Aung San Suu Kyi

Aung San Suu Kyi (uttales Aong Sang So Tji, født 19. juni 1945 i Yangon i Myanmar) er Myanmars mest profilerte demokratiaktivist, og mangeårig leder av Nasjonalligaen for demokrati (NLD). I 1990 ble hun tildelt Raftoprisen. I 1991 ble hun tildelt Nobels fredspris in absentia og 6. desember 2000 Presidentens frihetsmedalje.

Aung San Suu Kyi
Aung San Suu Kyi (December 2011).jpg
Født19. juni 1945[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (76 år)
Yangon[5]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker, skribent[6], menneskerettsaktivistRediger på Wikidata
Akademisk grad Ph.d.Rediger på Wikidata
Utdannet ved Lady Shri Ram College for Women (19601964)[7], Basic Education High School No. 1 Dagon, St Hugh's College (19641967)[8], School of Oriental and African Studies (1987ukjent)[9], Delhi-universitetetRediger på Wikidata
Ektefelle Michael Aris (19721999)[10]Rediger på Wikidata
Far Aung SanRediger på Wikidata
Mor Khin KyiRediger på Wikidata
Søsken Aung San OoRediger på Wikidata
Barn Alexander Aris, Dannian Kim Arundel ArisRediger på Wikidata
Parti Nasjonalligaen for demokratiRediger på Wikidata
Nasjonalitet MyanmarRediger på Wikidata
Medlem av International Institute for Democracy and Electoral Assistance, Article 19, The Elders, Club de Madrid (2008–), FRCSEdRediger på Wikidata
Utmerkelser
26 oppføringer
Nobels fredspris (1991)[11][12], kommandør av Æreslegionen, Sakharovprisen (1990)[13], Professor Thorolf Raftos Minnepris (1990), Den internasjonale Simón Bolívar-prisen (1992)[14], Wallenbergmedaljen (2011), Kongressens gullmedalje (2017), Václav Havel-prisen for kreativ motstand (2012), Presidentens frihetsmedalje, Olof Palme-prisen (2005), UNESCO-Madanjeet Singh-prisen (2002), Four Freedoms Award - Freedom from Fear, Chatham House-prisen (2011), Giuseppe Motta Medal (2013), Gwangju menneskerettighetspris, Ambassador of Conscience Award (2009), Catalonias internasjonale pris (2008)[15], Æresborger av Canada (–2018)[16], Senatets minnemedalje i sølv (2013), Årets filantrop (2016)[17], æresdoktor ved University of Hong Kong, Jawaharlal Nehrus pris (1993)[18], International Rescue Committees Freedom Award (1995), Honorary Companion of the Order of Australia (1996)[19], æresdoktor ved Vrije Universiteit Brussel (1994)[20], Order of AustraliaRediger på Wikidata
Leder for Nasjonalligaen for demokrati
Medlem av Pyithu Hluttaw
for Kawhmu
27. september 1988 – (sittende)
2. mai 2012 – (sittende)
ForgjengerSoe Tint
Signatur
Aung San Suu Kyis signatur

Nobel prize medal.svg
Nobels fredspris
1991

Aung San Suu Kyi var statsminister i Myanmar fra 6. april 2016 til 1. februar 2021 da hun og president Win Myint ble avsatt i et militærkupp ledet av general Min Aung Hlaing.[21]

Etter en gradvis oppmykning av det mangeårige militærstyret i landet, ble det i 2011 holdt flere møter mellom myndighetene og Aung San Suu Kyi, der myndighetene viste vilje til å imøtekomme enkelte av hennes krav. I oktober ble rundt en tiendedel av landets politiske fanger løslatt, og fagforeninger ble tillatt.[22] 1. april 2012 ble det holdt suppleringsvalg til Pyithu Hluttaw, der NLD vant 42 av 45 plasser som var på valg.[23] Aung San Suu Kyi trådte dermed inn som parlamentsmedlem 2. mai 2012.[24]

Navn: (burmesisk: အောင္‌ဆန္‌းစုက္ရည္; MLC-transkripsjon: aung hcan: cu. krany; uttales Aong Sang So Tji (IPA: àʊɴ sʰáɴ sṵ tɕì). Hun er ofte kalt Daw Suu eller Daw Aung San Suu Kyi.[25]

Bakgrunn og familieRediger

Aung San Suu Kyi er datter av general og frigjøringshelt Aung San, som forhandlet fram Burmas selvstendighet fra Storbritannia i 1947, og som samme år ble myrdet av motstandere. I 1960 flyttet Suu Kyi til India da hennes mor ble utnevnt til ambassadør. Hun studerte ved Oxford i England fra 1964.[26] Der møtte hun sin ektemann, Michael Aris, som forsket på tibetansk kultur. De fikk to sønner, Alexander og Kim. Hun studerte også ved SOAS, University of London.

