Åpne hovedmenyen

Odd Nansen

arkitekt, forfatter og humanist
Odd Nansen
Odd Nansen OB.F06294d.jpg
Født6. desember 1901
Bærum
Død27. juni 1973 (71 år)
Bærum
Far Fridtjof Nansen
Mor Eva Nansen
Søsken Irmelin Revold
Barn Eigil Nansen, Marit Greve
Utdannet ved Norges tekniske høgskole
Beskjeftigelse Tegner, humorist, forfatter og arkitekt
Nasjonalitet Norsk
Utmerkelse Großes Verdienstkreuz mit Stern und Schulterband des Verdienstordens der Bundesrepublik Deutschland, St. Olavs Orden (1970)

Odd Nansen (født 6. desember 1901 i Bærum, død 27. juni 1973 samme sted) var en norsk tegner, humorist, forfatter og arkitekt, mest kjent for sitt humanitære virke.[1]

Innhold

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Odd Nansen var sønn av Fridtjof Nansen (1861–1930) og sanger Eva Helene Sars (1858–1907). Familien bodde på Polhøgda. Etter examen artium ved Halling skole året før Olav V tok han arkitekteksamen 1926 ved NTH, der han i løpet av sitt virke ved Studentersamfundet i Trondhjem var med på flere UKErevyer, både som forfatter og skuespiller. Han var også teatersjef i Studentersamfundets Interne Teater 19221924.

Det var også Nansen som skrev visen Hjemve, også kjent som Æ e' fødd i Trondhjæm uti Sanden eller Trondhjæm, Trondhjæm at æ reist ifra dæ[2] til revyen Bing Bang i 1925.[3]

Hans utpregede humoristiske sans ytret seg gjennom hele livet i form av muntre sanger (særlig som revykunstner og som medlem av Visens Venner), og i satiriske tegninger.

Han giftet seg 1927 med Karen (Kari) Hirsch (1903–1985), datter av ingeniør Worm Darre Hirsch og hustru Signe Jenssen. Familien flyttet til USA, der han fikk en tredjeplass i en arkitektkonkurranse for beste flyplass. Datteren Marit kom også til verden. Da Fridtjof Nansen døde i 1930, vendte den lille familien tilbake til Norge.

ArkitektRediger

Odd Nansen etablerte egen arkitektpraksis i Oslo i 1931. Han er blant annet arkitekt bak det tidligere signalbygget til SiemensLinderud. To av hans barn, arkitektene Eigil Nansen (1931–2017) og Siri Nansen Jemtland,[4] arbeidet ved sin fars arkitektkontor på 1960-tallet. Nansen var hovedarkitekt for Fornebu lufthavn fra starten til flyplassen sto ferdig.

Andre verdenskrigRediger

Odd Nansen tok over den humanitære arven fra faren, Fridtjof Nansen. I 1936 stiftet han Nansenhjelpen som hjalp mennesker på flukt fra Hitler-Tyskland. Odd Nansens innsats for å hjelpe jøder på flukt fra Hitlers forfølgelser har gjort at han er blitt sammenlignet med svenske Raoul Wallenberg, som gjennom sitt arbeid i Budapest reddet mange tusen mennesker fra å bli deportert og trolig drept.

Etter at Hitler overtok makten i januar 1933, kom jødeforfølgelsene i statlig regi. Odd Nansen stilte seg i spissen for å hjelpe jøder på flukt da Nygaardsvold-regjeringen var lunken, og fagbevegelsen strittet imot. Flere av de jødiske flyktningene Nansenhjelp greide å hjelpe, var barn. Nina Grünfeldts film Ninas barn[5] forteller disse barnas historie.[6]

Nansen var med på å stifte Nasjonalhjelpen i 1940.

