Åpne hovedmenyen

Wanda Maria Heger

Norsk sosionom og motstandskvinne
(Omdirigert fra Wanda Heger)
Wanda Maria Heger
FødtWanda Maria von der Marwitz Hjort
9. mars 1921
Kristiania
Død27. januar 2017 (95 år)
Ektefelle Bjørn Heger
Far Johan Bernhard Hjort
Søsken Peter F. Hjort, Johan Hjort, Haldis Hjort, Kirsti Hjort
Barn Kim Heger, Anders Heger
Beskjeftigelse Sosialarbeider
Nasjonalitet Norge
Utmerkelse Torstein Dales minnepris (1985), ridder av St. Olavs Orden

Wanda Maria von der Marwitz Heger (født 9. mars 1921 i Kristiania, død 27. januar 2017[1]), født Wanda Maria von der Marwitz Hjort, var en norsk sosionom. For innsatsen for norske fanger i Tyskland under andre verdenskrig mottok hun en rekke utmerkelser.

Innhold

Barndom og familieforholdRediger

Wanda Heger var datter av Anna Cathrina Holst og høyesterettsadvokat Johan Bernhard Hjort.[2] Hun vokste opp på Bestum i Aker.[3]

Wanda Hegers farmor kom fra Tyskland og tilhørte en adelsslekt med store jordeiendommer. Begge søstrene til faren Johan Bernhard Hjort var gift med tyske grever. Den ene, grev Rüdiger von der Goltz, hadde en høy stilling i det tyske nasjonalsosialistiske partiet NSDAP.

Sommeren 1939 tilbrakte Wanda hos familie i Tyskland.

Arrestasjon og sivilinterneringRediger

Faren var en av grunnleggerne av Nasjonal Samling, men brøt med partiet i 1936. Da krigen kom i 1940 markerte han seg som en motstander av det nye styret. I en artikkel Norsk syn på statsrettens utvikling i Norge, publisert i Norsk Retstidende i september 1941, hevdet han blant annet at statssuvereniteten måtte utgå fra folket selv, underforstått at Nasjonal Samling bare styrte ved hjelp av okkupasjonsmakten. Han ble arrestert 21. oktober 1941.

Etter et kort opphold for Johan Bernhard Hjort på Grini, ble Hjort sendt til fengsel i Berlin. Hjorts tyske, regimetro slektninger forsøkte å overtale Himmler til å løslate Hjort. Himmler gikk med på et kompromiss at Hjort kunne bo på fetterens gods i landsbyen Groß Kreutz, vest for Berlin, mot at hele familien kom fra Norge og satt i en slags husarrest i Groß Kreutz. På den måten kom Heger til Tyskland i 1942.[4][5] Sammen med foreldrene var også søsknene Johan (20), Peter (18), Helge (15), Kirsti (11) og Haldis (2).[6] Didrik Arup Seip, rektor ved Universitetet i Oslo, satt internert i Sachsenhausen. Etter tilsvarende kampanje fikk han forlate interneringsleirene og bo hos familien Hjort i Groß Kreutz sammen med sin kone.[5] Andre «sivilinternerte» fra Norge, Danmark og Frankrike ble også plassert på godset.[6]

Hjelpearbeid for fangerRediger

Med utgangspunkt i det nye hjemmet i Gross Kreutz bygde familien opp et utstrakt hjelpearbeid for norske fanger i konsentrasjonsleirer i Tyskland, med Wanda Heger som sentral drivkraft. I starten var det fanger i Sachsenhausen som fikk glede av matpakker fra familien, men etter hvert omfattet arbeidet også leirene Ravensbrück og Natzweiler.

Like viktig som hjelpen med mat var arbeidet med å kartlegge norske fanger i Tyskland, med informasjon om blant annet leir og fangenummer. Informasjonen ble formidlet til familier i Norge gjennom vanlig postkorrespondanse. I tillegg ble det sendt navnelister og annen informasjon til kontakter i det internasjonale Røde Kors og til de norske sjømannsprestene i Hamburg. Den svenske legasjonen i Berlin hjalp også til med at opplysninger ble formidlet til den norske legasjonen i Sverige, trass i at dette egentlig var i strid med svensk nøytralitet.

Maten som ble brakt til fangene var først framskaffet lokalt i Gross Kreutz, men fra sommeren 1943 ble det også knyttet kontakt med Borgild Hammerich i København, lederen for den danske hjelpen til Norge. Gjennom illegale kontakter ble det sendt pakker av mat fra Danmark, via båt til Stettin. Danskepakkene ble hentet av Wanda og andre i fra miljøet i Gross Kreutz og formidlet til fangeleirene. I tillegg til mat ble også livsviktig medisin brakt inn i leirene. Transporten av mat og medisiner, og leveringene til leirene, ble hele tiden gjennomført med stor risiko for alle involverte.