Rafto-prisen og NobelprisenRediger

Hun ble kjent med den norske UNICEF-direktøren, Hallvard Kuløy, og bodde blant annet hos ham i Nepal en lengre periode. Kuløy var sammen med Hanne Sophie Greve og NHH-studenten Tom Kleppestø sentral i arbeidet med fredsprisen til henne. Greve og Arnljot Strømme Svendsen (professor ved NHH) i Rafto-stiftelsen sørget for at hun fikk Raftoprisen og de ønsket å få henne nomninert til Nobelprisen. Kleppesø reiste til Praha for å overlevere dokumentasjon til Vaclav Havel som de håpet ville nominere henne til Nobelprisen. Kleppestø møtte opp i presidentpalasset og overleverte flere kilogram skriftlig materiale. Gjennom dissidenten Jiří Hájek hadde Rafto-stiftelsen en forbindelse til Havel.[27][28][29] [30]

Hun satt i husarrest da Nobelprisen for 1991 ble gjort kjent. Hennes to sønner og ektemannen tok i mot prisen på hennes vegne i Oslo 9. desember 1991.[31] I juni 2012 besøkte hun Norge. 16. juni holdt hun sitt Nobelforedrag i Oslo rådhus, over tjue år etter at hun ble tildelt Nobels fredspris.[32] 17. juni besøkte hun Bergen der hun takket for Professor Thorolf Raftos Minnepris som hun ble tildelt i 1990.[33]

Politisk virke i hjemlandetRediger

Hun vendte tilbake til Burma i 1988 for å pleie sin syke og gamle mor. Mens hun var i Burma gikk sosialistpartiets mangeårige leder, general Ne Win av. Aung San Suu Kyi engasjerte seg i massive demonstrasjoner for demokrati. Demonstrasjonene ble voldsomt slått ned på, og en ny militærjunta tok makten i landet. Aung San Suu Kyi var sterkt påvirket av Mahatma Gandhis prinsipper for ikke-vold, og engasjerte seg politisk i den demokratiske opposisjonen. I juli 1989 ble hun satt i husarrest.[34] Hun ble tilbudt frihet om hun forlot landet, men avslo.

Sammen med Augn Gyi og Tin Oo etablert hun Nasjonalligaen for demokrati (NLD) i november 1988. I forbindelse med morens begravelse i januar 1989 møtte 100.000 mennesker opp i Rangoon.[34]

Militærjuntaen gikk i 1990 med på frie valg. I valget vant Aung San Suu Kyis parti, Nasjonalligaen for demokrati (NLD), klart med 60 % av stemmene. Men militærjuntaen nektet å godkjenne valgresultatet og ville ikke godkjenne Aung San Suu Kyi som ny statsminister.[35]

I 1995 ble hun satt fri fra husarrest,[36] men militærjuntaen gjorde det klart at dersom hun forlot landet for å besøke familien i Storbritannia, ville hun ikke få komme tilbake til Burma. Hennes ektemann og to sønner hadde hele tiden bodd i Storbritannia, og hadde ikke fått reise inn i Burma. Også da ektemannen Michael Aris ble kreftsyk i 1997 ble han nektet visum til Myanmar (Burma). Aung valgte å bli i Burma, og fikk aldri se sin ektemann igjen. Michael Aris døde i 1999. Hennes to sønner er fremdeles igjen i Storbritannia.

I de periodene hun var ute av husarrest fikk hun ikke lov til å møte andre opposisjonelle ledere eller vestlig presse. Hun trosset disse forbudene, og hadde flere perioder med husarrest eller fengsel etter 1995 (fra september 2000 til mai 2002 og fra mai 2003 og november 2009). I 2008 hadde Aung San Suu Kyi tilbragt fem år sammenhengende i husarrest uten dom. Det stred mot burmesisk lov, og for første gang protesterte hun selv på husarresten ved å levere inn anke mot husarresten.[37] I mai 2009 ble hun anklaget av militærjuntaen for å ha brutt vilkårene for husarrest da en amerikaner svømte til huset hennes. I august 2009 fikk hun en dom på 18 måneders husarrest for denne hendelsen. Dommen forhindret Aung San Suu Kyi i å delta i valget 7. november 2010. Den 13. november 2010 erklærte militærjuntaen at Aung San Suu Kyi var fri fra husarresten. Den 6. april 2016 ble hun de facto statsminister gjennom posisjonen som State Counsellor.[38]

Fra 2016 har hun møtt økende kritikk fra utlandet, særlig på grunn av hennes rolle i behandlingen av rohingya-folket.[39][40][41] Denne etniske minoriteten har vært utsatt for forfølgelse i flere tiår, men overgrepene mot dem økte betydelig etter at hun tok over som landets de facto leder.[42][43]

I november 2018 trakk Amnesty International tilbake «Ambassadøren for samvittighet»-prisen (Ambassador of Conscience Award) de gav henne i 2009.[44] Årsaken skal, ifølge samfunnssjef Tale Hungnes i Amnesty Norge, være hennes «skammelige forræderi fra verdiene hun en gang sto for.»

