilpasses det germanske systemet. Kvinneleiren ble stadig utvidet med flere brakker, og man opprettet en egen industriavdeling for tradisjonelle kvinnearbeider.

Tysk industri – bl.a. konsernet Siemens – utnyttet fangene maksimalt. Ved siden av selve leiren opprettet det tyske firmaet Siemens & Halske 20 fabrikkhaller, hvor fangene ble satt til slavearbeide. Mer enn 70 underleirer sorterte under Ravensbrück. I disse underleirene ble kvinnene særlig utnyttet som arbeidskraft til krigsproduksjon.

Kvinnene fra Lidice rediger

7. juli 1942 ankom 182 kvinner fra landsbyen Lidice utenfor Praha i Tsjekkia. Av disse var det 143 som overlevde. Byen Lidice ble totalt utslettet av nazistene etter attentatet på stedfortredende Riksprotektor Reinhard Heydrich i Praha. Alle menn over 15 år ble skutt, mens de øvrige barna – 82 med slavisk utseende ble sendt til Polen hvor de ble myrdet og de 22 med arisk utseende – ble sendt til Tyskland og tatt hånd om av Himmlers organisasjon Lebensborn. Kvinnene ble sendt til Ravensbrück.

Medisinske eksperimenter rediger

Titusener av fanger ble myrdet, døde av sult, sykdom eller ved såkalte «medisinske eksperimenter». Disse eksperimentene ble utført av leger. Svært ofte benyttet man polske kvinner. Fra 1942 ble det gjennomført en rekke «medisinske eksperimenter» på unge polske kvinner. Disse ble behandlet med sulfonamid i forbindelse med sår og beintransplantasjoner, eller de ble direkte infisert med bakterier. Også norske kvinner møtte denne skjebnen. På unge sigøynerkvinner ble det utført steriliseringseksperimenter.[trenger referanse]

Den 7. juli 1942 avholdt Himmler et møte med tyske leger hvor de drøftet hvordan jødiske kvinner kunne steriliseres. I den forbindelse fikk SS-legen og medisinprofessoren Carl Clauberg beskjed om at Auschwitz sto til hans disposisjon. Men den 10. juli drar Clauberg, etter Himmlers ønske, til Ravensbrück for å starte tvangssteriliseringen av de jødiske kvinnene for at Himmler skulle få beskjed om hvor mye tid som trengtes for å «behandle» 1 000 kvinner. Året etter var han på plass i Auschwitz med sine eksperimenter.[trenger referanse]

 
Kvinner samlet da Røde Kors ankom Ravensbrück i april 1945. Det hvite merket på ryggen viser at de er fanger.[2]

Gasskamre rediger

Mellom 40 000 og 50 000 av alle registrerte fanger ble myrdet. Andre anslag går ut på 90 000 ofre for «tilintetgjørelse gjennom arbeid», sult, epidemier, drap og medisinske forsøk. Mellom 1 500 og 3 000 ble drept med gass. En forsker har konkludert med følgende: «På slutten av 1944 bygget leireledelsen gasskammer og fram til leiren ble befridd beordret SS 5 793 kvinner inn i gasskammeret.»

I tillegg til dette hadde man en spesialaksjon for utryddelse av jødekvinner «14 f 13 for tilintetgjørelse av uverdig liv». Noen ble også drept med fenolinjeksjoner. Høsten 1944 var boforholdene så prekære at leirledelsen tok i bruk telt for å huse ungarske jøder og sigøynere. Kort før krigens slutt ble omkring 7 000 fanger brakt til Sveits og Sverige av det internasjonale, svenske og danske og sveitsiske Røde Kors. De titusener av kvinner som var igjen i leiren ble drevet ut på dødsmarsjer – mot nordvest.

Frigjøringen rediger

27. og 28. april 1945 starter evakueringen av Ravensbrück, og fangene blir sendt vestover, på dødsmarsjer. Den 30. april 1945 befridde Den røde armé omkring 3500 syke kvinner og barn og noen få hundre menn som var igjen i leiren. Men selv om befrielsen nå var et faktum så var ikke fangenes lidelser slutt ennå. Mange døde i ukene etterpå, og andre døde underveis hjem.

De hvite bussene rediger

Fra Ravensbrück, Neu Brandenburg og Malchow hentet De hvite bussene 7 500 fanger (iflg. Niels Christian Ditleff). Etter frigjøringen ble Ravensbrück kaserne for russiske soldater. Helt fram til 1994 ble bygningene brukt som innkvartering for soldater fra Den røde armé.

