Kristian Welhaven
Kristian Welhaven (født 11. oktober 1883, død 27. juli 1975) var en norsk politiembedsmann. Han var Oslos politimester i 27 år fra 1927 til 1954.[2] Han var en ledende person i etableringen av en organisert norsk overvåkningstjeneste før andre verdenskrig, og i gjenoppbygningen av den etter krigens slutt. Under krigen ble han arrestert av tyskerne og satt i fangenskap i både Norge og Tyskland før han endte som sivilinternert i Bayern.
| Kristian Welhaven | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | 11. okt. 1883 Christiania | ||
| Død | 27. juli 1975[1] (91 år) Oslo | ||
| Beskjeftigelse | Jurist, politimester | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Universitetet i Oslo Krigsskolen | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Utmerkelser | Kommandør av Dannebrogordenen Kommandør av St. Olavs Orden | ||
Familiebakgrunn rediger
Welhaven var født i Kristiania som sønn av sogneprest Johan Andreas Welhaven (1825–1893) og Gerda Kathinka Elisabeth Hansen (1857–1948). Han giftet seg med Margit Aagaard i oktober 1917 i Kristiania. Han var nevø av dikteren Johan Sebastian Welhaven, forfatteren Elisabeth Welhaven og kulturpersonligheten Maren Sars (gift med Michael Sars, og mor til Georg Ossian Sars, Ernst Sars og Eva Nansen). Han var fetter til Hjalmar Welhaven.[3]
Førkrigskarriere rediger
Welhaven tok examen artium ved Kristiania katedralskole i 1901. Han studerte ved Krigsskolen fra 1901 til 1902, og deretter juss ved Det Kgl. Frederiks. Han fikk cand.jur.-graden i 1907. Han arbeidet i Tana, Tromsø og Kristiania før han ble utnevnt til politimester på Rjukan i 1916. Han ble Oslos politimester i 1916, og beholdt dette vervet frem til 1954, med unntak av krigsårene.[3] Han var formann i Statens Idrettsråd fra 1936 til 1940.[3] En av Welhavens interesser var overvåkning og etterretning, og han var en pådriver for at Oslo politikammer fikk et overvåkningspoliti før krigen.[4] Blant folkene Welhaven ville overvåke var kommunisten Viggo Hansteen.[5] En annen gruppe han fant grunn til å overvåke var sigøynerne, og han var klar til å sende over et norsk sigøynerregister til Interpols «senter for bekjempelse av sigøyneruvesenet».[6]
Andre verdenskrig rediger
Den tyske invasjonen rediger
Etter andre verdenskrigs utbrudd ble Welhaven gjort til formann i Evakueringsrådet, en kommisjon som skulle planlegge evakuering av sivile fra Oslo i tilfelle krigen kom til Norge. Da Tyskland invaderte Norge den 9. april 1940 ble det gjort forsøk på evakuering, men i kaoset som fulgte ble forsøkene avblåst.[7] Welhaven var blitt kontaktet av justisminister Terje Wold om morgenen den 9. april og hadde fått fullmakt til å bruke alle kommunens funksjonærer om byen skulle bombes. Ble det nødvendig å overgi Oslo skulle Welhaven ivareta sivilbefolkningens interesser som best han kunne.[8] Welhaven hadde også lovet Wold å arrestere kuppmakeren Vidkun Quisling dersom anledningen bød seg.[9] Ved middagstider hadde Wold gitt Welhaven i oppdrag å overgi byen til tyskerne.[10]
Da Oslo var blitt okkupert av tyskerne ble Welhaven spurt av sendemann Curt Bräuer om å ringe den norske regjeringen for å organisere et møte ansikt til ansikt mellom kong Haakon og Bräuer. Bräuer fikk møte kongen, men da de kom ikke til enighet fortsatte kampene.[11] Welhaven organiserte også kontakt mellom Bräuer og ordfører Trygve Nilsen og finansrådmann Paul Hartmann,[12] og sørget for politieskorte for biskop Eivind Berggrav i den såkalte «Ropertaffæren» der biskopen dro til Krokskogen utenfor Oslo for å be norske styrker oppgi kampen mot tyskerne.[13]
Den 12. april sørget Welhaven, sammen med riksadvokat Haakon Sund og Oslo-ordfører Nilsen, for å kringkaste en erklæring der de tok opp Haag-konvensjonenes forbud mot franktirør-virksomhet. Welhavens bekymring var at folk ikke kjente til Haag-konvensjonenes bestemmelser, og dermed kunne dømmes til døden av tyskerne ved krigsrett.[14] På samme tid gav Welhaven ordre om at Politiets overvåkingstjenestes arkiv måtte brennes slik at det ikke falt i tyske hender.[15]
Under tysk okkupasjon rediger
Under okkupasjonen nektet Welhaven å samarbeide med tyskerne og NS-regimet.[3] Welhaven arbeidet med høyesterettsjustitiarius Paal Berg, Nilsen og Hartmann for å få tyskerne til å avsette Quisling-regjeringen. Dette førte til opprettelsen av Administrasjonsrådet den 15. april og til at Quisling måtte trekke seg.[16] Welhaven ble fjernet fra stillingen som politimester den 23. september 1940,[17][18] og erstattet av den NS-lojale Bernhard Askvig som «politipresident».[19]
Welhaven ble arrestert av tyskerne den 12. september 1941 og satt på Grini frem til 19. januar 1943.[20] Han ble da overført til Tyskland der han satt i fangenskap til 1945, først i Gestapo-fengselet i Prinz-Albrecht-Straße i Berlin, og deretter i Landsberg am Lech i Bayern sammen med kona Margit og datteren Gerda.[3][21][22] Didrik Arup Seip og kona, som var i en lignende situasjon, besøkte Welhaven-familien i Landsberg i 1943.[23] I mars 1945 ble familien tatt til Groß Kreutz utenfor Berlin av Johan Bernhard Hjort, som også hadde fått familien sin internert. I april ble de tatt til Sverige av De hvite bussene.[24][25]
Etterkrigstiden rediger
Etter krigens slutt arbeidet Welhaven med gjenoppbygningen av politistyrken i Oslo, og fortsatte som politimester frem til han pensjonerte seg i 1954.[26] Welhaven brukte sin innflytelse til å sørge for at norske polititjenestemenn ble behandlet mildt i landssvikoppgjøret.[27]
Welhaven var også sentral i gjenoppbygningen av overvåkningstjenesten etter krigen. Like etter freden hadde vestlige etterretningstjenester og ulike hjemmefrontsgrupper fritt spillerom, og det var Welhaven som fikk justisminister O.C. Gundersen med på å legge den nye overvåkningstjenesten under politimesteren i Oslos kontroll.[4]
Han fikk St. Olavs Orden i 1947, og mottok også den danske Dannebrogordenen og de svenske Vasaordenen og Nordstjerneordenen.[3]
Referanser rediger
- ^ Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Kristian_Welhaven[Hentet fra Wikidata]
- ^ Haugli, Willy. «Kristian Welhaven». Store norske leksikon. Oslo: Kunnskapsforlaget.
