Wikipedia

Robert Maxwell

tsjekkisk-britisk mediaeier og parlamentariker

Ian Robert Maxwell (født Ján Ludvík Hyman Binyamin Hoch, 10. juni 1923 i Slatinske Doly, Karpato-Ruthenia, Tsjekkoslovakia nå Ukraina,[12] død 5. november 1991 ved Kanariøyene) var en britisk forretningsmann og politiker. Han vokste opp i fattige kår i Tsjekkoslovakia og bygde opp et stort medieimperium i Storbritiannia. Maxwell var medlem av det britiske parlamentet for Labour Party fra valgkretsen Buckingham 1964-1970.

Robert Maxwell
FødtJan Ludvik Hyman Binyamin Hoch
10. juni 1923[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Solotwyno
Død5. nov. 1991[1][2][3][5]Rediger på Wikidata (68 år)
Tenerife
BeskjeftigelsePolitiker, gründer, skribent, forlegger, manusforfatter, mediabaron, spion Rediger på Wikidata
Embete
  • Member of the 44th Parliament of the United Kingdom (Storbritannias 44. parlament, Buckingham, 1966–1970)
  • member of the 43rd Parliament of the United Kingdom (Storbritannias 43. parlament, Buckingham, 1964–1966)
  • varamedlem i Europarådets parlamentariske forsamling (1968–1969) Rediger på Wikidata
EktefelleElisabeth Maxwell (1945–1991)[6]
Barn
9 oppføringer
Christine Maxwell[7]
Isabel Maxwell[7]
Kevin Maxwell[7]
Ghislaine Maxwell[8]
Ian Maxwell[7]
Michael Maxwell[7]
Philip Maxwell[7]
Anne Maxwell[7]
Karine Maxwell[7]
PartiLabour Party
NasjonalitetStorbritannia[4][9][10]
Tsjekkoslovakia
Gravlagtden jødiske gravlunden på Oljeberget
UtmerkelserMilitary Cross
Kommandør av 1. klasse av Finlands hvite roses orden (1988)[11]
Stara Planina-ordenen
Robert Maxwell på Commons

Han ble født inn i den hassidiske familien Hoch og ble som barn kalt Ludvik. Navnet Maxwell tok han i 1948. Han snakket ikke mye om religion, men støttet Israel offentlig hele livet.[12][13] Han var kjent for sin flamboyante personlige stil og intens rivalisering med Rupert Murdoch. Maxwells siste år er dramatisert på film med David Suchet i hovedrollen.[14]

Andre verdenskrig rediger

Under andre verdenskrig kom han seg fra Tsjekkoslovakia til Frankrike i mars 1940. Sammen med andre tsjekkoslovakiske flyktninger gikk han inn i Fremmedlegionen. Etter det franske nederlaget i 1940 ble han evakuert til Storbritannia der han ble innrullert som frivillig i hæren. I krigens sluttfase var han tilbake på kontinentet og ble tildelt military cross for tapperhet. Maxwell tjenestegjorde i det okkuperte Tyskland i to år som leder for det britiske pressekontoret i Berlin. I Tyskland knyttet han flere kontakter som ble grunnlag for senere forretningsvirksomhet.[12] I Paris i 1944 møtte han Elisabeth Meynard som han giftet seg med og som støttet hans forretningsvirksomheten.[15]

I 2006 ble det kjent at Maxwell (noen måneder før han døde) ble etterforsket for mulige krigsforbrytelser i Tyskland i april 1945. Bakgrunnen var at Maxwell i biografen nevnte at han hadde skutt og drept borgermesteren («so I shot the mayor and withdrew») i en tysk by som de britiske styrkene ville innta.[16]

Moren og fire andre nære familiemedlemmer døde i Auschwitz. Faren ble trolig drept under transport eller i selve leiren. Bare to søstre overlevde.[12]

Medievirksomhet rediger

Sammen med Paul Rosbaud grunnla han Pergamon Press, et forlagshus i Oxford som spesisliserte seg på vitenskapelig og medisinsk litteratur. Rosbauds skal ha mislikt Maxwells profittjag og kostbare livsstil. Maxwell og Rosbaud arbeidet sammen i det voksende forlaget til mai 1956, da Rosbaud sluttet. I 1959 ga forlaget ut 40 vitenskapelig tidsskrift og noen år senere 150 forskjellige tidsskrift. Til sammenligning hadde konkurrenten Elsevier bare 10 tidsskrift i porteføljen. I 1960 hadde Maxwell skaffet seg Rolls Royce med egen sjåfør og hadde flyttet kontorene til Headington Hill Hall i Oxford, vegg i vegg med Blackwell.[17] I 1980 kjøpte han British Printing and Communication Corporation, og i 1984 Mirror Group Newspapers som blant annet ga ut Daily Mirror. Maxwell ga ut London Daily News noen måneder i 1987 som kostet ham omkring 50 millioner dollar. Han solgte Pergamon til Elsevier i mars 1990.[12] Da han døde eide han blant annet New York Daily News og Macmillan Publishers.[15]

Død rediger

Omstendighetene omkring hans død er usikre.[trenger referanse] Han var savnet i flere dager etter at han falt over bord fra yachten sin ved Kanariøyene, til han ble funnet død i Atlanterhavet.[16] En spansk undersøkelsen konkluderte med at dødsårsaken var hjertestans som følge av drukning. Det er spekulert i om han tok sitt eget liv.[trenger referanse] Han ble gravlagt i Jerusalem.[16]

Etter hans død ble en rekke skulte sider ved hans forretningsførsel avslørt. 400 millioner pund fra pensjonsfondene i selskapene manglet.[16] Maxwell skal ha underslått midlene for å dekke gjeld, kjøp av nye selskaper og sitt overdådige levesett. Tusenvis av hans tidligere ansatte tapte sine pensjonsinnskudd.[trenger referanse]

Referanser rediger

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Robert-Maxwell, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000016126, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Records of persons of interest, svazky.cz[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ The Peerage, oppført som Ian Robert Maxwell, The Peerage person ID p66552.htm#i665517, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ The Peerage person ID p66552.htm#i665517, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b c d e f g h The Peerage[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Guardian emne-ID us-news/2019/aug/22/the-murky-life-and-death-of-robert-maxwell-and-how-it-shaped-his-daughter-ghislaine[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ www.nytimes.com[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ www.nytimes.com[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ www.hs.fi, besøkt 19. august 2021[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ a b c d e Whitney, Craig R. (6. november 1991). «Robert Maxwell, 68: From Refugee to the Ruthless Builder of a Publishing Empire». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 11. juli 2017. 
  13. ^ The London Gazette: no. 38352. p. . 13 July 1948.
  14. ^ Rampton, James (28. april 2007). «'Maxwell was a monster - but much more, too'». Telegraph.co.uk (engelsk). Besøkt 11. juli 2017. 
  15. ^ a b Witchel, Alex (15. februar 1995). «AT LUNCH WITH: Elisabeth Maxwell; Questions Without Answers». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 11. juli 2017. 
  16. ^ a b c d «Maxwell was under investigation for war crimes». The Guardian (engelsk). 10. mars 2006. ISSN 0261-3077. Besøkt 11. juli 2017. 
  17. ^ «Is the staggeringly profitable business of scientific publishing bad for science?». The Guardian (engelsk). 27. juni 2017. ISSN 0261-3077. Besøkt 11. juli 2017. 

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Robert_Maxwell&oldid=23276912»