Åpne hovedmenyen

Hjalmar Welhaven

norsk arkitekt
Hjalmar Welhaven
Hjalmar Welhaven 1920.jpg
Hjalmar Welhaven Anders Beer Wilse / Galleri Nor
Født26. desember 1850[1][2]
Christiania
Død18. april 1922[1][2] (71 år)
Christiania
Ektefelle Margrethe Welhaven
Far Johan Sebastian Welhaven
Barn Astri Welhaven Heiberg, Sigri Welhaven
Utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole, Gottfried Wilhelm Leibniz Universität Hannover
Beskjeftigelse Arkitekt
Nasjonalitet Norge


Welhavens skisamling i 1909.
Svein Welhaven (1890–1955)[3] var en av skientusiasten Hjalmar Welhavens sønner, her i Holmenkollbakken 1910[4] der han for IL Trym[5] ble Holmenkollrennenes beste juniorhopper i 1909 og 1910.[4]

Hjalmar Welhaven (født 26. desember 1850, død 18. april 1922) var en norsk arkitekt og skientusiast.

Welhaven studerte ved Den kongelige tegneskole i Kristiania i 1870, og fikk deretter sin arkitektutdannelse ved den tekniske høyskole i Hannover i perioden 187173. Fra 1875 etablerte Welhaven eget arkitektkontor, med spesialitet innen trebygninger i sveitserstil. Tidvis underviste han også ved Tegneskolen.[6] Welhaven var slottsforvalter fra 1883 til 1920, først for kong Oscar II og etter tronskiftet i 1905 for Haakon VII, med drifts- og vedlikeholdsansvar for mange av kongens eiendommer som Det kongelige slott, Bygdøy kongsgård, Oscarshall og ferieboligen Skinnarbøl.

Som arkitekt huskes han kanskje mest for murhuset Polhøgda fra 1902 i litt tung nyromansk stil til Fridtjof Nansen.[7][8] Hjalmar var via Heiberg-slekten også søskenbarn til kona Eva Nansen, og hadde i 1889 tegnet dragestilvillaen «Godthaab» i Svartebukta til det nygifte ekteparet Nansen.[9] Ellers vant Hjalmar en sølvmedalje ved Verdensutstillingen i Paris (1889)[10] for arbeiderblokkene i Ruseløkkveien 60, som skulle bli det siste bygget oppført av det filantropiske eiendomsselskapet Arbeiderboligen av 1851.[11]

I 1892 tok Hjalmar Welhaven initiativ til å bygge Skimuseet. Han hadde en stor, privat skisamling, og denne ble grunnstammen i det nye museet. Han skrev også artikler om skisporten.[12]

Hjalmar var sønn av dikteren Johan Sebastian Cammermeyer Welhaven (1807–1873) og Josephine Angelica Bidoulac (1812–1866). Hjalmar ble gift med maleren Margrethe Backer (1851–1940), som stilte ut på Høstutstillingen i 1898[13] og forøvrig var søster av blant andre maleren Harriet Backer (1845–1932). To av deres barn ble profesjonelle kunstnere: Astri Welhaven Heiberg (1881–1967) og Sigri Welhaven (1894–1991).

TrebyggRediger

MurbyggRediger

ReferanserRediger

  1. ^ a b Norsk kunstnerleksikon, 9. okt. 2017, Hjalmar Welhaven, Hjalmar_Welhaven
  2. ^ a b KulturNav, 9. okt. 2017, Hjalmar Welhaven, 7d29e7b8-83b3-4973-a721-7af4a230a369
  3. ^ Svein Welhaven Arkivert 1. januar 2015 hos Wayback Machine. hos slektsdatabasen ancestry.com.
  4. ^ a b Jakob Vaage (1992). Holmenkollen: historien og resultatene. [Stabekk]: De norske bokklubbene. ISBN 8252516785. 
  5. ^ Tor Bomann-Larsen (1993). Den evige sne: en skihistorie om Norge. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202138019. 
  6. ^ Norsk kunstnerleksikon: bildende kunstnere, arkitekter, kunsthåndverkere. [Oslo]: Universitetsforl. 1986. ISBN 8200183238. 
  7. ^ Hjalmar Welhaven i Norsk biografisk leksikon
  8. ^ Arne Gunnarsjaa (1999). Arkitekturleksikon. Oslo: Abstrakt forlag. ISBN 8279350071. 
  9. ^ Ivar M. Liseter. (1996). Polhøgda: from the home of Fridtjof Nansen to the Fridtjof Nansen Institute. Lysaker: The Fridtjof Nansens Institute. 
  10. ^ Odd Brochmann (1958). By og bolig: en beretning om boligkulturens utvikling i Oslo. Oslo: Cappelen. 
  11. ^ a b Pål Henry Engh (1984). Oslo: en arkitekturguide. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 8200059618. 
  12. ^ Hj. Welhaven (1905). «Skiløbning». Salmonsens store illustrerede Konversationsleksikon: en nordisk Encyklopædi. Kjøbenhavn: Brødrene Salmonsen: 69. 
  13. ^ Cecilie Dahm (1998). Agathe Backer Grøndahl: komponisten og pianisten. Oslo: Solum. ISBN 8256011521. 
  14. ^ Bygning 13561 Villa Gjøa fra regjeringen.no.
  15. ^ Arno Berg (1952). Bygdøy kongsgård: Haakon V-Haakon VII. Oslo: Cappelen. 
  16. ^ Den Norske turistforenings årbok. Oslo: Norske turistforening. 1918.