Åpne hovedmenyen
Paul Rosbaud
Født18. november 1896
Graz
Død28. januar 1963 (66 år)
London
Utdannet ved Technische Universität Berlin
Beskjeftigelse Kjemiker, motstandskjemper
Nasjonalitet Østerrike

Paul Wenzel Matteus Rosbaud (født 18. november 1896 i Graz i Østerrike, død 28. januar 1963 i London i Storbritannia) var en østerriksk fysiker og forlagsredaktør. Han var hemmelig agent for det britiske MI6 i Tyskland under den andre verdenskrig. Rosbaud var offisielt nazist og tilsynelatende lojal borger i samfunnets øverste sjikt, men var anti-nazist og en av de viktigste allierte spionene i Tyskland. Etter krigen slo han seg ned i England og drev forlag blant annet sammen med Robert Maxwell. Rosbaud etterlot seg bare 500 pund og en gullklokke da han døde.[1]

Innhold

FamilieRediger

Hans foreldre var Anna Rosbaud (død 1913) og Josef Heinnisser. Paul var det tredje barnet Anna Rosbaud fikk utenfor ekteskap med Josef Heinisser. Den 15 år eldre broren Bruno hadde Anna adoptert bort til en familie i Beograd. Johann (Hans) var et par år eldre enn Paul og de to vokste opp hos moren. Pauls søster Martha var også født utenfor ekteskap og hun ble plassert i et fosterhjem fordi Anna ikke klarte å ta seg av tre barn. Moren fortalte aldri Paul hvem den biologiske faren var. Broren Hans Rosbaud var musikalsk begavet og ble en kjent dirigent.[2]

Rosbaud giftet seg med den fem år yngre Hildegard (Hilde) Martha Frank, datter av en jødisk forretningsmann. Rosbaud var venn av Ruth Lange; ifølge Sverre Bergh bodde de en periode sammen etter at Rosbauds kone flyktet til Storbritannia[3]. Ruths søster, Hilde, var gift med Georg Benjamin, Walter Benjamins lillebror. Brødrene Benjamin kom fra en jødisk familie. Georg døde i Mauthausen. Hilde Benjamin ble dommer og justiminister i DDR etter krigen. I Rosbauds bekjentskapskrets var også Paul Hindemith. Ved den tekniske høyskolen i Darmstadt ble Rosbaud venn av klassekameraten Walter Brecht (bror av dramatikeren Bertolt Brecht).[4] Arkitekten Walter Gropius var også en venn av Rosbaud.[1] Lange støttet Rosbaud i hans illegale virksomhet fra 1933.[5]

Etter krigen ble Rosbaud gjenforent med Hilde i London, men ekteskapet ble senere oppløst.[6]

Første verdenskrigRediger

 
Kaiser Wilhelm-instituttet i Dahlem («Hahn-Meitner» bygningen) der fisjon første gang ble påvist.
 
Rosbaud og Otto Hahn hjalp Lise Meitner å komme seg ut av Berlin i 1938. Niels Bohr og Dirk Coster hjalp henne videre over grensen. Bildet viser Meitner og Hahn i Kaiser Wilhelm-instituttet i Dahlem, 1913.
 
RAF rekognoseringsfoto av V2-anlegget i Peenemünde i juni 1943, over 1 år etter Berghs og Rosbauds rapporter.

Han var innrullert i hæren i Østerrike under den første verdenskrigen fra mars 1915 til 1918. Han deltok i kampene mot italienske styrker langs Isonzo-elven, der ble han frostskadet og sendt til sykehus i Zagreb før han igjen deltok ved fronten. Rosbaud ble dekortert for heltemot. Noen dager før den store våpenhvilen overga Rosbauds avdeling seg til britiske styrker, han ble krigsfange og satt internert blant annet i Castello Baia på Amalfi-kysten. Han skrev selv at de britiske soldatenes høflige og korrekte behandling av krigsfangene var «opprinnelsen til min langvarige anglofili». Etter krigen ble han sluppet fri og bodde en periode sammen med i broren Hans i Alexander Friedrich von Hessens palass ved Østersjøen (Panker-godset i Holsteinische Schweiz). Paul og Hans Rosbaud kjente ikke sin biologiske far og for å komme «rasepolitiet» i Hitler-Tyskland i forkjøpet fikk Paul laget en falsk attest på sine ariske aner av en gammel venn i Graz.[4]

