Henriette Bie Lorentzen

litteraturhistoriker og humanist

Anna Henriette Wegner Bie Lorentzen (født Anna Henriette Wegner Haagaas 18. juli 1911 i Vestre Aker, død 23. august 2001 i Oslo), før andre verdenskrig kjent som Henriette Haagaas og i etterkrigstiden som Henriette Bie Lorentzen, var en norsk journalist, litteraturhistoriker, humanist, fredsforkjemper, kvinnesaksforkjemper og motstandskvinne.

Henriette Bie Lorentzen
Anna Henriette Wegner Bie Lorentzen
Magister Henriette Haagaas som lærer ved Nansenskolen i 1939, 28 år gammel
FødtAnna Henriette Wegner Haagaas
18. juli 1911[1]Rediger på Wikidata
Vestre Aker
Død23. aug. 2001[1]Rediger på Wikidata (90 år)
Oslo
BeskjeftigelseForlegger, journalist, motstandskjemper Rediger på Wikidata
Embete
Utdannet vedUniversitetet i Oslo
UtdannelseMag.art. i litteraturhistorie
EktefelleØyvind Bie Lorentzen (19381984)[2]
FarTheodor Haagaas
MorHenriette Wegner Paus
NasjonalitetNorge
Medlem avNorsk Kvinnesaksforening
Amnesty International
UtmerkelserSt. Hallvard-medaljen (1995)

Henriette Haagaas vokste opp i en familie med et langvarig engasjement i jenters og kvinners utdanning og ble oppkalt etter mormoren, den kjente skolekvinnen og kvinnesakspionéren Anna Henriette Pauss (f. Wegner), og oldemoren, filantropen og kvinnesakspionéren Henriette Wegner (f. Seyler). Hun var elev ved Nissens Pikeskole, som besteforeldrene eide og ledet i flere tiår, og tok sin magistergrad i litteraturhistorie ved Det Kongelige Frederiks Universitet med en avhandling om Friedrich Hebbel og Henrik Ibsen i 1937. Samme år kom hun med i kretsen som grunnla Nansenskolen – Norsk Humanistisk Akademi, ble redaksjonssekretær i Fritt Ord og var en av Nansenskolens tre opprinnelige faste lærere sammen med initiativtagerne Kristian Schjelderup og Anders Platou Wyller fra den åpnet i 1939 til den ble stengt etter okkupasjonen i 1940. Hun bidro til å introdusere humanismen som filosofi og livsholdning i Norge, og holdt en stor foredragsaktivitet om humanismen i tiden før andre verdenskrig.

Under andre verdenskrig var hun aktiv i å hjelpe flyktninger og i den kulturelle motstandskampen sammen med ektemannen Øyvind Bie Lorentzen og fetteren, Cappelen-direktør Henrik Groth. I 1943 måtte ektemannen flykte til Sverige, men hun ble værende i Norge. Sommeren 1943 ble hun arrestert, torturert av GestapoArkivet selv om hun var gravid med sin datter og siden sendt som Nacht und Nebel-fange til konsentrasjonsleiren Ravensbrück. Flere av kvinnene som satt i Ravensbrück sammen med Bie Lorentzen, har senere fortalt at hun var en svært viktig person for dem i løpet av tiden i konsentrasjonsleiren som utgjorde en oppmuntrende og positiv kraft, og som kunne Kristin Lavransdatter og en rekke verk av Ibsen utenat og gjenfortalte fra disse verkene i mørket om kveldene.

I etterkrigstiden fortsatte hun opplysningsarbeidet for humanismens idealer, og arbeidet rettet seg særlig mot kvinnene, som hun mente hadde en nøkkelrolle å spille i gjenoppbyggingen av landet. Hun var redaktør, utgiver og eier av tidsskriftet Kvinnen og Tiden i perioden 1945–1955, sammen med Norges første kvinnelige statsråd, Kirsten Hansteen, og med støtte fra den svenske liberale politikeren Elisabeth Tamm. Tidsskriftet var også et sentrum for studiesirkler og sommerkurs på Nansenskolen. Hun fortsatte også sitt fredsengasjement og sitt engasjement for den humanistiske filosofien i den brede og inkluderende tradisjonen Nansenskolen står for. Hun ble også ofte intervjuet om sine opplevelser i Gestapos fangenskap og i konsentrasjonsleir. Hun var også lektor og inspektør ved Den kvinnelige industriskole.[3] Hun var i de første etterkrigsårene en av de mest sentrale personene i gjenoppbyggingen av Norsk Kvinnesaksforening og i etableringen av Oslo Kvinnesaksforening (1946) der hun og to kusiner satt i det første styret. Hun startet også en litterær studiesirkel som senere ble en av de tidlige gruppene i Amnesty Norge, og som engasjerte seg for samvittighetsfanger. Hun var også engasjert i Foreningen Norden og Bestemødre mot atomvåpen. Hun mottok St. Hallvard-medaljen i 1995. Hun har også fått en bygning ved Oslomet og en sal ved Nansenskolen oppkalt etter seg, samt Henriette Bie Lorentzens ytringsfrihetsstipend ved Nansenskolen. Et blått skilt minner om henne ved barndomshjemmet, Riddervolds gate 9 i Oslo.