Om forfølgelsen av rohingyaer har hun forklart at "Det kan ikke utelukkes at uproporsjonal makt ble brukt av medlemmer av forsvarsstyrker i noen tilfeller, i strid med internasjonal humanitær lov, eller at de ikke skilte klart nok mellom kjempende og sivilister." Hun sa at Myanmar ville undersøke saken selv, og la til at "Under omstendighetene kan ikke intensjon om folkemord være den eneste hypotesen".[45]

ReferanserRediger

  1. ^ The New York Times, «After Victory in Myanmar, Aung San Suu Kyi Quietly Shapes a Transition», arkiv-URL web.archive.org, verkets språk engelsk, utgitt 21. desember 2015, besøkt 2. april 2016, «June 19, 1945: Aung San Suu Kyi is born to Gen. Aung San, the leader of the military in Burma, now known as Myanmar, and Khin Kyi, a nurse.»[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000019674, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija ID 51664[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Babelio, Babelio forfatter-ID 137091[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ nobelprize.org, «Aung San Suu Kyi - Facts», verkets språk engelsk, besøkt 2. april 2016, «Born: 19 June 1945, Rangoon (now Yangon), Burma (now Myanmar)»[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ BDRC Resource ID P4CZ321154[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ nobelprize.org, «Aung San Suu Kyi - Biographical», arkiv-URL web.archive.org, verkets språk engelsk, besøkt 10. april 2016, «1960-64: Suu Kyi at high school and Lady Shri Ram College in New Delhi.»[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ nobelprize.org, «Aung San Suu Kyi - Biographical», arkiv-URL web.archive.org, verkets språk engelsk, besøkt 10. april 2016, «1964-67: Oxford University, B.A. in philosophy, politics and economics at St. Hugh's College (elected Honorary Fellow, 1990).»[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ nobelprize.org, «Aung San Suu Kyi - Biographical», arkiv-URL web.archive.org, verkets språk engelsk, besøkt 10. april 2016, «1987: […] Suu Kyi enrolls at London School of Oriental and African Studies to work on advanced degree.»[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ nobelprize.org, «Aung San Suu Kyi - Biographical», arkiv-URL web.archive.org, verkets språk engelsk, besøkt 10. april 2016, «1972: January 1. Marries Michael Aris, joins him in Himalayan kingdom of Bhutan, where he tutors royal family and heads Translation Department., On March 27, 1999, Michael Aris died of prostate cancer in London.»[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ nobelprize.org, «Aung San Suu Kyi - Facts», verkets språk engelsk, besøkt 2. april 2016[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ www.nobelprize.org[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ Europaparlamentet, «THE BOOK OF SAKHAROV PRIZE LAUREATES», arkiv-URL web.archive.org, verkets språk engelsk, utgitt 2015, besøkt 10. april 2016, «AUNG SAN SUU KYI’s leadership of Myanmar/Burma's pro-democracy struggle was recognised by the Sakharov Prize in 1990.»[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ UNESCO, «Laureates», arkiv-URL web.archive.org, verkets språk engelsk, utgitt 23. juli 2004, besøkt 10. april 2016[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ web.gencat.cat[Hentet fra Wikidata]
  16. ^ www.nytimes.com, besøkt 8. oktober 2020[Hentet fra Wikidata]
  17. ^ news.harvard.edu[Hentet fra Wikidata]
  18. ^ arkiv-URL web.archive.org[Hentet fra Wikidata]
  19. ^ Australian Honours Search Facility, honours.pmc.gov.au, Australian honours ID 869578[Hentet fra Wikidata]
  20. ^ cavavub.be[Hentet fra Wikidata]
  21. ^ NRK (1. februar 2021). «Militærkupp i Myanmar». NRK. Besøkt 1. februar 2021. 
  22. ^ Harvey, Rachel (12. oktober 2011). «Burma frees dozens of political prisoners». BBC News. 