Utdanning og tidlig karriereRediger

I 1920 begynte han etter landgreve Alexander Friedrichs anbefaling å studere ved Darmstadt Technische Hochschule, mens broren Hans ble rektor ved musikkskolen i Mainz. Etter Darmstadt studerte Rosbaud ved Kaiser Wilhelm-instituttet i Dahlem, Berlin, og gjorde der pionerarbeid innenfor røntgenfoto. Ved institutt for fysisk kjemi var på den tiden blant annet Michael Polanyi og Hermann Mark. Etter et opphold i Königsberg tok han doktorgraden ved Berlin-Charlottenburg Technische Hochshule.[4]

I Berlin fikk Rosbaud arbeid som vitenskapelig rådgiver i Metallwirtschaft, et ukentlig tidsskrift om metallurgi, og besøkte i den forbindelse til flere universiteter i Europa. Gjennom dette arbeidet møtte han folk som Albert Einstein, Niels Bohr, Ernest Rutherford, Otto Hahn og Lise Meitner. Fra før krigen kjente han også kjemikeren Gulbrand Lunde som ble statsråd i Quislings regjering. Rosbaud ble også kjent med Frederick Lindemann, Churchills vitenskapelig rådgiver, Leo Szilard (født Leo Spitz) og Max Born. I brevvekslingen mellom Einstein og Born omtales Rosbaud som en felles bekjent.[7] Rosbaud hadde selv bidratt lite til forskningen, men hadde god oversikt over den generelle utviklingen. Georg Lüttke, innehaver av Metallwirtschaft, var medlem av NSDAP og leder av SA-avdeling i Sachsen, og Lüttkes kone var dessuten jødisk. En tid etter Hitlers maktovertakelse fikk han stilling som vitenskapelig konsulent for Springer-forlagets publikasjoner. På denne tiden ble Rosbaud kjent med Frank Foley, etterretningsagent ved den britiske legasjonen i Berlin. Begge var engasjert i arbeidet med å hjelpe jøder å forlate Tyskland og det kan være på den måten at de møtte hverandre. Ved Anschluss ble Rosbaud tysk borger og ikke lenger beskyttet av sitt østerrikske statsborgerskap.[4]

I Berlin ble Rosbaud kjent med Peter Debye, som var direktør ved Kaiser Wilhelm-instituttet 1935-1939. Debye og Rosbaud forble venner resten av livet.[8] Peter Debye kan ha vært en av spionen Rosbauds mange informanter.[9]

Andre verdenskrigRediger

Etter Hitlers maktovertakelse begynte Rosbaud å formidle tekniske-vitenskapelig informasjon til Storbritannia, men etterretningstjenesten der var mest opptatt av politisk og militær etterretning. I 1938 sørget Rosbaud, med hjelp fra Frank Foleys passkontor i Berlin, for at hans jødiske kone Hilde og datteren Angela ble sendt til England for å slippe unna det nasjonalsosialistiske regimet. Selv fortsatte han sitt arbeid i Tyskland, og i tillegg til at han var agent for MI6 under kodenavnet «Griffin». Ifølge Kramish ble han værende i Tyskland for å motarbeide naziregimet. I juli 1938 hjalp han og Otto Hahn Lise Meitner å komme seg ut av Tyskland. Rosbaud fikk 22. desember 1938 som den første vite om resultatene av Hahns og Fritz Strassmanns banebrytende eksperiment, Rosbaud sørget for straks å publisere resultatene i Naturwissenschaften utgitt av Springer. Lise Meitner var den første som forsto at energien frigjort i eksperimentet skyldtes fisjon av atomkjerner. Under Rosbauds besøk i Oslo august-september 1939 avslo Foley ved den britiske legasjonen Rosbauds ønske om å reise til Storbritannia og ga slik inntrykk av at britiske myndigheter var skeptiske til Rosbaud. Bortsett fra et halvtannet års opphold fra sent 1939, holdt Rosbaud britisk etterretning fullt informert om det tyske atomprogrammet.[4] Eric Welsh og trolig også Frank Foley var blant Rosbauds kontakter i SIS/MI6.[10]

