Sverre Bergh (motstandsmann)
- For musikeren, se Sverre Arvid Bergh
Sverre Bergh (født 1. november 1920, død 30. april 2006 i Connecticut, USA) var en amerikansk ingeniør. Han var født og oppvokst i Norge, og var under andre verdenskrig spion i for XU i Tyskland. Hans far var også involvert i motstandsarbeid og var en tid internert på Grini. Han ble etter eget ønske gravlagt i Asker.
| Sverre Bergh | |||
|---|---|---|---|
 Sverre Bergh sammen med faren Erik Bergh i 1958 | |||
| Født | 1. nov. 1920 Asker | ||
| Død | 30. apr. 2006 (85 år) Connecticut | ||
| Beskjeftigelse | Ingeniør, spion | ||
| Nasjonalitet | Norge USA (1951–) | ||
Spion i Tyskland rediger
Bergh vokste opp i Asker sammen med foreldre og to brødre. Han var student og hadde for dårlige karakterer til å komme inn på NTH i Trondheim. Han fikk tilbud om å studere på den tekniske høyskolen i Dresden i Tyskland, og reiste dit for å studere i 1940.
Der levde han som student og spion for den norske etterretningsorganisasjonen XU, Berghs hovedoppgave var å formidle rapporter fra den tyske spionen Paul Rosbaud. Bergh var Rosbauds viktigste kanal ut av Tyskland. Sammen med Rosbaud var han en av de første, trolig den første, som rapporterte til de allierte om tyskernes teknologiske framskritt, deriblant V2-raketten og V2-fabrikken i Peenemünde. Han sendte 40-50 rapporter til de allierte via det nøytrale Sverige. Bergh studerte i Dresden frem til byen ble totalt ødelagt av alliert bombing, noe han selv såvidt overlevde. Han fortsatte sin spionvirksomhet i Tyskland helt frem til tyskernes kapitulasjon i 1945.
Bombingen av Dresden rediger
Tidlig i februar 1945 var Bergh på vei til Berlin, men 7. februar ble han stående fast i København fordi jernbanelinjen til Berlin var stengt. For å rekke et viktig møte med Rosbaud i Berlin 9. februar bløffet han Luftwaffe om at han var kurer for en pakke viktig medisinsk materiale fra Seruminstituttet i København til Berlin. Pakken besto av vanlig salt som var godt innpakket og stemplet. Slik kom han med daglige kurerflyet til Tempelhof. Rosbaud meldte at det ikke var noen fremgang i det tyske atomprogrammet. På politistasjonen i Dresden fikk Bergh tips om at Gestapo var interessert i papirene hans. Tirsdag 13. februar hadde han invitert venninen Gaby til en god restaurant. Halv ti gikk flyalarmen, men de færreste brydde seg om flyalarmen fordi Dresden ikke hadden noen militærstrategisk betydning. Bergh hadde i løpet av fire år i byen ikke kunnet rapportere om aktuelle bombemål. Bergh og Gaby gikk til kjelleren i en leiegård, men Bergh våget ikke å bruke det tiltenkte tilfluktsromet som han mente ikke ville tåle vekten av en sammenrast bygård. I stedet søkte de tilflukt i en korridor med hvelvet murtak. Knapt noen andre overlevde i leiegården. Dresden brant intenst etter bombingen og varmen skapte et så sterkt dragsug at mennesker og biler ble dratt inn i flammene. De fleste omkom av oksygenmangel, men Bergh så også mennesker drept av lufttrykket fra luftminer (blockbusters) - de var ofte nakne fordi lufttrykket hadde revet av dem klærne. Bergh så mennesker omgjort til kull og aske av den intense varmen. Etter bombingen gikk Bergh og Gaby mange timer til fots for å komme seg bort. Strømmen av flyktende innbyggere Bergh befant seg blant ble 14. februar angrepet av allierte fly med mitraljøser. Bergh tok dekning i veigrøften og skoene hans ble gjennomtrukket av alt blodet som rant i grøften. Bergh mente at bombingen av Dresden er en skamplett.[1]
Det har vært flittig diskutert om bombingen av Dresden var en krigsforbrytelse. Selvfølgelig var det en krigsforbrytelse, i en krig full av forbrytelser. En forbrytelse planlagt og gjennomført etter standard prosedyre.
