Wikipedia

Paul Rosbaud

østerriksk kjemiker

Paul Wenzel Matteus Rosbaud (1896–1963) var en østerriksk fysiker og forlagsredaktør som var hemmelig agent for det britiske MI6 i Tyskland under den andre verdenskrig. Han var en de første som advarte britisk etterretning om at det tyske regimet arbeidet med utvikling av en atombombe og senere var han den første som informerte om at Tyskland ikke ville lykkes med å utvikle atombomben. Sammen med Sverre Bergh var Rosbaud den første som rapporterte om rakettsystemet V2.[2]

Paul Rosbaud
Født18. nov. 1896[1]Rediger på Wikidata
Graz[1]
Død28. jan. 1963[1]Rediger på Wikidata (66 år)
London
BeskjeftigelseKjemiker, motstandskjemper, fysiker Rediger på Wikidata
Utdannet vedTechnische Universität Berlin
Technische Universität Darmstadt
NasjonalitetØsterrike

Rosbaud var offisielt nazist og tilsynelatende lojal borger i samfunnets øverste sjikt, men var anti-nazist og en av de viktigste allierte spionene i Tyskland. Etter krigen slo han seg ned i England og drev forlag blant annet sammen med Robert Maxwell. Rosbaud etterlot seg bare 500 pund og en gullklokke da han døde.[3] Historien om Rosbaud ble kjent gjennom Arnold Kramishs bok (1986) basert på omfattende undersøkelser. Noen av Kramishs konklusjoner er omdiskutert.[4] Kramish etterlot ubesvarte spørsmål, blant annet hvordan Rosbaud unngikk å komme i Gestapos søkelys og hvorfor britisk etterretning ikke informerte deres amerikanske allierte om at det tyske atomprogrammet ikke lyktes.[5] Rosbaud er ikke nevnt med navn i den offisielle historien om britiske etterretning under krigen.[6]

Bakgrunn og familie rediger

Paul Wenzel Matteus Rosbaud ble født 18. november 1896 i Graz i det som nå er Østerrike[7] og han døde av leukemi 28. januar 1963 i London i Storbritannia.[8][9] Etter eget ønske ble han gravlagt til havs.[10]

Hans foreldre var Anna Rosbaud (død 1913) og Josef Heinnisser. Paul var det tredje barnet Anna Rosbaud fikk utenfor ekteskap med Josef Heinisser. Den 15 år eldre broren Bruno hadde Anna adoptert bort til en familie i Beograd. Johann (Hans) var et par år eldre enn Paul og de to vokste opp hos moren. Pauls søster Martha var også født utenfor ekteskap og hun ble plassert i et fosterhjem fordi Anna ikke klarte å ta seg av tre barn. Moren fortalte aldri Paul hvem den biologiske faren var. Broren Hans Rosbaud var musikalsk begavet og ble en kjent dirigent.[11]

Rosbaud giftet seg med den fem år yngre Hildegard (Hilde) Martha Frank, datter av en jødisk forretningsmann. Rosbaud var venn av Ruth Lange; ifølge Sverre Bergh bodde de en periode sammen etter at Rosbauds kone flyktet til Storbritannia[12]. Ruths søster, Hilde, var gift med Georg Benjamin, Walter Benjamins lillebror. Brødrene Benjamin kom fra en jødisk familie. Georg døde i Mauthausen. Hilde Benjamin ble dommer og justiminister i DDR etter krigen. I Rosbauds bekjentskapskrets var også Paul Hindemith. Ved den tekniske høyskolen i Darmstadt ble Rosbaud venn av klassekameraten Walter Brecht (bror av dramatikeren Bertolt Brecht).[13] Arkitekten Walter Gropius var også en venn av Rosbaud.[3] Lange støttet Rosbaud i hans illegale virksomhet fra 1933.[14]

Etter krigen ble Rosbaud gjenforent med Hilde i London, men ekteskapet ble senere oppløst.[15]

Første verdenskrig rediger

 
Kaiser Wilhelm-instituttet i Dahlem («Hahn-Meitner» bygningen) der fisjon første gang ble påvist.
 