Bakgrunn og tidlig liv (1911–1937)

rediger
 
Henriettes mor Henriette Wegner Paus (midterst) var lærer ved Nissens Pikeskole; besteforeldrene Bernhard Pauss og Henriette Pauss var begge kjente skolefolk som eide og ledet Nissens Pikeskole og stod i spissen i kampen for jenters og kvinners rett til utdanning fra 1870-årene. Onklene Augustin Paus, Nikolai Nissen Paus og George Wegner Paus bakerst; tanten Karoline Louise Paus foran i midten.

Anna Henriette Wegner Haagaas ble født i 1911 på Frøen i daværende Vestre Aker, og vokste opp på Briskeby/Bak Slottet. Hun var eldst av fire døtre av matematikeren og skolemannen Theodor Haagaas (1873–1961) og lærer ved Nissens Pikeskole Henriette Wegner Paus (1879–1942). Faren, som ble beskrevet som en særpreget og ukonvensjonell lærerpersonlighet med en skarp humoristisk sans,[4] var fra 1913 medeier i Frogner skole og Nissens Pikeskole, og grunnla i 1915 Haagaas gymnas på Frogner, datidens mest kjente «studentfabrikk». Hun ble døpt 3. september 1911 i Vestre Aker, der familien da bodde i Villa Sollys på Frøen.[5] Familien flyttet i 1912 til Riddervolds gate 9, en bygård eid av farens kollega ved Frogner skole Thorvald Prebensen. De bodde i toppetasjen, en fireroms leilighet med balkong mot Riddervolds plass, frem til 1935 (leiligheten ble senere overtatt av William Duborgh Jensen; Märtha Louises «engleskole» holdt senere også til i første etasje). Oslo Byes Vel satte i 2022 opp et blått skilt om henne der.

 
Oldemoren Henriette Wegner (født Seyler) var medeier i sin families bank Berenberg Bank og siden en av Norges rikeste kvinner, bl.a. som hovedeier i Hafslund hovedgård med 340 000 dekar skog. Hun arbeidet i flere tiår for bostedsløse og vanskeligstilte kvinner, og var sammen med Hedvig Maribo stifter av Norges første kvinneorganisasjon, Foreningen til fattige Barselkoners Understøttelse. Henriette Wegners paviljong i Frognerparken minner om henne

Hennes besteforeldre var de kjente skolefolkene Bernhard Pauss og Anna Henriette Wegner som ledet og eide Nissens Pikeskole i mange tiår, og som stod i spissen i kampen for jenters og kvinners rett til utdanning fra 1870-årene. Familien på morssiden eide Berenberg Bank i Hamburg, og navnet Anna Henriette hadde gått i arv i morslinjen fra tippoldemoren Anna Henriette Gossler (1771–1836), eldste datter av bankierene Johann Hinrich Gossler og Elisabeth Berenberg. Mormoren var født på Frogner Hovedgård og var medeier i Hafslund hovedgård til 1894, og familien hadde også store eierinteresser i bergverk og trelasthandel i Norge på 1800-tallet. Hennes oldefar var industrimagnaten Benjamin Wegner. Oldemoren Henriette Wegner arbeidet i flere tiår for bostedsløse og vanskeligstilte kvinner, og var sammen med Hedvig Maribo stifter av Norges første kvinneorganisasjon, Foreningen til fattige Barselkoners Understøttelse; Henriette Wegners paviljong i Frognerparken minner om henne. Hun var niese av president i Norges Røde Kors Nikolai Nissen Paus, fjellklatringspionér og direktør i Norsk Arbeidsgiverforening George Wegner Paus og industrileder Augustin Paus, kusine til forleggeren Henrik Groth og tante til Joakim Lystad. Hennes faddere ved dåpen var bl.a. mormoren Anna Henriette Wegner som hun ble oppkalt etter, onkelen Nikolai Nissen Paus og onkelen Halfdan Groth.[5]

 
Anna Henriette Wegner Haagaas var oppkalt etter sin hanseatiske tippoldemor Anna Henriette Gossler (1771–1836), eldste datter av bankierene Johann Hinrich Gossler og Elisabeth Berenberg i Hamburg
 
Barndomshjemmet i Riddervolds gate 9 med blått skilt til minne om Henriette Bie Lorentzen (f. Haagaas). Familien Haagaas bodde i toppetasjen 1912–1935. Den såkalte «engleskolen» til prinsesse Märtha Louise holdt senere til i første etasje.

Henriette Haagaas tilhørte en familie med et langvarig engasjement i jenters og kvinners utdanning. Moren var oppvokst i toppetasjen på Nissens Pikeskole (senere Bokhandelens hus), et sentrum for kvinnesaken på 1800-tallet. Som eier/bestyrer for Nissens Pikeskole la morfaren i 1877 frem lovforslaget om middelskoleeksamen for jenter, som ble startskuddet for en omfattende åpning av adgangen til høyere utdanning for kvinner i løpet av få år og dermed også ledet til etableringen av Norsk Kvinnesaksforening i 1884. Mormoren var også Gina Krogs venninne siden tenårene, og de hadde vokst opp som nærmeste naboer i bygården som stod der Domus Juridica står nå. Moren tilhørte den første generasjonen kvinner som vokste opp med foreldre som peilet dem inn på løpet mot artium og universitetsstudier allerede i oppveksten; moren hadde flere års universitetsstudier og arbeidet som lærer ved Nissens Pikeskole frem til hun giftet seg.

