Wikipedia

Hilde Benjamin

Hilde Benjamin (født Hilde Lange 5. februar 1902 i Bernburg, død 18. april 1989 i Berlin) var presiderende dommer i en rekke politiske skueprosesser i DDR på 1950-tallet, og senere landets justisminister. Hun ble kalt «den røde giljotinen».

Hilde Benjamin
FødtHelene Marie Hildegard Lange
5. feb. 1902[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Bernburg
Død18. apr. 1989[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (87 år)
Berlin
BeskjeftigelseDommer, politiker, jurist, statsadvokat, jurist, justisminister Rediger på Wikidata
Embete
Utdannet vedFichtenberg-Oberschule (–1921) (akademisk grad: abitur)
Humboldt-Universität zu Berlin (1921–1924) (studieretning: juss)
EktefelleGeorg Benjamin (1926–1942)
SøskenRuth Lange
BarnMichael Benjamin
PartiSozialistische Einheitspartei Deutschlands (1946–1989)[5]
Kommunistische Partei Deutschlands (1926–)[5]
NasjonalitetTyskland
Øst-Tyskland
GravlagtZentralfriedhof Friedrichsfelde
Medlem avZentralkomitee der Sozialistischen Einheitspartei Deutschland
UtmerkelserKarl Marx-ordenen (1987)[5]
Banner der Arbeit
Stern der Völkerfreundschaft (1982)[5]
Fedrelandets fortjenstorden (1967)[5]
Hilde Benjamin på Commons
Hilde Benjamin (til høyre) i samtale med Friedel Apelt i 1963, under in absentia rettssaken mot Hans Globke.
Benjamin (til høyre) snakker med Jugendweihe-deltakere i 1958.
Hilde Benjamins gravsten

Liv rediger

Bakgrunn rediger

Hilde Lange studerte jus fra 1921 til 1924 i Berlin, Heidelberg og Hamburg. Etter å ha tatt assessoreksamen arbeidet hun som advokat i Berlin for organisasjonen Rote Hilfe Deutschlands fra 1928 til 1933.

I 1926 ble hun gift med Georg Benjamin, som tilhørte en jødisk familie og var bror av forfatteren og filosofen Walter Benjamin. Svogeren begikk selvmord mens han befant seg på flukt ved den fransk-spanske grensen i 1940, mens mannen døde i konsentrasjonsleiren Mauthausen i 1942. Hilde Benjamin ble medlem av Kommunistische Partei Deutschlands i 1927. Etter å fått inndratt advokatbevillingen i 1933 arbeidet hun som juridisk rådgiver for det sovjetiske handelskammeret i Berlin, og fra 1939 til 1945 arbeidet hun i konfeksjonsindustrien.

Søsteren Ruth Lange pleide omgang med fysikeren Paul Rosbaud, Storbritannias viktigste spion i Tyskland.[6] Ruth Lange var tysk mester i diskos og hadde verdensrekord i kulestøt. På slutten av krigen sørget Benjamin for at Rosbaud fikk mat og pass fra sovjetiske myndigheter, men da sovjeterne begynte å forhøre Rosbaud sørget Eric Welsh for å få ham ut av Berlin iført britisk uniform.[7] Ruth Lange brøt kontakten med søsteren etter krigen.[8]

Juridisk karriere rediger

Etter annen verdenskrig ble hun ansatt i DDRs justisvesen, og var fra 1949 til 1953 visepresident for DDRs høyesterett. I 1946 ble hun medlem av SED.

Med sitt «folkedommerkonsept» sørget Benjamin for fortsatt mulighet i det tidlige DDR for en viss rettspleie.[9] I den forbindelse påberopte hun seg blant andre Andrej Januarjevitsj Vysjinskij, statsadvokat ved skueprosessene i Moskva fra 1936 til 1938: dennes taler ville «ikke bare formidle grunnleggende kunnskaper om statens og rettens teori, men også om deres praksis».[10] Benjamin var først med som rådgiver ved Waldheim-prosessene. Senere var hun rettens formann under ialt 13 prosesser mot politisk opposisjonelle, sosialdemokrater og andre, deriblant under Solvay-prosessen i Bernburg og skueprosessen i Dessau i 1950. Til forskjell fra forbundsrepublikken hadde DDR ikke avskaffet dødsstraff, og Benjamin avsa to dødsdommer fra 1949 til 1953 (mot Johann Burianek og Wolfgang Kaiser), ved siden av tukthusstraffer på tilsammen 550 år og 15 ganger livstid.[11][12][13][14] I den anledning ble hun i vestlige tidsskrifter også kalt «Den røde giljotin», «Røde Hilde» eller «Blodige Hilde».[9]

Fra 1949 til 1967 satt hun i Folkekammeret, og fra 1954 til 1989 var hun medlem av sentralkomitéen i SED. Hun etterfulgte Max Fechner som justisminister i 1953, men måtte trekke seg «av helsegrunner» i 1967 etter ønske fra Walter Ulbricht. Årsaken var hennes harde dommer, som også for DDR-regimet gikk for langt. Av samme årsak ble hun ikke utnevnt til noen ny dommerstilling.