Etter et opphold i Sachsenhausen ble Didrik Arup Seip sammen med sin familie også sivilinternert, og bosatte seg etter kort tid i Gross Kreutz. Seip-familien deltok ivrig i hjelparbeidet.

I boka Hver fredag foran porten forteller Wanda Heger om oppholder og arbeidet for fangene i Tyskland. Boka er skrevet i samarbeid med Guri Hjeltnes og vant førsteplass i Gyldendals konkurranse for beste dokumentarroman i 1984.

Møte med Bjørn HegerRediger

En av de første fangene Heger møtte i Sachsenhausen var Bjørn Heger.[7] Han var arrestert på grensen til Sverige, under forsøk på å flykte fra Norge. Sommeren 1943 ble han frigitt fra fangenskap, under vilkår at av at skulle arbeide i Leipzig på et sykehus for østeuropeere. Etter at Leipzig var ødelagt av bombing fikk Bjørn Heger fra nyttår 1944 bosette seg i Gross Kreutz. Der ble han en viktig bidragsyter til fangearbeidet. Etter fredsslutningen giftet Wanda og Bjørn seg i Hamburg i 1945.

De hvite busseneRediger

 
De hvite bussene.

Da krigen nærmet seg slutten var det en reell frykt for at fangene i konsentrasjonsleirene ville bli likvidert. Ifølge Heger ble de advart om dette blant annet av Paul Rosbaud, spionen med dekknavnet «Griffen».[8] Både i London og i Stockholm vurderte en tiltak for å redde ut fanger. ble de advart De allierte ville ha samlede tiltak for alle fangene, mens miljøet i Gross Kreutz var redd for at dette kunne føre til at hjelpen kom for sent. Gjennom aktiv korrespondanse bidro miljøet både med faktainformasjon og med sin vurdering av situasjonen.[trenger referanse] Wanda Heger hadde også et møte med grev Folke Bernadotte i Berlin. Avtalen med Himmler innebar at Bernadotte kunne rådføre seg med Seip i Groß Kreutz. Seip involverte da resten av den lille norske gruppen der.[5]

Grev Bernadotte greide i første omgang å oppnå at alle nordmenn og dansker i tysk fangenskap skulle samles i en leir, Neuengamme. Ideen til dette kom fra Bjørn Heger. Redningsaksjonen ble gjennomført i regi av svensk Røde Kors, og aksjonen er i ettertid omtalt som De hvite bussene. Et stort antall kjøretøy malt hvite med Røde Kors-merker ble brukt til å samle fanger og transportere disse til Neuengamme. Den detaljerte listen over norske og danske fanger samlet på Gross Kreutz spilte en viktig rolle i oppsamlingen av fanger og praktisk gjennomføring av transporten.[5] Både Wanda og Bjørn tok aktiv del i å lete opp fanger og sørge for at de kom med i transporten. Om lag 6000 norske og danske fanger ble i løpet av mars og april 1945 samlet i Neuengamme.

Fra Neuengamme ble de norske fangene transportert til Ramlösa i Sverige. Bjørn Egge og Trygve Bratteli var blant de internerte som ble hentet ut.[9][10]

KrigsavslutningRediger

Etter fredsslutningen arbeidet Wanda Heger i Norwegian Relief Corps i Tyskland, med løytnants grad. Oppgavene var å finne norske fanger som enda var igjen i Tyskland og å få disse hjem. Høsten 1945 reiste Wanda og Bjørn selv hjem til Norge.

Etter krigenRediger

På 1960-tallet utdannet Wanda Heger seg til sosionom og arbeidet deretter for kvinnelige fanger ved Bredtveit fengsel. Hun ble senere daglig leder for Kriminalomsorg i frihet.

Wanda Heger var sekretær i regjeringens Rådgivende utvalg i krigspensjoneringssaker, fram til 1. januar 2006, da utvalget ble nedlagt.[11]

Wanda Heger fikk seks barn. Forfatteren Anders Heger[12] og tingrettsdommer Kim Heger er blant disse.[13]

UtmerkelserRediger

 Hun har vist oss alle at et enkeltmenneske kan utgjøre en stor forskjell i kampen for å redde liv. Med fare for sitt eget liv oppsøkte hun fengsler og fangeleire i krigens Tyskland for å bringe mat og medisiner til fangene. Hun maktet endog å komme frem til norske fanger som var omgitt av det aller største hemmelighold fra naziledelsens side, nemlig NN-fangene i Natzweiler, de politiske forsvinningsfangene. 
– Minneord av Sven Mollekleiv, Astrid Nøklebye Heiberg og Thorvald Stoltenberg[9]

For sitt arbeid for de norske fangene i Tyskland fikk Heger en rekke utmerkelser. I 1985 ble hun og Bjørn Heger utnevnt til riddere av 1. klasse av St. Olavs orden.

