Husarrest

en person må oppholde seg et bestemt sted, vanligvis hjemmet

Husarrest er en form for avstraffelse og/eller et virkemiddel for å begrense en persons bevegelsesfrihet. I dagligtale brukes det mest om en form for avstraffelse som brukes av foreldre mot barn, men det kan også være en formalisert type straff og kontrollmiddel mot kriminelle eller opposisjonelle. Som navnet tilsier, dreier det seg om en begrensning av bevegelsesfriheten, idet personen som er rammet ikke får lov til å forlate huset han eller hun bor i.

Mot barnRediger

I Norge benyttes husarrest av foreldre for å oppdra barn, samtidig er det klare begrensninger i loven for dette, begrensning av frihet kan straffes i inntil 4 år.[1]

Mot opposisjonelleRediger

Husarrest har lenge vært brukt som et middel for å begrense opposisjonelles mulighet til å kommunisere med andre. I middelalderen og renessansen var det et vanlig virkemiddel, som hypig ble brukt av monarker som ønsket å isolere personer som kunne utgjøre en fare for dem.

I moderne tid brukes husarrest av enkelte regimer for å isolere opposisjonelle. Det mest kjente eksempelet er Aung San Suu Kyi, som siden hennes parti vant valget i Burma i 1990 har vært i husarrest.

Mot forbrytereRediger

I flere land brukes husarrest som et alternativ til soning i fengsel. Det anses som en lettere form for soning enn åpen anstalt, og tilbys til fanger som nærmer seg endt soningstid, og som anses å ikke utgjøre noen fare for andre. Ofte gjennomføres en slik husarrest med elektronisk fotbøyle, noe som medfører at fangen kan bevege seg også utenfor huset dersom det er hensiktsmessig.

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ Nicolai Delebekk, Bård Siem (22. desember 2015). «Husarrest kan gi fengsel». NRK. Besøkt 28. mai 2022. ««Den som ved å (…) begrense friheten til (...) e) noen i sin omsorg straffes med fengsel i inntil 4 år».» 

KilderRediger