Rosbaud og Otto Hahn hjalp Lise Meitner å komme seg ut av Berlin i 1938.[16] Niels Bohr og Dirk Coster hjalp henne videre over grensen. Bildet viser Meitner (til venstre) og Hahn i Kaiser Wilhelm-instituttet i Dahlem, 1913.
 
RAF rekognoseringsfoto av V2-anlegget i Peenemünde i juni 1943, over 1 år etter Berghs og Rosbauds rapporter.

Han var innrullert i hæren i Østerrike under den første verdenskrigen fra mars 1915 til 1918. Han deltok i kampene mot italienske styrker langs Isonzo-elven, der ble han frostskadet og sendt til sykehus i Zagreb før han igjen deltok ved fronten. Rosbaud ble dekortert for heltemot. Noen dager før den store våpenhvilen overga Rosbauds avdeling seg til britiske styrker, han ble krigsfange og satt internert blant annet i Castello Baia på Amalfi-kysten. Han skrev selv at de britiske soldatenes høflige og korrekte behandling av krigsfangene var «opprinnelsen til min langvarige anglofili». Etter krigen ble han sluppet fri og bodde en periode sammen med i broren Hans i Alexander Friedrich von Hessens palass ved Østersjøen (Panker-godset i Holsteinische Schweiz). Paul og Hans Rosbaud kjente ikke sin biologiske far og for å komme «rasepolitiet» i Hitler-Tyskland i forkjøpet fikk Paul laget en falsk attest på sine ariske aner av en gammel venn i Graz.[13]

Utdanning og tidlig karriere rediger

I 1920 begynte han etter landgreve Alexander Friedrichs anbefaling å studere ved Darmstadt Technische Hochschule, mens broren Hans ble rektor ved musikkskolen i Mainz. Etter Darmstadt studerte Rosbaud ved Kaiser Wilhelm-instituttet i Dahlem, Berlin, og gjorde der pionerarbeid innenfor røntgenfoto. Ved institutt for fysisk kjemi var på den tiden blant andre Michael Polanyi og Hermann Mark. Etter et opphold i Königsberg tok han doktorgraden ved Berlin-Charlottenburg Technische Hochshule.[13]

I Berlin fikk Rosbaud arbeid som vitenskapelig rådgiver i Metallwirtschaft, et ukentlig tidsskrift om metallurgi, og besøkte i den forbindelse flere universiteter i Europa. Gjennom dette arbeidet møtte han folk som Albert Einstein, Niels Bohr, Ernest Rutherford, Otto Hahn og Lise Meitner. Fra før krigen kjente han også kjemikeren Gulbrand Lunde som ble statsråd i Quislings regjering. Rosbaud ble også kjent med Frederick Lindemann, Churchills vitenskapelig rådgiver, Leo Szilard (født Leo Spitz) og Max Born. I brevvekslingen mellom Einstein og Born omtales Rosbaud som en felles bekjent.[17] Rosbaud hadde selv bidratt lite til forskningen, men hadde god oversikt over den generelle utviklingen. Georg Lüttke, innehaver av Metallwirtschaft, var medlem av NSDAP og leder av SA-avdeling i Sachsen, og Lüttkes kone var dessuten jødisk. En tid etter Hitlers maktovertakelse fikk han stilling som vitenskapelig konsulent for Springer-forlagets publikasjoner. På denne tiden ble Rosbaud kjent med Frank Foley, etterretningsagent ved den britiske legasjonen i Berlin. Begge var engasjert i arbeidet med å hjelpe jøder å forlate Tyskland og det kan være på den måten at de møtte hverandre. Ved Anschluss ble Rosbaud tysk borger og ikke lenger beskyttet av sitt østerrikske statsborgerskap.[13]

I Berlin ble Rosbaud kjent med Peter Debye, som var direktør ved Kaiser Wilhelm-instituttet 1935–1939. Debye og Rosbaud forble venner resten av livet.[18] Peter Debye kan ha vært en av spionen Rosbauds mange informanter.[19]