Rosbaud besøkte i august 1939 Victor Goldschmidt i Oslo, få dager før Foley ankom. Goldschmidt var geolog, men forsket også på kjernefysikk blant annet egenskapene til uran og «superuran» (plutonium). Goldschmidt og Rosbaud ble gode venner og i 1929 hadde Goldschmidt begynt som professor i Göttingen. I 1935 var jødeforfølgelsene blitt så omfattende at Goldschmidt med Rosbauds hjelp returnerte til Oslo med nye norske pass. Høsten 1939 (trolig november) var Rosbaud i Oslo og møtte blant annet Odd Hassel, Rosbaud var sikker på at Tyskland kom til å angripe Norge og Hassel innstendig om å advare norske myndigheter. Under krigen var Rosbaud i Oslo i tysk uniform og møtte blant annet Tom Barth som hadde forbindelser til motstandsbevegelsen.[4]

Ruth Lange bisto også Rosbaud med å skaffe opplysninger, blant annet fra den kjente vitenskapsmannen Pascual Jordan. Jordan var ivrig nazist og arbeidet i 1943 i Peenemünde. Fysikeren Henri Piatier bisto også og opplysningene, som Jordan plumpet ut med i etter å ha blitt skjenket full av Rosbaud og Lange, ble formidlet gjennom Georges Lamarques «druide»-nettverk. Peenemünde ble bombet noen dager senere i august 1943.[4]

Samarbeid med Sverre BerghRediger

Sverre Bergh, som studerte i Dresden fra 1940, samarbeidet med Rosbaud fra 1941 og reiste mot Peenemünde for å skaffe informasjon rakettforsøkene der. Bergh begynte å studere i Tyskland fordi han ikke ble tatt opp ved NTH.[10] Selv om Bergh i 1941 fikk studieplass ved NTH, fortsatte han studiene i Tyskland for å bidra til motstandsarbeidet. Det var Øistein Strømnæs som kontaktet Bergh og fikk ham til å fortsette studiene i Dresden og samtidig bli britisk agent.[10] Bergh og Rosbaud sendte etterretningsmateriale dels gjennom XU i Norge, dels gjennom britisk etterretning i Sverige der blant andre John M. Turner var stasjonert. Bergh sendte også materiale med diplomatpost fra den svenske legasjonen i Berlin.[11] Studentene kunne tidlig i krigen reise fritt rundt i Tyskland uten at Sicherheitsdienst brydde seg. Mellom Norge og Tyskland reiste Bergh til dels gjennom det nøytrale Sverige og kunne der overlevere rapportene norske eller britiske.[12] Noe materiale ble sendt til Norge skjult i hjul på fly mellom Tempelhof og Fornebu, til og med flyet som fraktet Quisling hjem etter besøk hos Hitler 20. januar 1943 hadde med seg allierte etterretningsrapporter.[13]

 
Me-262A, verdens første jetfly, på flyplassen Dübendorf ca 1944
 
Robert Maxwell drev forlag sammen med Rosbaud inntil samarbeidet skar seg. Foto av Maxwell i 1989