Som sin mor og lillesøstrene Ingrid, Nora og Louise gikk Henriette Haagaas på Nissens Pikeskole. Hun tok deretter examen artium ved latinlinjen ved Frogner skole i 1930.[6] Hun studerte litteraturhistorie, tysk og filosofiens historie ved Det Kongelige Frederiks Universitet, og ble mag.art. i litteraturhistorie med avhandlingen Hebbel og Ibsen i 1937.[7][8]

Hun ble gift i 1938 med forretningsmann og historiker Øyvind Bie Lorentzen, sønn av ingeniør, oppfinner, industrileder og grosserer Hans Bie Lorentzen. Ektemannen tilhørte skipsrederslekten Lorentzen og var en slektning av Øivind og Erling Lorentzen; hans farfar var en av forfatterne av slektsboken Holmestrandsfamilien Lorentzen: En borgerslekt gjennem 300 aar (1913).[9] Øyvind Bie Lorentzen var en sosialt engasjert mann som i 1930-årene hoppet av forretningskarrieren for å studere historie, og skrev hovedoppgave om Bjørnsons forhold til arbeiderklassen. De fikk en sønn og en datter.[10] Hun fortsatte i stor grad å bruke navnet Henriette Haagaas som offentlig person i et par år etter at hun giftet seg, og ble først kjent under ektemannens navn i etterkrigstiden; Bie Lorentzen er et dobbelt slektsnavn uten bindestrek. I familien var hun kjent som Lillemor, men hun brukte ikke dette private tilnavnet i sitt offentlige virke.

Nansenskolen og humanismen: «Humanisme som virkelighet, ikke bare en skjønn drøm» (1937–1940)

rediger
 
Nansenskolen, der Henriette Haagaas virket som en av de tre opprinnelige lærerne frem til 1940

Gjennom studiekameraten Nic. Stang ble Henriette Haagaas, som hun da het, introdusert til Kristian Schjelderup, som hun fikk et nært vennskap med som varte livet ut.[11] Henriette Haagaas kom i 1937 med i kretsen som grunnla Nansenskolen – Norsk Humanistisk Akademi, deltok i planleggingen av etableringen og virket fra åpningen i 1939 sammen med Schjelderup og Anders Platou Wyller som en av de tre opprinnelige faste lærerne frem til skolen ble stengt etter okkupasjonen i 1940. Hun var også fra etableringen skolens sekretær (dvs. daglige leder). Hun etterfulgte i 1938 også Nic. Stang som redaksjonssekretær i Schjelderups tidsskrift Fritt Ord, som samtidig ble organ for Nansenskolen. Nansenskolen ble grunnlagt for å bli «et hjemsted for humanismen til vern om mennesket i oss» i en tid da totalitære ideologier truet, og Nansenskolen introduserte og populariserte humanismen som filosofi i Norge. Henriette Haagaas hadde et agnostisk ståsted mens Schjelderup og Wyller var liberale kristne humanister, men de la alle vekt på at humanismen samler på tvers av religiøse skillelinjer. Norges Handels og Sjøfartstidende meldte i februar 1938 at «Schjelderup og dr. Anders Wyller vil i samarbeid med den tredje lærerkraft, magister Henriette Haagaas, åpne skolen på Lillehammer i oktober 1939.»[12] Nansenskolen har uttalt at hun «spilte en svært viktig rolle ved etableringen av skolen på Lillehammer i 1939, både som lærer, administrator og rådgiver. Hennes innsats det første året kan ikke overvurderes».[13]

Henriette Haagaas foreleste ved Nansenskolen i litteratur og kvinnespørsmål, og holdt også en stor foredragsaktivitet om Nansenskolen og humanismen over hele Norge. Hun holdt også mange foredrag rettet mot kvinner, og mente det var viktig at kvinner som tilbragte det meste av tiden i hjemmet kom ut og opplevde og lærte noe nytt som de kunne fortelle videre til sine egne barn. Hun tok initiativ til Nansenskolens første kurs – «Hva er humanisme?» – som rettet seg mot kvinner og som ble gjennomført i mai 1939, før den formelle åpningen.[14] Hun stod sammen med Anders Platou Wyller for gjennomføringen av kurset, og holdt foredrag om temaer som «kvinnen og freden», «kvinnen og samfunnet» og Ellen Key; ellers bidro Kristian Schjelderup, Inge Krokann, Signy Arctander og Odd Nansen med foredrag. Dagbladet omtalte kurset som «humanisme som virkelighet, ikke bare en skjønn drøm».[15]

Åpningen av Nansenskolen ble kringkastet i radio av det da relativt nye NRK, noe som var en stor hendelse på den tiden. Henriette Haagaas hadde fått beskjed av NRK om å ikke slippe folk inn etter at sendingen hadde startet, og lot derfor ikke Sigrid Undset få slippe inn da hun kom for sent. «Aldri har jeg sett et mer rasende menneske. Hun ringte til Wyller neste dag og sa at hun ikke kom på festmiddagen samme kveld dersom den uforskammede sekretæren var til stede. Det endte med at jeg satt på rommet mitt under hele festmiddagen», fortalte hun siden.[16]