Andre verdenskrig rediger

Etter Hitlers maktovertakelse begynte Rosbaud å formidle tekniske-vitenskapelig informasjon til Storbritannia, men etterretningstjenesten der var mest opptatt av politisk og militær etterretning. I 1938 sørget Rosbaud, med hjelp fra Frank Foleys passkontor i Berlin, for at hans jødiske kone Hilde og datteren Angela ble sendt til England for å slippe unna det nasjonalsosialistiske regimet. Selv fortsatte han sitt arbeid i Tyskland, og i tillegg til at han var agent for MI6 under kodenavnet «Griffin». Ifølge Kramish ble han værende i Tyskland for å motarbeide naziregimet. I juli 1938 hjalp han og Otto Hahn Lise Meitner å komme seg ut av Tyskland. Rosbaud fikk 22. desember 1938 som den første vite om resultatene av Hahns og Fritz Strassmanns banebrytende eksperiment, Rosbaud sørget for straks å publisere resultatene i Naturwissenschaften utgitt av Springer. Lise Meitner var den første som forsto at energien frigjort i eksperimentet skyldtes fisjon av atomkjerner. Under Rosbauds besøk i Oslo august-september 1939 avslo Foley ved den britiske legasjonen Rosbauds ønske om å reise til Storbritannia og ga slik inntrykk av at britiske myndigheter var skeptiske til Rosbaud. Bortsett fra et halvtannet års opphold fra sent 1939, holdt Rosbaud britisk etterretning fullt informert om det tyske atomprogrammet.[13] Eric Welsh og trolig også Frank Foley var blant Rosbauds kontakter i SIS/MI6.[20][9]

Rosbaud besøkte i august 1939 Victor Goldschmidt i Oslo, få dager før Foley ankom. Goldschmidt var geolog, men forsket også på kjernefysikk blant annet egenskapene til uran og «superuran» (plutonium). I Oslo møtte han også Odd Hassel som Rosbaud kjente fra før. Goldschmidt og Rosbaud ble gode venner og i 1929 hadde Goldschmidt begynt som professor i Göttingen. I 1935 var jødeforfølgelsene blitt så omfattende at Goldschmidt med Rosbauds hjelp returnerte til Oslo med nye norske pass. Høsten 1939 (trolig november) var Rosbaud i Oslo og møtte blant andre Odd Hassel. Rosbaud var sikker på at Tyskland kom til å angripe Norge og han ba Hassel innstendig om å advare norske myndigheter. Ifølge Brynjulf Ottar formidlet Hassel etterretningen fra Rosbaud til utenriksdepartementet. Under krigen var Rosbaud i Oslo i tysk uniform og møtte blant andre Tom Barth og Harald Wergeland som hadde forbindelser til motstandsbevegelsen. Rosbaud fortalte Wergeland at det ikke var noen fare for at Tyskland ville utvikle atomvåpen; Wergeland formidlet dette det til Leif Tronstad.[13][21] Jomar Brun formidlet også informasjonen til Tronstad.[6] Werner Heisenberg fortalte Albert Speer i juni 1942 at en tysk atombombe ikke ville være klar før krigen var avsluttet på annen måte, hvorpå Speer trakk støtten til atomprogrammet.[6] De tyske forskerne gjorde små fremskritt fordi de brukte tungtvann i stedet for grafitt i den første atomreaktoren, og Eric Welsh var i 1943 overbevist om at tyskerne ikke ville lykkes med sitt atomvåpenprogram innen utgangen av krigen.[4] Britisk etterretning informerte av ukjente grunner ikke de amerikanske allierte om statusen for det tyske atomvåpenprogrammet. Bombingen av Vemork i 1943 og tungtvannsaksjonen var trolig unødvendig for å forsinke eller hindre utvikling av tyske atomvåpen. Arnold Kramish antyder at britisk etterretning forledet sine allierte (inkludert motstandsbevegelsen i eksil) for å få tyske myndigheter til å tro at tungtvann var avgjørende for å lage atomvåpen.[22]