Samme år fikk Heger Torstein Dales minnepris, som er Norges Røde Kors' høyeste utmerkelse.[14]

I 1985 ble Heger også tildelt Kontreadmiral Carl Hammerichs minnelegat.[15]

I 2001 ble Heger tildelt Norges Røde Kors Hederstegn.[16]

LitteraturRediger

  • Wanda Heger (1984, 1995, 2005). Hver fredag foran porten. Gyldendal. ISBN 82-05-34093-5.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)

ReferanserRediger

  1. ^ Skjeseth, Alf (03.02.2017). «I porten for fangane (nekrolog)». Klassekampen. s. 36. «Ved Wanda Hegers bortgang har ein krigshelt med ei eineståande historie gått ut av tida. Ho døydde 27. januar og vart nesten 96 år gamal.» 
  2. ^ Figueiredo, Ivo de (28. september 2014). «Johan B Hjort». Norsk biografisk leksikon (norsk). Besøkt 2. mars 2019. 
  3. ^ Hjeltnes, Guri (28. september 2014). «Wanda Heger». Norsk biografisk leksikon (norsk). Besøkt 2. mars 2019. 
  4. ^ Corell, Synne (17. oktober 2018). «Dro til konsentrasjonsleire for å gi norske fanger mat». Dagbladet.no (norsk). Besøkt 3. mars 2019. «Samtidig hadde Hjort tidligere gjort inntrykk på Himmler, og Hjorts tyske, regimetro svoger fikk forhandlet fram at hele Hjort-familien skulle interneres på et slott utenfor Berlin. Interneringen av familien var et forsøk på å disiplinere dem tilbake i nazi-folden. Familiens nye liv i Gross Kreutz var en privilegert posisjon sammenliknet med mer eksplisitte fiender av regimet. Wanda ville virkelig ikke forlate Norge.» 
  5. ^ a b c d Ottosen, Kristian (1995). Historien om nordmenn i tysk fangenskap 1940-45. Aschehoug. ISBN 8203260756. 
  6. ^ a b Haldis Hjort (Januar 2009). «Krigen i et norsk barn i en tysk landsby». Tidsskrift for Norsk psykologforening. Besøkt 3. mars 2019. «I oktober 1942, da jeg var to år og tre måneder, ble hele familien med mor og seks barn tvangssendt fra hjemmet vårt i Oslo til landsbyen Gross Kreutz i Øst-Tyskland, nær Potsdam og Berlin. Søsknene mine var Wanda på 21 år, Johan 20, Peter 18, Helge 15 og Kirsti på 11 år. .. Far kunne bli løslatt og få bo sammen med oss på den betingelse at verken han, mor eller mine store søsken skulle forlate Tyskland eller ha noen aktiviteter mot regimet.» 
  7. ^ Heger, Wanda (1995). Hver fredag foran porten. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205229872. 
  8. ^ Kramish, Arnold (1987). Griffen: den største spionhistorien. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202107431. 
  9. ^ a b Mollekleiv, Svein (8. februar 2017). «Nekrolog: Wanda Hjort Heger». Aftenposten. Besøkt 3. mars 2019. 
  10. ^ «Nekrolog: Wanda Heger». Aftenposten. Besøkt 3. mars 2019. «I Natzweiler klarte hun å spore opp navnene til de norske NN-fangene. Listene ble smuglet ut til Røde Kors i Stockholm og Genève. Da de hvite bussene kom, var 258 av de 504 norske NN-fangene fortsatt så vidt i live og ble funnet. En av dem var Trygve Bratteli.» 
  11. ^ Delrapport 2007 Arbeids og velferdsdirektoratet Krigspensjon for tidligere huleboere og barn fra Holen skole.
  12. ^ Neraal, Anders (11. februar 2019). «Anders Heger». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 2. mars 2019. 
  13. ^ Røtvold, Øystein Angell (1997). Ættebok for Petter Peitersen Dass og hans hustru Margrethe Andersdatter og deres etterkommere i fjorten generasjoner. Sarpsborg: Slektsforum. s. 299. ISBN 8299431204. 
  14. ^ Gjengangeren.no 23. august 2008
  15. ^ Aftenposten 6. mai 1985
  16. ^ Guri Hjeltnes: «Hun reddet norske fanger i tyske konsentrasjonsleire», aftenposten.no, 3. februar 2017.

Eksterne lenkerRediger