Ifølge Karoline Frogner var Henriette Haagaas «en stor humanist, som var med på å stake ut den antinazistiske veien Nansenskolen sto for, både før og etter krigen. Henriette sa: 'Ha alltid dine meningers mot.'»[17]

Tidligere president i Norges Røde Kors Bjørn Egge skrev i 2001:

 Som den unge magister Henriette Haagaas var hun den praktiske drivkraften bak Kristian Schjelderup og Anders Wyller da deres visjoner om et norsk humanistisk akademi, Nansenskolen, skulle formes i det virkelige liv. Hun ble tidlig tilsatt som redaksjonssekretær i tidsskriftet Fritt Ord, og da Nansenskolens Råd ble konstituert 23. februar 1937, ble hun fast tilknyttet skolen. Med sin dype forankring i de humanistiske idealer var dette det rette element for Henriette. Hun sørget for solid kunnskapsformidling og holdt orden på de mange praktiske gjøremål som hennes mer akademisk anlagte kolleger ikke hadde samme sans for. Hun utarbeidet opplegg for studiesirkelvirksomheten og reiste land og strand rundt og holdt foredrag om Nansenskolen og dens idéinnhold i en tid da truende skyer samlet seg over Europa. 

Bie Lorentzen fortalte senere at tiden på Nansenskolen «fikk avgjørende betydning for meg hele mitt liv, først og fremst under krigen».[19]

Motstandskamp, torturoffer, konsentrasjonsleirfange (1940–1945)

rediger
 
Henriette Haagaas drev motstandsarbeid sammen med fetteren, Cappelen-direktør Henrik Groth

Motstandskamp

rediger

Etter stengningen av Nansenskolen i 1940 flyttet hun samme år til Kristiansand med ektemannen Øyvind Bie Lorentzen, som ble lektor ved Kristiansand katedralskole. Det var ikke mulig for henne å få jobb som lektor i byen fordi katedralskolen ikke ansatte ektefeller, så hun gav i stedet privatundervisning i filosofi og latin.

Sammen med ektemannen ble hun involvert i motstandsarbeid i Kristiansand. Deres innsats omfattet flyktningarbeid, kurérvirksomhet og spredning av illegale aviser i samarbeid med hennes fetter, Cappelen-direktør Henrik Groth. Hun fortalte at «hver gang jeg var i Oslo oppsøkte jeg min fetter Henrik Groth i Cappelens Forlag. Han var kontaktledd for den illegale avisen Håndslag. Avisen skulle stimulere og oppmuntre kampen mot nazifisering og gi orientering om krigens gang i Europa».[20] Ektemannen ble en av lederskikkelsene i motstandskampen i Kristiansand. Den unge Henriette Haagaas hadde selv hørt Adolf Hitler tale under et lite arrangement på en studentkneipe i Tyskland i 1934; om dette skrev hun senere: «Jeg erindrer at han skrek og brølte, skrek, brølte og fektet, og at de fleste studentene ropte Heil. Det var fælt».[19]

Da hun senere ble spurt om sine beveggrunner, tanker og følelser da hun gikk inn i motstandskampen viste hun til Kristian Schjelderups budskap til Nansenskolens studenter: «Ta valg og engasjer deg!». Hun sa at «da jeg kom med i motstandsbevegelsen, følte jeg det som en fortsettelse, en videreføring av Nansenskolens appell om engasjement, om kjempende humanisme». Hun fortalte at hun under det senere fangenskapet i konsentrasjonsleiren i Ravensbrück gjentatte ganger hadde en drøm om Nansenskolen: «Flere ganger med visse mellomrom hadde jeg denne drømmen: jeg kom med kveldstog til Lillehammer. Det snedde. Jeg gikk nedover hovedgaten gjennom porten til Nansenskolen og inn i den vakre stuen. Jeg satte meg i sofaen under maleriet av Henrik Sørensen, «Tone Veli». Ved siden av meg satt Schjelderup og Wyller».[19]

Arrestert og torturert

rediger
 
Arkivet, der Henriette Haagaas ble torturert i 1943

Sommeren 1943 måtte ektemannen flykte til Sverige, men Henriette ble værende i Norge. Som småbarnsmor og gravid regnet hun ikke med å bli arrestert. Et par dager etter ektemannens flukt ble hun likevel anholdt og torturert av Ole Wehus og Hans Lipicki fra Gestapo under avhør på Arkivet.

 Anna Henriette Wegner Bie Lorentzen er 31 år, husmor og privatlærer fra Kristiansand. Hun er mistenkt for å ha gitt bistand til flyktninger. I tillegg er hun tatt som gissel fordi mannen hennes, 37-årige Øyvind Bie Lorentzen, har gått i dekning. Han er mistenkt for å være med i motstandsbevegelsen. [Hun] tas inn til avhør av Ole Wehus og Hans Lipicki. Det varer i om lag to timer. [Hun] er tynnkledd og har kun på seg en sommerkjole. Hun får likevel ingen omsorg eller omtanke av Wehus og Lipicki. Før avhøret starter forteller [hun] at hun er gravid. De to tjenestemennene tilkaller derfor en lege som gir dem tillatelse til å starte 'skjerpet avhør'. De begynner å slå den gravide kvinnen med en stokk. Lorentzen skriker og gjentar på tysk at hun er gravid. 'Ich bin schwanger'. De bryr seg ikke om det, snarere tvert imot. Hans Lipicki blir rasende og slår mer mens Wehus holder en pute over ansiktet hennes for å dempe smerte- og panikkskrikene. 