Bergh og Rosbaud sendte høsten 1941 detaljert beskrivelse av V2-anlegget i Peenemünde, inkludert beliggenhet og rakettenes omtrentlige størrelse og form. Britisk etterretning la ikke noe vekt på rapporten før i 1943 og anlegget i Peenemünde ble bombet. Mellom 1942 og 1945 sendte Rosbaud 10-15 rapporter om tyske atomteknologi. Rosbaud var allerede i 1942 overbevist om at det ville ta mange år før Tyskland hadde atomvåpen, en vurdering han understreket overfor Eric Welsh. Rosbaug rapporterte til SIS at tyskerne planla frakt av tungtvann fra Rjukan og det førte til at jernbaneferja på Tinnsjøen ble senket. Bergh og Rosbaud rapporterte om luftvernraketter under utvikling og verdens første jetfly Messerschmitt Me-262 - de fikk også takk i prøver av materialer til jetmotoren. Bergh var nær ved å bli drept da de allierte bomber Dresden 13. februar 1945, samtidig stanset bombingen en mulig Gestapo-etterforskning av Bergh.[13] Rosbaud involverte (etter forslag fra Theo Findahl[14]) også Ragnar Winsnes, som var ingeniørstudent i Dresden, til å skaffe og formidle informasjon V2 i Penemünde.[15] Da Rosbaud var i Norge i 1942 informerte han kjernefysikeren Harald Wergeland om det tyske atomprogrammets langsomme fremdrift. Wergeland formidlet opplysningene til Leif Tronstad.[16]

Slutten av krigenRediger

Ved slutten av krigen var Rosbaud fortsatt i Berlin og sto i fare for å havne i sovjetisk sone. Han kledde seg i enkle fillete klær og planla å gi seg ut for å være snekker (Bergh syntes han så ut som en «tomsing»). Rosbaud fryktet han ville havne i Sovetunionen om de forsto at han var vitenskapsmann. I slutten av 1945 fikk Eric Welsh smuglet Rosbaud ut av Berlin i britisk uniform.[4] Hilde Benjamin sørget for at de russerne skaffet ham mat og pass. Da sovjeterne begynte å forhøre Rosbaud fikk Welsh hastverk og fikk Rosbaud til London i britisk uniform.[1]

Da krigen nærmet seg slutten var det en reell frykt for at fangene i konsentrasjonsleirene ville bli likvidert. Rosbaud sørget for å advare Wanda Heger om dette. Heger hadde kontakt med Folke Bernadotte som organiserte de hvite bussene.[17]

Etter krigenRediger

Etter krigen flyttet han til England, hvor han bodde resten av livet. Rosbaud fikk ikke og ønsket ingen offisiell anerkjennelse for sin innsats under krigen.[18] Med hjelp av Welsh, Charles Hambro og Frederick van den Heuvel etablerte Rosbaud en Springer-filial i London.[19] I England samarbeidet han med Robert Maxwell, med fødenavnet Jan Hoch, hadde flyktet fra Tsjekkoslovakia. Maxwell kjøpte den del av Springer-filialen og kalte det Pergamon Press.[20] Sammen bygget de opp forlagshuset, men samarbeidet mellom de to skar seg og Rosbaud sluttet 1956.[21] Etter hvert som vitenskapene ekspanderte mente Rosbaud at det var behov for stadig nye vitenskapelig tidsskrift. Rosbauds metode var da å overbevise en ledende forsker på feltet om å bli redaktør og deretter selge abonnment til universitetsbibliotekene. Maxwell deltok for eksempel på vitenskapelige konferanser og tilbød seg å publisere et hvilket som helst manus som deltakerne presenterte. Rosbauds skal ha mislikt Maxwells profittjag og kostbare livsstil.[22]

Rosbaud tiet om hva han hadde drevet med under krigen[6] og hans historie ble først kjent gjennom Arnold Kramish (1926-2010). Kramish skrev på 1980-tallet den til da ukjente historien om Rosbauds agentvirksomhet,Griffen - den største spionhistorien, med bistand fra Sverre Bergh.[4] Kramish arbeidet selv på Manhattanprosjektet og i arbeidet med boken om Rosbaud intervjuet han omkring 500 personer.[23] Kramish spekulerte i biografien over om Rosbaud kunne stå bak Oslorapporten,[4] også Hedlund oppgir Rosbaud som forfatter av rapporten og Odd Hassel som bud til den britiske legasjonen i Drammensveien.[15] Senere på 1980-tallet kom det frem at Hans Ferdinand Mayer hadde skrevet notatene.