General Leslie R. Groves, leder for Manhattenprosjektet, instruerte Alsos Mission om å følge de allierte styrkene gjennom Tyskland for å sikre seg dokumenter og vitenskapsfolk. De ti ledende forskerne inkludert Max von Laue og Werner Heisenberg ble internert i åtte måneder på et gods i Godmanchester nær Cambridge. De var alle Rosbauds bekjente og dels fortrolig venner (særlig von Laue), og slik hadde Rosbaud skaffet etterretning før og under krigen. De internerte ble avlyttet.[23]

Ruth Lange bisto også Rosbaud med å skaffe opplysninger, blant annet fra den kjente vitenskapsmannen Pascual Jordan. Jordan var ivrig nazist og arbeidet i 1943 i Peenemünde. Fysikeren Henri Piatier bisto også og opplysningene, som Jordan plumpet ut med i etter å ha blitt skjenket full av Rosbaud og Lange, ble formidlet gjennom Georges Lamarques «druide»-nettverk. Peenemünde ble bombet noen dager senere i august 1943.[13]

Samarbeid med Sverre Bergh rediger

Sverre Bergh, som studerte i Dresden fra 1940, samarbeidet med Rosbaud fra 1941 og reiste mot Peenemünde for å skaffe informasjon rakettforsøkene der. Bergh begynte å studere i Tyskland fordi han ikke ble tatt opp ved NTH.[20] Selv om Bergh i 1941 fikk studieplass ved NTH, fortsatte han studiene i Tyskland for å bidra til motstandsarbeidet. Det var Øistein Strømnæs som kontaktet Bergh og fikk ham til å fortsette studiene i Dresden og samtidig bli britisk agent.[20] Bergh og Rosbaud sendte etterretningsmateriale dels gjennom XU i Norge, dels gjennom britisk etterretning i Sverige der blant andre John M. Turner var stasjonert. Bergh sendte også materiale med diplomatpost fra den svenske legasjonen i Berlin.[24] Studentene kunne tidlig i krigen reise fritt rundt i Tyskland uten at Sicherheitsdienst brydde seg. Mellom Norge og Tyskland reiste Bergh til dels gjennom det nøytrale Sverige og kunne der overlevere rapportene norske eller britiske.[25] Noe materiale ble sendt til Norge skjult i hjul på fly mellom Tempelhof og Fornebu, til og med flyet som fraktet Quisling hjem etter besøk hos Hitler 20. januar 1943 hadde med seg allierte etterretningsrapporter.[26]

 
Me-262A, verdens første jetfly, på flyplassen Dübendorf ca 1944
 
Robert Maxwell drev forlag sammen med Rosbaud inntil samarbeidet skar seg. Foto av Maxwell i 1989

Bergh og Rosbaud sendte høsten 1941 detaljert beskrivelse av V2-anlegget i Peenemünde, inkludert beliggenhet og rakettenes omtrentlige størrelse og form. Britisk etterretning la ikke noe vekt på rapporten før i 1943 og anlegget i Peenemünde ble bombet. Mellom 1942 og 1945 sendte Rosbaud 10–15 rapporter om tyske atomteknologi. Rosbaud var allerede i 1942 overbevist om at det ville ta mange år før Tyskland hadde atomvåpen, en vurdering han understreket overfor Eric Welsh. Rosbaug rapporterte til SIS at tyskerne planla frakt av tungtvann fra Rjukan og det førte til at jernbaneferja på Tinnsjøen ble senket. Bergh og Rosbaud rapporterte om luftvernraketter under utvikling og verdens første jetfly Messerschmitt Me-262 – de fikk også takk i prøver av materialer til jetmotoren. Bergh var nær ved å bli drept da de allierte bomber Dresden 13. februar 1945, samtidig stanset bombingen en mulig Gestapo-etterforskning av Bergh.[26] Rosbaud involverte (etter forslag fra Theo Findahl[27]) også Ragnar Winsnes, som var ingeniørstudent i Dresden, til å skaffe og formidle informasjon V2 i Penemünde.[28] Da Rosbaud var i Norge i 1942 informerte han kjernefysikeren Harald Wergeland om det tyske atomprogrammets langsomme fremdrift. Wergeland formidlet opplysningene til Leif Tronstad.[29]