Eirik Veum, Nådeløse nordmenn[21]

Torturscenen er rekonstruert i museet på Arkivet. Etter krigen fikk hun vite at Gestapo hadde lest opp opp en falsk tilståelse av henne for Henrik Groth etter at han ble arrestert, der hun skal ha fortalt om fetterens motstandsarbeid.[22]

Hun ble deretter sendt til Grini fangeleir (fangenr. 12684).[23][24] Hun fikk vite at hennes ufødte datter ville bli sendt til et barnehjem i Tyskland, og i fortvilelse forsøkte hun å ta sitt eget liv. «Jeg følte en fortvilelse og skyld så sterk at jeg tenkte at det er bedre at barnet ikke kommer til verden. Jeg tenkte at det jeg hadde gjort av illegalt arbeid ikke var så viktig at det skulle resultere i en sånn skjebne for barnet», sa hun i et intervju i 1997.[25]

En dag kom en mann i offisersuniform inn i cellen. Han satte seg ned og sa til henne: «Jeg er østerriker, jeg er lege, jeg er et menneske, jeg er Deres venn». Denne militærlegen fra Wien, dr. Hauer (oberstløytnant Alois Hauer), fikk gjennomslag for at barnet skulles overlates til hennes far Theodor og lillesøstre Ingrid og Louise i Oslo og for at Bie Lorentzen skulle få føde på lasarett. I mange sammenhenger har hun skrevet og fortalt om møtet med dr. Hauer som et eksempel på medmenneskelighet:

 Han lever videre i mine tanker, i mitt sinn. Han har lært meg å forstå at i alle land, i alle verdensdeler, selv der hvor krigen raser og folkemord skjer, fins det alltid også mennesker som kjemper for menneskeverd og fred. Det gir håp, og det er håp vi trenger i dag 

Henriette Bie Lorentzen[25]

Familiens tradisjon tilsa at hun skulle gi datteren navnet Henriette, et navn som hadde gått i arv i morslinjen i hver generasjon fra tippoldemoren Anna Henriette Gossler siden familien var bankierer og en av bystaten Hamburgs to fremste familier på 17- og 1800-tallet, men i et bevisst brudd med denne tradisjonen kalte hun henne Kristin etter hovedpersonen i Kristin Lavransdatter.

Ravensbrück

rediger

Kort etter at datteren ble født ble Bie Lorentzen sendt som Nacht und Nebel-fange til konsentrasjonsleiren Ravensbrück i Tyskland.[24] Hun var en av 36 norske kvinnelige Nacht und Nebel-fanger i Ravensbrück, fanger som skulle arbeides til døde og forsvinne i «natt og tåke». Etter krigen skrev hun:

 Jeg arbeidet bevisst med å venne meg til dødstanken. Jeg husker jeg sa til meg selv dag etter dag: En gang skal jeg jo dø, du har fått mye ut av livet. Jeg tror jeg klarte å se døden i øynene. Jeg var 33 år da jeg kom til Ravensbrück og hadde tross alt et liv bak meg 

Henriette Bie Lorentzen[19]
 
De hvite bussene

Flere av kvinnene som satt i Ravensbrück sammen med Bie Lorentzen, har senere fortalt at hun var en svært viktig person for dem i løpet av tiden i konsentrasjonsleiren som utgjorde en oppmuntrende og positiv kraft. Hun kunne Kristin Lavransdatter og verk av Ibsen tilnærmet utenat, og gjenfortalte fra disse verkene for medfangene i pausene mens de losset jernbanevogner, og i mørket om kveldene.[26]

8. april 1945 ble hun og rundt 100 skandinaviske kvinnelige fanger reddet av De hvite bussene og kjørt til Padborg i Danmark, og hun ble gjenforent med ektemannen i Sverige.

For Ravensbrückfangene ble møtet med det frie Norge ikke bare lett. Ingen krisepsykiatere stod klare til å ta imot dem.

 Det er vanskelig å finne ord for å beskrive følelsene da jeg traff igjen mann og barn. Men jeg kan i alle fall fortelle om et lite barn som ikke ville ha noe med meg å gjøre. Hun hadde aldri sett meg, og det tok litt tid før vi ble kjent 

Henriette Bie Lorentzen[27]

Fred, humanisme og kvinnesak (1945–2001)

rediger
 
Fogelstad slott er et gods i Katrineholm kommune i Sverige der kvinnegruppa Fogelstadsgruppen drev Kvinnliga medborgarskolan vid Fogelstad 1922–1954. Godseieren Elisabeth Tamm, liberal politiker, testamenterte herregården til tidsskriftet Kvinnen og Tiden, men testamentet ble omgjort da abonnementstallene sank.