Under andre verdenskrig var Nansen fange på Grini og i Sachsenhausen. I fangetiden skrev han nesten hver dag dagbok med tynn blyantskrift på små lapper. Disse lappene ble smuglet ut av leirene og senere utgitt i tre tykke bind. Dagbøkene ble bestselgere i Norge, og er oversatt til flere språk. En av Nansens medfanger i Sachsenhausen, pensjonert arkitekt Robert Bjørka, har fortalt om hvordan dagbøkene ble til.[7]

Mens Nansen satt internert på Grini, var han i flere måneder utplassert på tvangsarbeid med snøtunneler i Nord-Norge.[8]

Nansen ble sammen med andre norske fanger kjørt med de hvite bussene fra Sachsenhausen til Neuengamme 21. mars 1945. Nansen konstaterte at Neuengamme var en dødsleir, og mente at svensk Røde Kors ble ført bak lyset. Folke Bernadotte inspiserte selv leiren 31. mars og ble orientert av den norske tillitsmannen Sverre Løberg. Senere kom det også svenske sykepleiere til sykestuen i leiren. Også danske Røde Kors arbeidet i leiren. Den første transporten med syke fra Neuengamme til Sverige gikk 9. april 1945. Nansen ble selv med bussene som gikk nordover mot Danmark 20. april.[9]

EtterkrigstidenRediger

Etter krigen gjorde Nansen en omfattende innsats for å få Tyskland på fote igjen, blant annet med krevende, flere måneder lange ekspedisjoner til de utbombede områdene med mat og tran. Han var president i Én Verden 194756 og formann i Det Norske Flyktningeråd.

BiografiRediger

I 2015 utkom biografien om Odd Nansen, basert på blant annet en hittil ukjent billed- og brevsamling og intervjuer med hans tre gjenlevende barn. Odd Nansen – arvtageren (Forlaget Historie & Kultur) fikk stor oppmerksomhet i pressen.[10][11][12][13][14] Publikasjoner som Arkitektnytt, Bistandsaktuelt og Norsk Militært Tidsskrift omtalte boken.[15][16]

UtmerkelserRediger

ArbeiderRediger

BibliografiRediger

ReferanserRediger

  1. ^ Odd Nansen i Norsk biografisk leksikon
  2. ^ http://skrift.no/sit/index.asp?lyd=Hjemve
  3. ^ http://skrift.no/sit/index.asp?produksjon=1925_bing_bang
  4. ^ Lind, Idar (1986). Vår egen lille verden: Studentersamfundet i Trondhjem 1910-85. Trondheim: Studentersamfundet i Trondhjem. ISBN 8299145805. 
  5. ^ https://tv.nrk.no/program/KMTE30002113
  6. ^ «Nina Grünfeld med film og bok om en ukjent heltinne». Aftenposten. Besøkt 23. november 2017. 
  7. ^ «Feiret jul for å overleve i Sachsenhausen» (norsk). Besøkt 23. november 2017. 
  8. ^ Hauge, Tore og Anders Ole Hauglid (1995): De brente våre hjem. krig - brenning - nytt håp. En bildefortelling. Nord-Troms museum
  9. ^ Nansen, Odd: Fra 22. august 1943 til 28. april 1945. Oslo: Dreyer, 1946
  10. ^ «kulturanalyse». kulturanalyse. Arkivert fra originalen 1. desember 2017. Besøkt 22. november 2017. 
  11. ^ «Odd Nansen – nasjonens samvittighet». Aftenposten. Besøkt 22. november 2017. 
  12. ^ «Etter å ha utfordret Quisling personlig, havnet Odd Nansen i tyskernes konsentrasjonsleirer». Dagbladet.no (norsk). 16. august 2015. Besøkt 23. november 2017. 
  13. ^ pluss.vg.no. «VG+: - Polfareren umyndiggjorde sønnen». pluss.vg.no. Besøkt 23. november 2017. 
  14. ^ «Budstikka - Ut av faren Fridtjof Nansens skygge». www.budstikka.no (norsk). Besøkt 23. november 2017. 
  15. ^ «Arven etter Odd Nansen | arkitektnytt.no». arkitektnytt.no (norsk). 29. september 2015. Besøkt 23. november 2017. 
  16. ^ «Kjempet for Europas flyktninger». NoradDev (norsk). Besøkt 23. november 2017.