Slutten av krigen rediger

Ved slutten av krigen var Rosbaud fortsatt i Berlin og sto i fare for å havne i sovjetisk sone. Han kledde seg i enkle fillete klær og planla å gi seg ut for å være snekker (Bergh syntes han så ut som en «tomsing»). Rosbaud fryktet han ville havne i Sovetunionen om de forsto at han var vitenskapsmann. I slutten av 1945 fikk Eric Welsh smuglet Rosbaud ut av Berlin i britisk uniform.[13] Hilde Benjamin sørget for at de russerne skaffet ham mat og pass. Da sovjeterne begynte å forhøre Rosbaud fikk Welsh hastverk og fikk Rosbaud til London i britisk uniform.[3]

Da krigen nærmet seg slutten var det en reell frykt for at fangene i konsentrasjonsleirene ville bli likvidert. Rosbaud sørget for å advare Wanda Heger om dette. Heger hadde kontakt med Folke Bernadotte som organiserte de hvite bussene.[30]

Etter krigen rediger

Etter krigen flyttet han til England, hvor han bodde resten av livet. Rosbaud fikk ikke og ønsket ingen offisiell anerkjennelse for sin innsats under krigen.[31] Med hjelp av Welsh, Charles Hambro og Frederick van den Heuvel etablerte Rosbaud en Springer-filial i London.[32] I England samarbeidet han med Robert Maxwell, med fødenavnet Jan Hoch, hadde flyktet fra Tsjekkoslovakia. Maxwell kjøpte den del av Springer-filialen og kalte det Pergamon Press.[33] Sammen bygget de opp forlagshuset, men samarbeidet mellom de to skar seg og Rosbaud sluttet 1956.[34][35] Etter hvert som vitenskapene ekspanderte mente Rosbaud at det var behov for stadig nye vitenskapelig tidsskrift. Rosbauds metode var da å overbevise en ledende forsker på feltet om å bli redaktør og deretter selge abonnment til universitetsbibliotekene. Maxwell deltok for eksempel på vitenskapelige konferanser og tilbød seg å publisere et hvilket som helst manus som deltakerne presenterte. Rosbauds skal ha mislikt Maxwells profittjag og kostbare livsstil.[36]

Rosbaud tiet om hva han hadde drevet med under krigen[15] og hans historie ble først kjent gjennom Arnold Kramish (1926–2010). Kramish skrev på 1980-tallet den til da ukjente historien om Rosbauds agentvirksomhet,Griffen – den største spionhistorien, med bistand fra Sverre Bergh.[13] Kramish arbeidet selv på Manhattanprosjektet og i arbeidet med boken om Rosbaud intervjuet han omkring 500 personer.[37] Kramish spekulerte i biografien over om Rosbaud kunne stå bak Oslorapporten i forbindelse med et besøk i Oslo høsten 1939,[13] også Hedlund oppgir Rosbaud som forfatter av rapporten og Odd Hassel som bud til den britiske legasjonen i Drammensveien.[28] Senere på 1980-tallet kom det frem at Hans Ferdinand Mayer hadde skrevet notatene.

Cherie Booth arbeidet for å få frigitt britisk etterretnings dokumenter om Rosbaud. Ifølge the Guardian etterlater Kramishs biografi flere ubesvarte spørsmål, blant annet hvordan Rosbaud ikke kom i Gestapos søkelys og hvorfor britisk etterretning ikke informerte USA om Hitlers atomvåpenprogram hadde mislykkes.[38] Britisk etterretning hadde trolig kjennskap til at det tyske atomprogrammet var langt unna å utvikle en atombombe. Børresen skriver at Vemork-aksjonen med senking av ferjen trolig var unødvendig med det britisk etterretning visste. Rosbauds rapporter er (per 2015) ikke frigitt.[39]