Etter krigen fortsatte Bie Lorentzen sitt opplysningsarbeid for humanismens idealer, og arbeidet rettet seg særlig mot kvinnene, som hun mente hadde en nøkkelrolle å spille i gjenoppbygningen av landet. I tiden like etter andre verdenskrig reiste hun landet rundt med foredraget «Menneskeverd»:

 I stedet for bitterhet og hevntanker, formidlet hun sine opplevelser og menneskemøter i fangenskap med en humanitet som gjorde inntrykk på tilhørerne. I årene 1946 og 1947 holdt hun mer enn 100 foredrag (...) Hun var motstander av dødsstraff, et standpunkt hun opprettholdt også i saken mot han som hadde torturert henne 

Norsk Kvinnesaksforening

rediger

Noen uker etter at hun hadde kommet tilbake til Norge fra konsentrasjonsleir ble hun invitert til å åpne det første årsmøtet i Norsk Kvinnesaksforening (NKF) etter krigen. Hun sa at «sann humanisme er stridende humanisme ... vi må følge våkent med og alltid rope fra når det skjer urett. Vi må gjøre vår innflytelse gjeldende overalt.» Budskapet var helt i tråd med de verdiene Nansenskolen hadde stått for i 1930-årene og ikke minst Anders Platou Wyllers tanker om «kjempende humanisme». Hun meldte seg inn i NKF i september 1945 og ble en av de mest sentrale personene i foreningen i de første etterkrigsårene. Hun reiste land og strand rundt og holdt foredrag om kvinnesak, og i samarbeid med foreningens leder Margarete Bonnevie arbeidet hun for etablering av flere lokallag. Ved omorganiseringen av NKF i 1946 ble hun den første nestlederen i Stor-Oslo Kvinnesaksforening (senere Oslo Kvinnesaksforening), i perioden 1946–1948; i styret satt også hennes kusiner Nora Schjander og Eva Gram.[28] I 1948 ble hun etterfulgt av Eva Kolstad i vervet.[29] Flere andre av hennes slektninger var også medlemmer av Norsk Kvinnesaksforening, herunder onkelen George Wegner Paus.[30]

Kvinnen og Tiden

rediger

Hun var i perioden 1945–1955 redaktør, utgiver og eier av tidsskriftet Kvinnen og Tiden, sammen med Norges første kvinnelige statsråd, Kirsten Hansteen. I redaksjonsrådet satt bl.a. Aaslaug Aasland, Margarete Bonnevie, Gerda Evang, Inger Hagerup, Åse Gruda Skard, Halldis Moren Vesaas, Nic Waal, Harriet Bog (Holter), Eva Kolstad og Rønnaug Eliassen.

Tidsskriftet ble de første årene utgitt av Cappelen forlag, som ble ledet av hennes fetter Henrik Groth. Det hadde en hilsen fra kronprinsesse Märtha i åpningsnummeret og favnet i begynnelsen bredt. Etterhvert som den kalde krigen tilspisset seg fikk tidsskriftet problemer på grunn av Hansteens tilknytning til NKP, og fra 1947 ønsket ikke lenger Cappelen å stå som utgiver. Tidsskriftet ble deretter utgitt av et eget aksjeselskap, Kvinnen og Tiden A/S, og finansiert av den svenske godseieren og liberale politikeren Elisabeth Tamm, som tilhørte en av Sveriges rikeste familier. Hun testamenterte også Fogelstad slott og det meste av sin formue (flere millioner i 1949-kroner) til tidsskriftet, og det ble opprettet et fond til dette formålet med Bie Lorentzen, Hansteen, Gerda Evang, Eva Kolstad, Honorine Hermelin og en svensk advokat som styre.

På Fogelstad ble det også holdt forskjellige kurs og arrangementer. Til tross for støtten fra Tamm gikk opplaget nedover, fra en topp på 12 000 abonnenter i 1947 til bare 900 i 1955. Bie Lorentzen og Hansteen besluttet derfor å legge ned tidsskriftet og bad Tamm omgjøre testamentet, fordi de ikke følte de kunne gjøre bruk av en så stor formue.[31]

Senere liv

rediger

Fra 1951 hadde hun en deltidsstilling som lektor i norsk og drama ved Den kvinnelige industriskole, og hun ble fast ansatt som lektor der i 1963. Hun var i tillegg skolens inspektør for elevanliggender fra 1966. Den tidligere eleven Nanna Paalgard Pape skrev: «Hun la vekt på andre deler av [norsk]faget enn andre lærere, slik som fortelling, refleksjon, evnen til å se sammenheng og helhet, det å skape historier og kunne formidle dette på en måte som fenget». Hun gikk av med pensjon i 1978.

Bie Lorentzen startet med å samle kvinner til å diskutere litteratur allerede mens hun satt som fange på Grini under krigen. Dette arbeidet fortsatte senere i form av en litterær studiesirkel som holdt på i over 60 år, med bl.a. Rønnaug Eliassen og Hendy Coward som medlemmer.[32] Studiesirkelen meldte seg kollektivt inn i Amnesty Norge da Amnesty etablerte seg i landet, og ble en gruppe innenfor Amnesty. Hun var leder i den norske Ravensbrück-komiteen i en årrekke og deltok i arbeidet til den internasjonale Ravensbrück-komiteen. Hun var også rådsmedlem i Foreningen Norden, der fetteren Henrik Groth var leder.[33] I senere år var hun også aktiv i Bestemødre mot atomvåpen.