  23. ^ «It is the victory of the people: Aung San Suu Kyi on Myanmar – World News – IBNLive». Ibnlive.in.com. 10. mai 2011. Besøkt 5. april 2012.  Arkivert 6. april 2012 hos Wayback Machine.
  24. ^ Harvey, Rachel (2. mai 2012). «Burma's Aung San Suu Kyi sworn in to parliament». BBC News. 
  25. ^ Burmesisk: ဒေါ်အောင်ဆန်းစုကြည်
  26. ^ Vår tids store ledere. Oslo: Faktum. 1991. ISBN 8254001669. 
  27. ^ «Rafto-aktivistar sikra Suu Kyi Nobelprisen». www.bt.no. 21. juni 2012. Besøkt 1. februar 2021. «Rafto-folka la inn høggiret. All tilgjengeleg informasjon om Suu Kyi vart samla. I Bergen sat Hanne Sophie Greve, Jan Ramstad og Tom Kleppestø heime hos henne og sydde saman dokumentasjon som kunne overtyde Václav Havel. Frå Oslo hjelpte Burma-eksperten Hallvard Kåre Kuløy til.» 
  28. ^ Bøckman, Harald kronikk s.28 i Klassekampen 16. juni 2012
  29. ^ Mon, Su Thet (16. juni 2012). «Kreftene bak Suu Kyis nominasjon». NRK. Besøkt 1. februar 2021. «Sammen med Hallvard Kåre Kuløy, Hanne Sophie Greve og Tom Kleppestø begynte de norske ildsjelene arbeidet med å systematiserte alt som ville være av interesse om Aung San Suu Kyi. Nordmennene kontaktet også Suu Kyis ektemann Michael Aris som bidro med mye materiale.» 
  30. ^ AS, TV 2. «– Jeg sa vi kom for å nominere årets fredsprisvinner». TV 2 (norsk). Arkivert fra originalen 11. mars 2016. Besøkt 1. februar 2021. 
  31. ^ Vår tids store ledere. Oslo: Faktum. 1995. ISBN 8254002150. 
  32. ^ Program : Nobelprisvinner Aung San Suu Kyis Nobel-besøk Arkivert 18. juni 2012 hos Wayback Machine. – Den Norske Nobelkomite
  33. ^ Takker for den første prisenDagbladet 17. juni 2012
  34. ^ a b Danevad, Andreas (1993). Hvorfor har militæret fortsatt makten i Burma?. Bergen: Chr. Michelsen Institute. 
  35. ^ Simensen, Jarle (1993). Verden forandres: 1985-1993. Oslo: Achehoug. ISBN 8203220037. 
  36. ^ Bergesen, Helge Ole (1997). Internasjonal politikk. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203323464. 
  37. ^ «Søkeresultater: Aung San Suu Kyi + anke». Den norske Burmakomité (NBK) - www.burma.no. Besøkt 27. januar 2021. 
  38. ^ Bowcott, Owen (11. desember 2019). «Aung San Suu Kyi tells court: Myanmar genocide claims ‘factually misleading’». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 11. desember 2019. «Once internationally feted as a human rights champion, Aung San Suu Kyi is leading Myanmar’s delegation to the court in The Hague. The state counsellor, in effect the country’s prime minister, opened her defence with a 25-minute speech which placed primary responsibility for the violence on a terrorist uprising.» 
  39. ^ «One year on in Myanmar, is Suu Kyi’s halo slipping?». South China Morning Post (engelsk). 12. november 2016. Besøkt 27. januar 2021. 
  40. ^ «Myanmar wants ethnic cleansing of Rohingya - UN official». BBC News (engelsk). 24. november 2016. Besøkt 7. september 2017. 
  41. ^ CNN, James Griffiths. «Is The Lady listening? Aung San Suu Kyi accused of ignoring Myanmar's Muslims». CNN. Besøkt 27. januar 2021. 
  42. ^ Inger Bentzrud (6. mars 2017). «Fredens lady risikerer borgerkrig i Myanmar». Dagbladet. Besøkt 7. september 2017. 
  43. ^ Smith, Matthew (6. desember 2016). «Is genocide unfolding in Myanmar?». CNN. Besøkt 27. januar 2021. 
  44. ^ Amund Bakke Foss, Stian Eisenträger (12. november 2018). «Fredsprisvinner fratas Amnesty-pris: - Skammelig forræderi». VG. Besøkt 12. november 2018. «[…] det ligger også en forventning om at prismottageren fortsatt vil være en forkjemper for menneskerettighetene […]» 
  45. ^ «Myanmar's Suu Kyi says no proof of 'genocidal intent' in Rohingya case». France24. 12. november 2019. Besøkt 25. januar 2021. «[…] genocidal intent cannot be the only hypothesis […]» 

VerkRediger

Eksterne lenkerRediger