Frederick Lindemann

britisk politiker og fysiker

Frederick Alexander Lindemann, 1. viscount Cherwell, (født 5. april 1886 i Baden-Baden i Tyskland, død 3. juli 1957 i London) var en britisk fysiker.

Frederick Lindemann
Frederick Lindemann (cropped).jpg
Født5. april 1886[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Baden-BadenRediger på Wikidata
Død3. juli 1957[5][1][2][3]Rediger på Wikidata (71 år)
LondonRediger på Wikidata
Far Adolphus Frederick LindemannRediger på Wikidata
Utdannet ved Humboldt-Universität zu BerlinRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Fysiker, politiker, universitetslærerRediger på Wikidata
Embede Medlem av Overhuset, Member of the Privy Council of the United KingdomRediger på Wikidata
Nasjonalitet StorbritanniaRediger på Wikidata
Medlem av Royal SocietyRediger på Wikidata
Utmerkelser Fellow of the Royal Society, Hughesmedaljen (1956), Guthrie Lecture (1936)Rediger på Wikidata

Han arbeidet 1914–1918 for det britiske flyvåpenet og var professor i Oxford fra 1919 til 1956. Han var vitenskapelige rådgiver til Winston Churchill i 1940 og formelt regjeringsmedlem som Paymaster General i 1942–45 og 1951–53. Det vitenskapelige arbeidet til Cherwell var mangfoldig. Hans navn er blant annet knyttet til det såkalte Lindemann-vinduet, som slipper bløt røntgenstråling igjennom.

Han var var også en internasjonalt kjent tennisspiller. Han ble adlet (baron 1941, viscount 1956) for sin innsats i forsvaret av Storbritannia under andre verdenskrig. Han var en hovedperson bak den allierte teppebombingen av Tyskland under andre verdenskrig.[trenger referanse]

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Lindemann stammet fra en innvandret tysk familie. Han var ett av seks barn av den i ca. 1871 innvandrede pfalziske tyske katolikken Adolf Friedrich Lindemann (1846–1931) og hans protestantiske hustru Olga Noble. Adolf Friedrich Lindemann var ingeniør og forretningsmann, og som hobbyastronom bygde han seg et eget observatorium i Sidmouth, der familien bodde.

At Frederick ble født i Baden-Baden, skyldtes at moren var til kur og behandling.

Etter skolegang i Skottland og Darmstadt studerte han ved universitetet i Berlin.

KarriereRediger

Han utførte forskning innen fysikk ved Sorbonne som bekreftet hypoteser først fremsatt av Albert Einstein vedrørende svært lave temperaturforhold.[trenger referanse] For dette og annet vitenskapelig arbeid ble Lindemann valgt til Fellow i Royal Society i 1920.

I 1911 deltok han på Solvaykonferansen om «Radiation and the Quanta» der han var yngste deltaker.[trenger referanse] Under første verdenskrig sluttet han seg til Royal Flying Corps og arbeidet i Farborough, der han blant annet utviklet en matematisk forklaring på spin.

På slutten av krigen ble Lindemann utnevnt til professor i eksperimentell filosofi ved University of Oxford og direktør for Clarendon Laboratory på anbefaling av Henry Tizard som han hadde samarbeidet med i Berlin. I 1919 var Lindemann en av de første til å foreslå at partiklene som utgjør solvinden, protonene og elektronene, kan vise seg å komme fra sola.[6] Etter alt å dømme var det ikke kjent for ham at Kristian Birkeland hadde kommet med samme forutsigelse allerede i 1916.

Han arbeidet også på teorier om varmekapasitet og temperaturinversjonslag i stratosfæren.[7] I kjemisk kinetikk lanserte han i 1921 det som senere ble kalt lindemannmekanismen for unimolekulære reaksjoner.[8]

Lindemann hadde tro på at det beste ville være om en liten krets av intelligente og av aristokrater fikk styre verden, ville man få et fredsommelig og stabilt samfunn, «ledet av supermenn og tjent av heloter».[9] Det var de som feilaktig trodde at han var jødisk,[10][11][12] og de som mente han var anti-demokratisk, ufølsom og elitistisk.[trenger referanse]

Lindemann var tilhenger av eugenikk, så ned på arbeiderklassen, homoseksuelle og negre, og støttet sterilisering av mentalt tilbakestående.[13][14] Lindemann var uansett av vitenskapelig-nøktern, saklig-presis karakter, og derutover vegetarianer og ikke-røyker.[trenger referanse]

I 1930-årene ble Lindemann en av Churchills vitenskapelige rådgivere under hans anstrengelser for å bevege Storbritannias regjering til å oppruste forsvaret. Etter utnevnelsen av Churchill til statsminister i mai 1940 ble Lindemann hans viktigste vitenskapelige rådgiver,[trenger referanse] og snart også utnevnt til Paymaster General. Samme post innehadde han også i Churchills annen regjering på 1940-tallet.