Benjamin skrev flere av DDRs lover som regulerte rettsvesenet, og var dessuten formann for kommisjonen for utarbeidelse av ny straffelov. Fra 1967 til sin død var hun professor i rettshistorie ved Det tyske akademi for stats- og rettsvitenskap i Potsdam-Babelsberg.

Hun mottok flere kommunistiske ordener, og døde få måneder før DDRs sammenbrudd.

Publikasjoner rediger

  • Georg Benjamin, Berlin 1978 ISBN 3-7401-0105-9
  • Geschichte der Rechtspflege (red), Berlin 1976-86
  • Reden und Aufsätze, Berlin 1982

Litteratur rediger

  • Walter Janka: Schwierigkeiten mit der Wahrheit, Essay, Rowohlt Taschenbuch Verlag, 1989, her beskrives Benjamins opptreden under en skuesprosess
  • Andrea Feth: Hilde Benjamin – Eine Biographie, Berlin 1995 ISBN 3-87061-609-1
  • Marianne Brentzel: Die Machtfrau Hilde Benjamin 1902-1989, Berlin 1997 ISBN 3-86153-139-9
  • Heike Wagner: Hilde Benjamin und die Stalinisierung der DDR-Justiz, Aachen 1999 ISBN 3-8265-5855-3
  • Heike Amos: Kommunistische Personalpolitik in der Justizverwaltung der SBZ/DDR (1945–1953) : Vom liberalen Justizfachmann Eugen Schiffer über den Parteifunktionär Max Fechner zur kommunistischen Juristin Hilde Benjamin, i: Gerd Bender, Recht im Sozialismus : Analysen zur Normdurchsetzung in osteuropäischen Nachkriegsgesellschaften (1944/45-1989), Frankfurt am Main 1999, Seiten 109 – 145. ISBN 3-465-02797-3
  • Zwischen Recht und Unrecht – Lebensläufe deutscher Juristen, Justizministerium NRW 2004, S. 144 – 146

Referanser rediger

  1. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000003116, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id benjamin-hilde[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b filmportal.de, Filmportal-ID 421ace938c3e43659dc8633f0c1499b5, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b c d e ddr-geschichte.de[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Kramish, Arnold: Griffen - den største spionhistorien. Norsk forord av Sverre Bergh. J. W. Cappelens Forlag, Oslo (1987). ISBN 82-02-10743-1.
  7. ^ «Der „Greif": Warnung vor der deutschen Bombe - DER SPIEGEL 17/1987». www.spiegel.de (tysk). 20.04.1987. Besøkt 11. juli 2017. 
  8. ^ Brentzel, Marianne (1997). Die Machtfrau: Hilde Benjamin 1902-1989. Berlin: Ch. Links Verlag. ISBN 3861531399. 
  9. ^ a b Uwe-Karsten Heye: Die Benjamins. Eine deutsche Familie, Aufbau-Verlag, Berlin, 2014, ISBN 978-3-351-03562-4, 1. opplag, s. 113–14.
  10. ^ https://www.rosalux.de/fileadmin/rls_uploads/pdfs/81_2_Hedeler.pdf Wladislaw Hedeler: Die Szenarien der Moskauer Schauprozesse 1936 bis 1938
  11. ^ Professor Dr. Hilde Benjamin. Juristische Fakultät der Humboldt-Universität zu Berlin, AKJ 1/2004 (PDF; 358 kB).
  12. ^ Warum so milde, Genossen? Arkivert 2. februar 2016 hos Wayback Machine., Berliner Zeitung zum hundertsten Geburtstag, von Volker Müller, 5. Februar 2002
  13. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 20. desember 2016. Besøkt 22. oktober 2018. 
  14. ^ Marianne Brentzel (17. desember 2013). Die Machtfrau: Hilde Benjamin 1902–1989. Links, Ch. s. 381–. ISBN 978-3-86284-251-3. 

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Hilde_Benjamin&oldid=23321709»