Dagens situasjon rediger

 
Massegrav foran nasjonenes mur

I dag er leiren et nasjonalt minnested, innviet 12. september 1959. Foran nasjonenes murer ble det laget et gedigent rosebed over massegraven for døde og myrdede fanger. På grunn av dårlige vekstvilkår som sies å skyldes all asken fra krematoriet, er imidlertid dette rosebedet i dag belagt med grus. Man tok i bruk det tidligere Zellenbau, av fangene kalt bunkeren. Her fikk 17 land som nazistene hentet sine fanger fra innrede egne rom til utstillingsøyemed. Siden har det kommet flere spesielle utstillinger her .

I 1991 opprettet man en egen utstilling for fanger som ble arrestert i forbindelse med 20. juli-attentatetHitler i 1944. I 1992 kom et eget rom for jødinner og i 1994 et eget rom for sigøynere. Etter befrielsen tok russerne kommandantbygningen i bruk og holdt til i denne fram til 1977. I 1984 åpnet man permanente utstillinger i kommandantbygningen hvor SS hadde holdt til. I 1994 dro de russiske troppene seg tilbake (GUS-troppen) og først da åpnet man området rundt leirinngangen. Dette skjedde i forbindelse med 50-årsjubileet for frigjøringen.

Norske fanger rediger

Blant de norske fangene var:

Harald Salvesen sendte forespørsel til nordmennene i Groß Kreutz med etterlysning sin kone Sylvia Salvesen. Wanda Heger, som bodd i Groß Kreutz nær Berlin, reiste til Ravensbrück med pakke til «tante Sylvia» og fikk slik bekreftet at Sylvia Salvesen var internert der. Senere fikk Heger samtale med Sylvia Salvesen og fikk bekreftet at Lise Børsum satt i Ravensbrück. Sylvia og Wanda hadde ikke møtt hverandre tidligere og måtte straks improvisere rollene som tante og niese. I Ravensbrück innledet Heger hemmelig samarbeid med den tyske sykepleieren «søster Gerda» som var i SS. Tidlig i 1945 forsøkte Johan Hjort uten hell å få Salvesen og Børsum overført til Groß Kreutz. Sommeren 1943 ville de levere en pakke til Niels-Henrik Kolderup i Sachsenhausen. Portvakten avslørte da uforvarende at Kolderup var i Natzweiler i Frankrike, og slik fikk Heger vite om en til da ukjent leir med norske fanger.[6][7] I mars 1945 kom den tyske sykepleieren «søster Gerda» til Groß Kreutz med utførlig liste over norske kvinner internert i Ravensbrück (92 norske samt 20 danske kvinner). Sykepleieren Gerda Schröder gikk i SS-uniform. Listen var utarbeidet av Sylvia Salvesen. Salvesen beskrev forholdene i leiren som forferdelig og ba om hjelp.[8][7]

Referanser rediger

  1. ^ Finn Molvig: Norske politiske fanger under okkupasjonen 1940-45 s. 13 Arkivert 20. mars 2014 hos Wayback Machine.
  2. ^ Margarete Buber-Neumann (1948). Fånge hos Hitler och Stalin (svensk). Stockholm: Natur & Kultur. s. 176.  [«SS saknade tyg för framställning av nya fångkläder. I stället körde man vagnslaster av rockar, kappor, klänningar, underkläder och skor, som tillhört de i öster ihjälgasade, till Ravensbrück. /…/ De mördades kläder sorterades, och under den första tiden klipptes korsen ut, och tyg av annan färg syddes fast under. Fångarna gick omkring som får försedda med kors för slakt. Dessa kors skulle försvåra flykten. Senare besparade man sig denna mera omständliga procedur och försåg kläderna med breda, vita kors av oljefärg.»]
  3. ^ https://www.nrk.no/osloogviken/viet-livet-til-ungdom-etter-konsentrasjonsleir-1.12300560
  4. ^ (22. april 2016). «Et fargerikt tidsvitne». Klassekampen, s. 31
  5. ^ Hjeltnes, Av Guri (14. desember 2020). «Over til krigen. Sakprosa om andre verdenskrig 75 år etter frigjøringen». Prosa. Besøkt 17. desember 2021. 
  6. ^ Ottosen 1998, s. 60-62, 557, 565.
  7. ^ a b Ottosen, Kristian (1991). Kvinneleiren: historien om Ravensbrück-fangene. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203260780. 
  8. ^ Seip 1946, s. 589.

Litteratur rediger