Sverre Bergh[2]
Etter Dresden reiste han til Berlin og rapporterte til Stockholm om de omfattende ødeleggelsene. Bergh ble værende i Tyskland. Han var tilbake i Dresden 17. april for å hente en bil og byen ble bombet på nytt akkurat da han kjørte mot Berlin.[3]
Slutten av krigen rediger
I mars 1945 skaffet han seg dokumenter som viste at han arbeidet for Røde Kors som drev evakuering med De hvite bussene. Bergh fikk også andre dokumenter som viste at han arbeidet for svenske myndigheter, og at han lov til å ha egen bil og kjøpe bensin. Slik kunne han reise rundt i Schleswig-Holstein og rundt Hamburg og rapportere om tyske styrkebevegelser. Etter det siste besøket hos Rosbaud i Berlin 20. april gikk han på turen nordover såvidt klar av sovjetisk styrker som rykket frem fra øst. En del av kjøreturen fra Berlin til Hamburg gikk i ingemannsland der tyske og sovjetiske styrker skjøt mot hverandre over ham. I Hamburg kjøpte han seg en liten bil og kjørte nordover til han støtte på britiske styrker som han sluttet seg til. Sammen kjørte de til Flensburg og befant seg der da siste rest av tysk sentraladminstrasjon med Dönitz i spissen flyttet dit etter at Berlin falt 2. mai. På dette tidspunktet var det både tyske og britiske militære i Flensburg. De tyske styrkene i Danmark kapitulerte 4. mai og Bergh kjørte som den første fra de allierte over grensen til et fritt Danmark.i Danmark fikk han danske skilter på bilen og fikk britiske dokumenter.[4] Fra København ble han sendt til London og debriefet hos Eric Welsh fra britisk side og Alfred Roscher Lund fra norsk side. Ifølge Rosher Lund var Bergh den første som rapporterte om utvikling av rakettvåpen i Peenemünde. I London skrev Bergh en rapport om sine fire år som XU-agent i Tyskland, rapporten var på ett maskinskrevet ark. Hans onkel Theo Findahl havnet i sovjetisk sektor og ble holdt i Moskva til september 1945.[5]
Etter krigen rediger
Etter 1945 arbeidet Sverre Bergh i mange forskjellige land, og ble etter hvert amerikansk statsborger. I 1946 fikk han av Forsvarets overkommando attest for tjeneste fra juli 1945 til mai 1946. Denne tjenesten besto særlig i å avhøre tyske krigsfanger i Norge.[6] I august 1945 fikk han for første gang uniform og våpen, og ble leder for 30 norske soldater som avhørte tyske krigsfanger i Mandal. 60.000 tyske krigsfanger ble sendt gjennom leiren og arbeidet hans der besto særlig av å avsløre krigsforbrytere som gjemte seg blant vanlige soldater.[7]
Bok rediger
Bergh snakket knapt om sine opplevelser på 40 år. Mot slutten av livet hadde han et sterkt ønske om å fortelle sin historie, og med Svein Sæters hjelp fikk han skrevet sin historie kort tid før han døde. Tidligere hadde han også bistått Kramish med Rosbauds historie. Berghs onkel Theo Findahl ga ut «dagbok fra Berlin» og der er Bergh bare omtalt som studenten «Tor».
- Sverre Bergh og Svein Sæter: Spion i Hitlers Rike. Oslo: Damm, 2007. ISBN 9788204123619.
Referanser rediger
Litteratur rediger
- Findahl, Theo (1964). Lange skygger - dagbok fra krigens Berlin, 1939-1945. Oslo: Dreyer.
- Kramish, Arnold: Griffen - den største spionhistorien. Norsk forord av Sverre Bergh. J. W. Cappelens Forlag, Oslo (1987). ISBN 82-02-10743-1.
- Ulstein, Ragnar (1989). Etterretningstjenesten i Norge 1940-45. Oslo: Cappelen. ISBN 8202124018.
- Bergh, Sverre og Svein Sæter (2007). Spion i Hitlers Rike. Oslo: Cappelen. ISBN 9788204123619.