Henriette Bie Lorentzen har vært intervjuet i en rekke sammenhenger om sine opplevelser under krigen. Hun var en av ti kvinner som medvirket i Karoline Frogners film Mørketid – kvinners møte med nazismen (1994). Sammen med datteren Kristin var hun intervjuet i Cecilie N. Seiness' bok Livsmot (2001). Datteren var også intervjuet i Mirjam Kristensens bok Etter freden: Barn av konsentrasjonsleirfanger forteller (2009).

Henriette Bie Lorentzen ønsket ikke å ha en egen grav, og er begravet i anonym minnelundVestre gravlund i Oslo (gravnr. 20.912). Amnestys logo var plassert på forsiden av programheftet ved begravelsen.[34]

Utmerkelser

rediger

Hun mottok Oslo kommunes utmerkelse St. Hallvard-medaljen i 1995[35] for sitt opplysningsarbeid om kvinner og fred. St. Hallvard-medaljen var den eneste æresbevisningen hun mottok i sin levetid, men etter sin død har hun fått en rekke æresbevisninger. Henriette Bie Lorentzens hus ved Oslomet – storbyuniversitetet (i Pilestredet Park, gamle Rikshospitalet) er oppkalt etter henne.[36] Et møterom i Kristiansand rådhus bærer også hennes navn. I forbindelse med utbyggingen av Filipstad har bydelens navnekomité foreslått at en av de nye gatene skal oppkalles etter Bie Lorentzen, etter forslag fra Norsk Kvinnesaksforening.[37][38]

Under Stemmerettsjubileet i 2013 ble hun av VG utpekt som en av «Norges 100 viktigste kvinner» i århundret som gikk.[39] I 2015 var hun en av tre nordmenn (ved siden av Jens Christian Hauge og Vidkun Quisling) som ble løftet frem under en utstilling i Deutsches Historisches Museum i Berlin om andre verdenskrigs slutt i 12 land.[40] I åpningstalen sa daværende utenriksminister, senere president, Frank-Walter Steinmeier at Bie Lorentzen «etter krigen spilte en sentral rolle i å gjenoppbygge sitt hjemland Norge».[41][42]

I 2022 etablerte Nansenskolen Henriette Bie Lorentzens ytringsfrihetsstipend som skal gå til «en person som har arbeidet for ytringsfrihet, eller opplevd at eget arbeid har blitt rammet av begrensninger i ytringsfriheten». Hensikten med stipendet er å «støtte kampen for den humanismen hun arbeidet for, både ved Nansenskolen og senere i livet».[13][43] Bie Lorentzen-salen ved Nansenskolen ble oppkalt etter henne i 2022.[44]

I 2022 annonserte Oslo Byes Vel en satsing på blå skilt om fortjenstfulle kvinner i forbindelse med kvinnedagen. Blant 222 forslag ble Henriette Bie Lorentzen og 11 andre kvinner valgt ut.[45][46][47] Skiltet ble avduket ved barndomshjemmet, Riddervolds gate 9, samme høst.

Utgivelser

rediger
  • Hebbel og Ibsen, 1937, magistergradsavhandling i litteraturhistorie
  • Barn i norsk diktning, 1957
  • «Hver av oss kan gi sin skjerv til lyset», i Andreas Skartveit: Vi valgte det vi ikke kjente: Norske krigsdeltakere om dengang og nå, Forum, 1995 (s. 117–140)
  • Selvbiografisk skildring i Kari Skjønsberg (red.), Hvor var kvinnene? Elleve kvinner om årene 1945–1960, 1979, ISBN 8205120161
  • Fra Camilla Collett til 1913 : en studieplan om kvinneskjebner i norsk litteratur fra Camilla Colletts Amtmandens Døttre til Sigrid Undsets Jenny, Samnemnda for studiearbeid, 1981
Oversettelser
  • Olga Knopf: Kunsten å være kvinne. Gyldendal, 1938
  • Heinrich Mann: Den blå engel. Cappelen, 1939
  • Benedikt Kautsky: Djevler og fordømte. Erfaringer og erkjennelser fra 7 år i tyske konsentrasjonsleirer, 1949
  • Mieczysław Jastrun: Mickiewicz: Polens nasjonalskald, Frisprog, 1955 (oversatt sammen med Kirsten Hansteen)