Referanser rediger

  1. ^ a b c spartacus-educational.com[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Sørheim, Aashild (2020). «But There Was More …». I Sørheim, Aashild. Obsessed by a Dream: The Physicist Rolf Widerøe – a Giant in the History of Accelerators (engelsk). Springer International Publishing. s. 281–418. ISBN 978-3-030-26338-6. doi:10.1007/978-3-030-26338-6_5. Besøkt 9. mars 2021. «Arnold Kramish was an expert in nuclear research who had worked in the Manhattan Project. He had also had connections with the CIA, working on Soviet espionage. He was able to relate that Rosbaud had alerted the English at an early stage that a ‘Uranium Club’ had been set up in Germany with the task of creating an atom bomb. More importantly, however, he was the first to advise the head of scientific espionage in MI5 in England, R. V. Jones, that the German efforts to make the atom bomb would come to nothing.» 
  3. ^ a b c «Der „Greif": Warnung vor der deutschen Bombe – DER SPIEGEL 17/1987». www.spiegel.de (tysk). 20.04.1987. Besøkt 11. juli 2017. 
  4. ^ a b Goodman, Michael S. (2016). «MI6's Atomic Man: The Rise and Fall of Commander Eric Welsh». War in History. 1. 23: 100–114. ISSN 0968-3445. doi:10.2307/26059744. Besøkt 9. mars 2021. «Some of Kramish’s content and conclusions need to be treated with care. ... Through his network Welsh, and British intelligence more broadly, seems to have become convinced by 1943 that German efforts would not reach fruition within the timetable of the war.» 
  5. ^ «Spy left out in the cold: how MI6 buried heroic exploits of agent 'Griffin'». the Guardian (engelsk). 21. september 2007. Besøkt 9. mars 2021. 
  6. ^ a b c Børresen, Hans Christofer (1. desember 2012). «Flawed Nuclear Physics and Atomic Intelligence in the Campaign to deny Norwegian Heavy Water to Germany, 1942–1944». Physics in Perspective. 4 (engelsk). 14: 471–497. ISSN 1422-6960. doi:10.1007/s00016-012-0094-9. Besøkt 9. mars 2021. «The obvious reason is that Albert Speer had halted the weapons’ project when Heisenberg let him understand in June 1942 that a bomb could not be ready before the outcome of the war had been decided by other means. Hitler was adamantly against wasting resources on too long-term projects.32 It is not known if and when the superspy Paul Rosbaud (1896–1963), “The Griffin,”33 managed to tell the British Secret Intelligence Service (SIS or MI6) about Speer’s decision.» 
  7. ^ Kramish (1987) s. 16
  8. ^ Kramish (1987) s. 248.
  9. ^ a b «Paul Rosbaud». Spartacus Educational (engelsk). Besøkt 9. mars 2021. 
  10. ^ Kramish (1987) s. 248.
  11. ^ Bull, Sverre: Musikkens verden. Oslo, 1963.
  12. ^ Bergh, Sverre og Svein Sæter (2007). Spion i Hitlers Rike. Oslo: Cappelen. ISBN 9788204123619. 
  13. ^ a b c d e f g h i j Kramish, Arnold: Griffen – den største spionhistorien. Norsk forord av Sverre Bergh. J. W. Cappelens Forlag, Oslo (1987). ISBN 82-02-10743-1.
  14. ^ Brentzel, Marianne (1997). Die Machtfrau: Hilde Benjamin 1902–1989. Berlin: Ch. Links Verlag. ISBN 3861531399. 
  15. ^ a b Hedqvist, Hedvig (2012). Kärlek och kärnfysik. Albert Bonnier. 
  16. ^ Sime, R. L. (1990). Lise Meitner’s escape from Germany. American Journal of Physics, 58(3), 262–267.
  17. ^ Einstein, Albert og Max Born: Brevveksling 1916–1955. Aschehoug 1971.
  18. ^ Ball, Philip (9. desember 2010). «Letters defend Nobel laureate against Nazi charges». Nature News (engelsk). doi:10.1038/news.2010.656. Besøkt 11. juli 2017. 