Lindemann etablerte en statistisk avdeling innen regjeringen, bestående av en gruppe fagfolk som hadde direkte tilgang til Churchill. Denne avdelingen komprimerte tusener av statistiske data til pregnante og utsagnskraftige grafiske og tabellariske anskueliggjørelser, som satte Churchill i stand til å få raskere og sikrere grep om sammenhenger og forhold og dermed fatte hensiktsmessige beslutninger.[trenger referanse]

I 1942 fremla den lidenskapelige nazimotstanderen Lindemann et dokument for regjeringen (det såkalte «dehousing paper») som anbefalte at Royal Air Force utførte direkte og omfattende strategiske bombekampanjer mot viktige tyske byer.[trenger referanse] Dokumentet tok som utgangspunkt i inngående studier av virkningene av den tyske bombingen av engelske byer, som Birmingham og Kingston upon Hull. I dette dokument lå kimen til den beslutning at man ved teppebombing av de tyske storbyer skulle svekke den tyske sivilbefolknings krigsmoral (f. eks. Operation Gomorrha mot Hamburg).[trenger referanse] Til slutt gikk regjeringen inn for Lindemanns plan og ga marskalk Arthur Harris oppdraget å sette dette ut i livet med den britiske bombeflotilje (Area Bombing Directive).

I 1945, etter krigsslutt, gjenopptok han sin stilling i Oxford. Han bistod dessuten regjeringen som rådgiver innen atomforskningen, og ga opphav til blant annet Atomic Energy Authority, dem britiske atomenergimyndighet.

Han ble adlet som baron Cherwell i 1941 og forfremmet til viscount Cherwell året før han døde uten arvinger.

Priser (utvalg)Rediger

ReferanserRediger

  1. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Frederick Alexander Cherwell, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id cherwell-frederick-alexander
  2. ^ a b The Peerage, oppført som Frederick Alexander Lindemann, 1st and last Viscount Cherwell, The Peerage person ID p21766.htm#i217654, besøkt 9. oktober 2017
  3. ^ a b Comité des travaux historiques et scientifiques, oppført som of OXFORD Frederick Alexander Lindemann dit the Prof Cherwell, CTHS person-ID 118994, besøkt 9. oktober 2017
  4. ^ Social Networks and Archival Context, oppført som Frederick Lindemann, 1st Viscount Cherwell, SNAC Ark-ID w66d5vj7, besøkt 9. oktober 2017
  5. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015
  6. ^ Lindemann (1919): «On the Solar Wind», i Philosophical Magazine Series 6, Vol. 38, nr 228, desember 1919
  7. ^ Keith J. Laidler: Chemical Kinetics s. 506 (3rd ed, Harper og Row, 1987.) ISBN 0-06-043862-2
  8. ^ Keith J. Laidler: Chemical Kinetics s. 506
  9. ^ Mukerjee, Madhusree (2010). Churchill's Secret War: The British Empire and the Ravaging of India during World War II. New York: Basic Books (Perseus Books Group). ISBN 978-0-465-00201-6. 
  10. ^ Ronald Hilton. «Men Behind Roosevelt and Churchill». World Association of International Studies. Besøkt 27. desember 2012. 
  11. ^ Oxford Jewish Personalities Arkivert 22. september 2020 hos Wayback Machine., Oxford Chabad Society.
  12. ^ Furneaux-Smith, F., Earl of Birkenhead (1961). The Professor in Two Worlds: The Official Life of Professor F. A. Lindemann Viscount Cherwell. London & Glasgow, UK: Collins Clear-Type Press. s. 25–6. 
  13. ^ Mukerjee, Madhusree (november–desember 2011). «Confidence Man». World War II. Leesburg, Virginia, USA: Weider History Group, Inc. s. 45. 
  14. ^ Referring to Lindemann's lecture on Eugenics, Mukerjee concludes "Science could yield a race of humans blessed with 'the mental make-up of the worker bee'....At the lower end of the race and class spectrum, one could remove the ability to suffer or to feel ambition....Instead of subscribing to what he called 'the fetish of equality', Lindemann recommended that human differences be accepted and indeed enhanced by means of science. It was no longer necessary, he wrote, to wait for 'the haphazard process of natural selection to ensure that the slow and heavy mind gravitates to the lowest form of activity.'"

Eksterne lenkerRediger