Litteratur

rediger

Filmografi

rediger

Diskografi

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ a b Norsk biografisk leksikon, oppført som Anna Henriette Bie Lorentzen, Norsk biografisk leksikon ID Henriette_Bie_Lorentzen, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Norsk biografisk leksikon, nbl.snl.no[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Forming i 100 år. Oslo. 1975. 
  4. ^ «Lektor Haagaas er død», Morgenbladet, 27. desember 1961, s. 10
  5. ^ a b Oslo fylke, Vestre Aker, Ministerialbok nr. 14 (1903–1921), Fødte og døpte 1911, side 138.
  6. ^ «Bie Lorentzen, Anna Henriette Wegner», Studentene fra 1930; biografiske opplysninger, statistikk og artikler samlet til 25 års jubileet 1955, s. 226, Oslo, 1955
  7. ^ «Ny magister», Aftenposten 27. mai 1937
  8. ^ Det kongelige Frederiks universitets aarsberetning for beretningsaaret 1936–1937. 1937. s. 102. 
  9. ^ I. F. Lorentzen (1913). Holmestrandsfamilien Lorentzen. En borgerslekt gjennem 300 aar. Kristiania.
  10. ^ Sofie Rogstad: Henriette Bie Lorentzen, i: Norsk biografisk leksikon
  11. ^ Pål Repstad, Mannen som ville åpne kirken: Kristian Schjelderups liv, s. 290, Universitetsforlaget, 1989, ISBN 8200027872
  12. ^ Norges Handels og Sjøfartstidende, 22. februar 1938, s. 3
  13. ^ a b Henriette Bie Lorentzens ytringsfrihetsstipend
  14. ^ Pål Repstad, Teologisk profilering i sosial kontekst. Kristian Schjelderups liv, tid og teologi, dr.avh. UiO, Kristiansand 1994, s. 436–437
  15. ^ «Humanisme som virkelighet, ikke bare en skjønn drøm». Dagbladet. 23. mai 1939. s. 6. 
  16. ^ Seiness, Cecilie N. (2001). Livsmot. Samlaget. s. 111. ISBN 8252156924. 
  17. ^ Nansenskolen 75 år: Idékamp og dialog – taler og hilsninger, jubileumshefte, 2014, s. 28
  18. ^ Nekrolog av Bjørn Egge, Aftenposten, 30.08.2001, s. 19
  19. ^ a b c d Henriette Bie Lorentzen (1995). «Hver av oss kan gi sin skjerv til lyset». I Andreas Skartveit. Vi valgte det vi ikke kjente: Norske krigsdeltakere om dengang og nå. Forum. s. 117–140. ISBN 8203290590. 
  20. ^ Arkivet. Arkivet freds- og menneskerettighetssenter. 2019. s. 105. ISBN 9788292306376. 
  21. ^ Nådeløse nordmenn. Kagge. 2013. s. 592. ISBN 9788248912996. 
  22. ^ Vi valgte det vi ikke kjente: Norske krigsdeltakere om dengang og nå, Oslo, Forum, 1995 (s. 121)
  23. ^ Giertsen, Børre R. (red. ) (1946). Norsk fangeleksikon. Grinifangene. Oslo: Cappelen.
  24. ^ a b fanger.no (8. mai 2020). «Henriette Bie Lorentzen». fanger.no, Norsk digitalt fangearkiv. Besøkt 24. mai 2020. 
  25. ^ a b Henriette Five, «Tyske soldater ville ta fra henne barnet», Aftenposten, 7. november 1997
  26. ^ «Først da barna hennes var nesten voksne, fortalte Margrete om «Flaggermusene» og alt det grufulle hun hadde gjennomgått»
  27. ^ «Fange i en mørketid». Gjengangeren. 18. mars 1995. s. 20. 
  28. ^ Elisabeth Lønnå (1996). Stolthet og kvinnekamp: Norsk kvinnesaksforenings historie fra 1913 (s. 145), Gyldendal Norsk Forlag, 341 sider, ISBN 8205244952
  29. ^ «Stor-Oslos Kvinnesaksforening holdt årsmøte». Hamar Stiftstidende. 23. april 1948. 
  30. ^ Nylænde, årgang 33, nr. 19, s. 296
  31. ^ Kari Skjønsberg, Hvor var kvinnene? Elleve kvinner om årene 1945–1960. Oslo, Gyldendal, 1979
  32. ^ Magnhild Folkvord, «Studiesirkel i 60 år», Klassekampen, 20.01.2007
  33. ^ Fakta om Foreningen Nordens organisasjon: 1971-1972 (s. 6–7), [Oslo]: Foreningen Norden, 1972
  34. ^ «Torturistens offer»
  35. ^ «Tidligere mottakere av St. Hallvard-medaljen». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 10. januar 2014. Besøkt 30. januar 2017. 
  36. ^ Historiske kvinner bak høgskolens ulike bygg, khrono.no
  37. ^ Gatenavn til en HiOA'er i Oslo?, Khrono
  38. ^ Henriette Bie Lorentzen, Norsk Kvinnesaksforening
  39. ^ Norges 100 viktigste kvinner, VG
  40. ^ Stiftelsen Arkivet tilstede ved åpning av ny utstilling i Berlin Arkivert 26. juni 2015 hos Wayback Machine., Stiftelsen Arkivet
  41. ^ Speech by Foreign Minister Frank-Walter Steinmeier at the opening of the exhibition “1945 – Defeat. Liberation. New Beginning” at the Deutsches Historisches Museum (German Historical Museum), Auswärtiges Amt
  42. ^ «Anerkjennes av Tyskland: Tysk museum viser historien til den norske motstandskvinnen Henriette Bie Lorentzen», VG, 19. juli 2015, s. 28–29
  43. ^ Signe Therese Strøm (2022). «I kamp for ytringsfriheten: Henriette Bie Lorentzens stipend». Folkehøgskolen: 22–23. 
  44. ^ Bildegalleri
  45. ^ Her er kvinnene som hedres med blå skilt i bybildet, Aftenposten, 8. mars 2022
  46. ^ 12 fortjenstfulle kvinner, Oslo Byes Vel
  47. ^ Hva har disse kvinnene til felles? De kan alle bli hedret med et «blått skilt» i Oslo

Eksterne lenker

rediger