  19. ^ Reiding, J. (2010). Peter Debye: Nazi collaborator or secret opponent?. Ambix, 57(3), 275–300.
  20. ^ a b c Ulstein, Ragnar (1989). Etterretningstjenesten i Norge 1940–45. Oslo: Cappelen. ISBN 8202124018. 
  21. ^ Sørheim, Aashild (2020). «But There Was More …». I Sørheim, Aashild. Obsessed by a Dream: The Physicist Rolf Widerøe – a Giant in the History of Accelerators (engelsk). Springer International Publishing. s. 281–418. ISBN 978-3-030-26338-6. doi:10.1007/978-3-030-26338-6_5. Besøkt 9. mars 2021. «During his visit to Oslo Rosbaud had also met the nuclear physicist Harald Wergeland—also in XU—and told him that there was no danger of a German atom bomb. Wergeland had the information passed on to Leif Tronstad, the man who planned the attack on the heavy water plant at Rjukan. Wergeland was later one of the expert witnesses in the case against Rolf Widerøe after the war.» 
  22. ^ Herken, Gregg (20. januar 1987). «NO SPY LIKE AN OLD SPY». Washington Post (engelsk). ISSN 0190-8286. Besøkt 9. mars 2021. 
  23. ^ Kramish, Arnold (2015). «Stalin’s Captive: Nikolaus Riehl and the Soviet Race for the Bomb; Operation Epsilon: The Farm Hall Transcripts; Hitler’s Uranium Club: The Secret Recordings at Farm Hall». I Hargittai, Balazs. Culture of Chemistry: The Best Articles on the Human Side of 20th-Century Chemistry from the Archives of the Chemical Intelligencer (engelsk). Springer US. s. 87–88. ISBN 978-1-4899-7565-2. doi:10.1007/978-1-4899-7565-2_22. Besøkt 9. mars 2021. 
  24. ^ Kramish, s. 115.
  25. ^ Ulstein (1989), s. 191.
  26. ^ a b Sæter, Einar: XU – i hemmeleg teneste. Samlaget, 1995.
  27. ^ Kramish, s. 220.
  28. ^ a b Hedlund, Gerhard: Niob – romfartsmetallet fra Ulefoss. Skien: Genius, 1995.
  29. ^ Brun, Jomar: Brennpunkt Vemork. Universitetsforlaget, 1985.
  30. ^ Kramish (1987)
  31. ^ Bergh & Sæter (2007) s. 168.
  32. ^ Kramish (1987) s. 246
  33. ^ Joe Haines (1988) Maxwell, Houghton Mifflin, p. 137. ISBN 0-395-48929-6
  34. ^ «The Birth and Evolution of Physical Metallurgy». Progress in Materials Science. 3–4 (engelsk). 49: 221–226. 1. januar 2004. ISSN 0079-6425. doi:10.1016/S0079-6425(03)00023-9. Besøkt 9. mars 2021. «From 1949 onwards, Rosbaud became involved with Robert Maxwell and in due course became Maxwell's righthand man in creating Pergamon Press, from 1951 on; many of his new journals, including Progress in Metal Physics, became Pergamon's property. Rosbaud had many problems in working with Maxwell (it would be hard to imagine two more disparate characters) but was able to suppress his reservations until in 1956, in a final explosion of discord, they parted company.» 
  35. ^ Bergh & Sæter (2007) s. 168.
  36. ^ «Is the staggeringly profitable business of scientific publishing bad for science?». The Guardian (engelsk). 27. juni 2017. ISSN 0261-3077. Besøkt 11. juli 2017. 
  37. ^ Brown, Emma (10. juli 2010). «Arnold Kramish dies; physicist worked on Manhattan Project». The Washington Post (engelsk). ISSN 0190-8286. Besøkt 11. juli 2017. 
  38. ^ Bowcott, Owen (21. september 2007). «Spy left out in the cold: how MI6 buried heroic exploits of agent 'Griffin'». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 11. juli 2017. 
  39. ^ Børresen, Hans Chr. (10. januar 2015). «Kronikk: Speer og Hitler avlyste atomkappløpet». Aftenposten. Besøkt 11. juli 2017. 

Litteratur rediger

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Paul_Rosbaud&oldid=23853458»