- ^ a b c d e f Jørgensen, Jørn-Kr. «Kristian Welhaven». I Helle, Knut. Norsk biografisk leksikon. Oslo: Kunnskapsforlaget.
- ^ a b Andersen, Roy (1992). Sin egen fiende - et portrett av Asbjørn Bryhn. Oslo: Cappelen. s. 239. ISBN 82-02-12930-3.
- ^ Berntsen, Harald (1995). To liv - én skjebne: Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm. Oslo: Aschehoug. s. 193–194. ISBN 82-03-26002-0.
- ^ Johansen, Jan Otto (1995). Folket som ingen vil ha: forfølgelsen av sigøynerne i Øst-Europa. Oslo: Aschehoug. s. 217. ISBN 82-03-26101-9.
- ^ Stanghelle, John (1993). Nini Haslund Gleditsch - opprør - ein biografi. Oslo: Samlaget. s. 155, 160–161. ISBN 82-521-3931-0.
- ^ Bjørnsen, Bjørn (1977). Det utrolige døgnet. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag. s. 71, 106. ISBN 82-05-10553-7.
- ^ Bjørnsen 1977: 251
- ^ Bjørnsen 1977: 192
- ^ Bjørnson 1977: 251-252, 290
- ^ Pettersen, Arne (1999). Hva var galt med NKP? - om de historiske røtter til Furubotnoppgjøret i NKP 1949-50. Oslo: Falken forlag. s. 71. ISBN 82-7009-289-4.
- ^ Heiene, Gunnar (1992). Eivind Berggrav: en biografi. Oslo: Universitetsforlaget. s. 298–301. ISBN 82-00-21564-4.
- ^ Dahl, Hans Fredrik (1978). "Dette er London". NRK i krig 1940–1945. Oslo: Cappelen. s. 69–70. ISBN 82-02-03929-0. «Kringkastingen ble tatt i bruk med skrekkmeldinger om at 'enhver franktirør vil i framtida bli uoppholdelig dømt og skutt', fulgt av utførlige sitater fra bestemmelsene i Haag-konvensjonens landkrigsreglement signert for anledningen av riksadvokat Haakon Sund, ordfører Trygve Nilsen og politimester Welhaven.»
- ^ Borgersrud, Lars (1995). «overvåking». I Dahl, Hjeltnes, Nøkleby, Ringdal, Sørensen. Norsk krigsleksikon 1940-45. Oslo: Cappelen. s. 320. ISBN 82-02-14138-9.
- ^ Berntsen, Harald (1991). I malstrømmen: Johan Nygaardsvold 1879-1952. Oslo: Aschehoug. s. 502–503. ISBN 82-03-16155-3.
- ^ Seip, Didrik Arup (1946). Hjemme og i fiendeland. Oslo: Gyldendal. s. 116.
- ^ Voksø, Per, red. (1984). Krigens Dagbok. Oslo: Det Beste. s. 72. ISBN 82-7010-166-4.
- ^ Ottosen, Kristian (1995). Nordmenn i fangenskap 1940-1945 - alfabetisk register. Oslo: Universitetsforlaget. s. 22. ISBN 82-00-22372-8.
- ^ Giertsen, Børre R., red. (1946). «654. Welhaven, Kristian». Norsk fangeleksikon. Grinifangene. Oslo: Cappelen. s. 25.
- ^ Ottosen 1995: 63
- ^ Ringdal, Nils Johan (1995). «Welhaven, Kristian». I Dahl, Hjeltnes, Nøkleby, Ringdal, Sørensen. Norsk krigsleksikon 1940-45. Oslo: Cappelen. s. 447. ISBN 82-02-14138-9. Arkivert fra originalen 26. mai 2011. «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 26. mai 2011. Besøkt 30. januar 2010.
- ^ Seip 1946: pp 487-489
- ^ Seip 1946: pp. 591-592
- ^ Heger, Wanda (1995) [1984]. Hver fredag foran porten (2. utg.). Oslo: Gyldendal. s. 191.
- ^ Andersen 1992: 240
- ^ Andreassen, Bård-Anders (1998). Forsoning eller rettferdighet? - om beskyttelse av menneskerettighetene gjennom sannhetskommisjoner og rettstribunaler. Oslo: Cappelen akademisk. s. 257. ISBN 82-456-0627-8.