Paul Hartmann
Paul Ernst Wilhelm Hartmann (født 12. oktober 1878 i Kongsberg, død 5. desember 1974 i Oslo) var en norsk jurist og embetsmann, mest kjent som finansminister i Johan Nygaardsvolds regjering under andre verdenskrig og som borgermester (finansrådmann) i Oslo i perioden 1928 til 1948.
| Paul Hartmann | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | Paul Ernst Wilhelm Hartmann 12. okt. 1878[1][2]  Kongsberg | ||
| Død | 5. des. 1974[2] (96 år) Oslo | ||
| Beskjeftigelse | Jurist, politiker |
||
| Embete |
| ||
| Søsken | Carl Hartmann |
||
| Nasjonalitet | Norge |
||
| Gravlagt | Seminarkirkegården |
||
| Utmerkelser | St. Olavs Orden Dannebrogordenen St. Hallvard-medaljen Nordstjerneordenen Æreslegionen | ||
BiografiRediger
Hartmann vokste opp i Kongsberg og tok examen artium i Kristiania i 1896, før han startet med jusstudier og ble Cand. jur. i 1901. Etter noen år som blant annet sakfører ble han sekretær i Kirkedepartementet i perioden 1906 til 1909, før han deretter arbeidet i flere ulike kommunale stillinger til han ble utnevnt til rådmann for lønns– og personalsaker i 1923. I 1925 ble Hartmann utnevnt til første sysselmann på Svalbard, men han takket nei på grunnlag av at han ikke fikk permisjon fra sin rådmannsstilling. Mellom 1926 til 1928 var Hartmann økonomidirektør for Vinmonopolet, før han på høsten sistnevnte år ble utnevnt til borgermester (finansrådmann) i Oslo. Denne stillingen holdt han helt til sommeren 1941 da han meldte avskjed på grunn av samarbeidsproblemer med NS.
Paul Hartmann ankom London i begynnelsen av september 1941 som representant for motstandsbevegelsen Kretsen, og samarbeidet med eksilregjeringen i forholdet mellom ute og hjemme. 19. september 1941 ble han utnevnt til konsultativ statsråd, og 28. november samme år ble han utnevnt til finansminister i Johan Nygaardsvolds regjering. Som minister utmerket han seg som bidragsyter for å sikre økonomisk og finansiell trygghet ved avviklingen av okkupasjonsstyret. Hartmann var en av de første i eksilregjeringen som ankom Norge i maidagene 1945, som én av fem i Regjeringsdelegasjonen. I slutten av juni gikk han av sammen med resten av Nygaardsvolds regjering. Umiddelbart etter dette fortsatte han i stillingen som finansrådmann i Oslo kommune frem til han gikk av med pensjon i 1948.
I perioden 1945 til 1953 var han styreformann i Vinmonopolet, og i 1948 var han medlem av granskningskommisjonen om Nasjonalhjelpen. I 1948 ble han også utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden, og senere til kommandør av Dannebrogordenen, Nordstjerneordenen, St. Hallvard-medaljen[3] og Æreslegionen. I 1955 utgav han sine memoarer fra krigstiden kalt Bak fronten. Paul Hartmann døde den 5. desember 1974 i Oslo.
BibliografiRediger
- Hartmann, Paul (1955). Bak fronten : fra Oslo og London 1939-1945. Aschehoug.
ReferanserRediger
- ^ Stortinget og statsrådet : 1915–1945. B. 1 : Biografier, side(r) 295[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Norsk biografisk leksikon, oppført som Paul Ernst Wilhelm Hartmann, Norsk biografisk leksikon ID Paul_Hartmann, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Tidligere mottakere av St. Hallvard-medaljen». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 10. januar 2014. Besøkt 30. januar 2017.
LitteraturRediger
- Johan Nygaardsvold (1947). Statsminister Johan Nygaardsvolds beretning om den norske regjerings virksomhet fra 9. april 1940 til 25. juni 1945. Oslo: Aschehoug. [utgitt av Stortinget]
Eksterne lenkerRediger
- (en) Paul Hartmann (1878–1974) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (no) Paul Hartmann hos Norsk senter for forskningsdata politikerarkiv (nedlagt)
- (no) Paul Hartmann i Norsk biografisk leksikon