Cherie Booth arbeidet for å få frigitt britisk etterretnings dokumenter om Rosbaud. Ifølge the Guardian etterlater Kramish' biografi flere ubesvarte spørsmål, blant annet hvordan Rosbaud ikke kom i Gestapos søkelys og hvorfor britisk etterretning ikke informerte USA om Hitlers atomvåpenprogram hadde mislykkes.[24] Britisk etterretning hadde trolig kjennskap til at det tyske atomprogrammet var langt unna å utvikle en atombombe. Børresen skriver at Vemork-aksjonen med senking av ferjen trolig var unødvendig med det britisk etterretning visste. Rosbauds rapporter er (per 2015) ikke frigitt.[25]

ReferanserRediger

  1. ^ a b c «Der „Greif": Warnung vor der deutschen Bombe - DER SPIEGEL 17/1987». www.spiegel.de (tysk). 20.04.1987. Besøkt 11. juli 2017. 
  2. ^ Bull, Sverre: Musikkens verden. Oslo, 1963.
  3. ^ Bergh, Sverre og Svein Sæter (2007). Spion i Hitlers Rike. Oslo: Cappelen. ISBN 9788204123619. 
  4. ^ a b c d e f g h i j Kramish, Arnold: Griffen - den største spionhistorien. Norsk forord av Sverre Bergh. J. W. Cappelens Forlag, Oslo (1987). ISBN 82-02-10743-1.
  5. ^ Brentzel, Marianne (1997). Die Machtfrau: Hilde Benjamin 1902-1989. Berlin: Ch. Links Verlag. ISBN 3861531399. 
  6. ^ a b Hedqvist, Hedvig (2012). Kärlek och kärnfysik. Albert Bonnier. 
  7. ^ Einstein, Albert og Max Born: Brevveksling 1916-1955. Aschehoug 1971.
  8. ^ Ball, Philip (9. desember 2010). «Letters defend Nobel laureate against Nazi charges». Nature News (engelsk). doi:10.1038/news.2010.656. Besøkt 11. juli 2017. 
  9. ^ Reiding, J. (2010). Peter Debye: Nazi collaborator or secret opponent?. Ambix, 57(3), 275-300.
  10. ^ a b c Ulstein, Ragnar (1989). Etterretningstjenesten i Norge 1940-45. Oslo: Cappelen. ISBN 8202124018. 
  11. ^ Kramish, s. 115.
  12. ^ Ulstein (1989), s. 191.
  13. ^ a b Sæter, Einar: XU - i hemmeleg teneste. Samlaget, 1995.
  14. ^ Kramish, s. 220.
  15. ^ a b Hedlund, Gerhard: Niob - romfartsmetallet fra Ulefoss. Skien: Genius, 1995.
  16. ^ Brun, Jomar: Brennpunkt Vemork. Universitetsforlaget, 1985.
  17. ^ Kramish (1987)
  18. ^ Bergh & Sæter (2007) s. 168.
  19. ^ Kramish (1988) s. 246.
  20. ^ Joe Haines (1988) Maxwell, Houghton Mifflin, p. 137. ISBN 0-395-48929-6
  21. ^ Bergh & Sæter (2007) s. 168.
  22. ^ «Is the staggeringly profitable business of scientific publishing bad for science?». The Guardian (engelsk). 27. juni 2017. ISSN 0261-3077. Besøkt 11. juli 2017. 
  23. ^ Brown, Emma (10. juli 2010). «Arnold Kramish dies; physicist worked on Manhattan Project». The Washington Post (engelsk). ISSN 0190-8286. Besøkt 11. juli 2017. 
  24. ^ Bowcott, Owen (21. september 2007). «Spy left out in the cold: how MI6 buried heroic exploits of agent 'Griffin'». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 11. juli 2017. 
  25. ^ Børresen, Hans Chr. (10. januar 2015). «Kronikk: Speer og Hitler avlyste atomkappløpet». Aftenposten. Besøkt 11. juli 2017. 

LitteraturRediger

Eksterne lenkerRediger