George Wegner Paus
George Wegner Paus (født 14. oktober 1882 i Christiania, død 22. desember 1923), ofte kalt George Paus, var en norsk advokat, fjellklatrer, skipionér og direktør i Norsk Arbeidsgiverforening.[1] Han var en av de første ansatte i Norsk Arbeidsgiverforening og var en sentral person på arbeidsgiversiden på begynnelsen av 1900-tallet. Han var medlem av den norske regjeringsdelegasjonen ved etableringen av Den internasjonale arbeidsorganisasjonen i 1919. Han var en av Norges mest aktive fjellklatrere tidlig på 1900-tallet med flere førstebestigninger, blant sammen sammen med vennen Kristian Tandberg, Harold Raeburn, Howard Priestman, Therese Bertheau og Eilert Sundt. Han var også en ivrig seiler og roer, og var grunnlegger og formann i skiklubben Starkad fra 1897, skildret i boken Vinterlivets rene glæder.
| George Wegner Paus | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 14. oktober 1882 Christiania | ||
| Død | 22. desember 1923 (41 år) Christiania | ||
| Ektefelle | Ragna Løkke | ||
| Far | Bernhard Cathrinus Pauss |
||
| Mor | Henriette Pauss |
||
| Søsken | Augustin Paus, Nikolai Nissen Paus, Evald Pauss |
||
| Barn | Eva Henriette Paus | ||
| Utdannet ved | Universitetet i Oslo |
||
| Utdannelse | Cand.jur. | ||
| Beskjeftigelse | Advokat og direktør i Norsk Arbeidsgiverforening | ||
| Nasjonalitet | Norge |
||
BakgrunnRediger
.jpg)
Han tilhørte «drammensgrenen» av slekten Paus, og var sønn av de kjente skolefolkene Bernhard Pauss og Henriette f. Wegner. Han vokste opp i toppetasjen på Nissens Pikeskole (det nåværende Bokhandelens hus), som foreldrene eide og ledet. Faren var skipsredersønn fra Drammen mens moren var født på Frogner Hovedgård og tilhørte en familie med store eierinteresser innen trelast, bergverk og bankvirksomhet i Norge og Hamburg. Han var oppkalt etter sin onkel, den ugifte høyesterettsadvokat George Wegner (1847–1881) som også døde ung, og som i sin tur var oppkalt etter tidligere britisk konsul i Christiania George Mygind (d. 1844).
Han var gudsønn av SSB-direktør Anders Nicolai Kiær (farens barndomsvenn), ekspedisjonssjef David Faye Knudsen og kusinen Olga Thinn.[2]
Han ble gift 17. februar 1906 i Chicago med Ragna Løkke (1884–1925), datter av grosserer Charles Victor Fridtjof Løkke. De hadde en datter, barnelege Eva Henriette Paus (1909–1995), gift med barnelege Lars Gram (1908–1993), sønn av medisinaldirektør Harald Mathias Gram og Irma Ingertha Gram (f. Schram). George Paus var barndomskamerat av sistnevntes bror Thomas Schram.
JuristkarrièreRediger
Han tok artium ved Aars og Voss' skole i 1900, ble cand.jur. ved Det Kongelige Frederiks Universitet i 1904 og fikk bevilling som overrettssakfører (advokat) 12. januar 1905. Han praktiserte som advokat i Christiania til oktober 1905.
Tjeneste ved konsulatet i ChicagoRediger
Høsten 1905 ble han konsulatsekretær og nestleder ved det nyopprettede norske konsulatet i Chicago; han ble dermed en av de aller første ansatte i det nye norske konsulatvesenet, allerede før Utenriksdepartementet ble opprettet. Kontoret ble fra 1906 ledet av en honorær konsul, Fredrik Herman Gade, som i likhet med Paus' mor var oppvokst på Frogner Hovedgård og som kombinerte vervet med egen advokatpraksis i USA.
Direktør i Norsk ArbeidsgiverforeningRediger
.jpg)
Etter to år i Chicago ble Paus ansatt som sekretær i Norsk Arbeidsgiverforening i 1907, som den første jurist ansatt i Norsk Arbeidsgiverforening, og ble en sentral person på det rettslige område på arbeidsgiversiden. Hovedkontoret i Norsk Arbeidsgiverforening bestod fra begynnelsen av ingeniør Axel Krefting som foreningens sekretær (i praksis daglig leder) assistert av en kontordame og en visergutt. Med ansettelsen av overrettssakfører Paus fikk foreningen sin andre ansatte på ledernivå. Ved nyordningen av organisasjonen i 1918 ble hans tittel endret til direktør. Han var den nest øverste funksjonæren i organisasjonen (etter administrerende direktør) og hadde særlig ansvar for juridiske saker. Han var også involvert i internasjonale arbeidsgiverorganisasjoner og var en sentral person i lovspørsmål som gjaldt arbeidslivet. Han var medlem av den norske regjeringsdelegasjonen, ledet av Johan Castberg, ved Washington-konferansen i 1919, som etablerte Den internasjonale arbeidsorganisasjonen, og av et regjeringsoppnevnt utvalg som utarbeidet lov om arbeidsforhold.[3][4]
Han var styremedlem i Birtavarre gruber.[5]
Da han ble direktør i Norsk Arbeidsgiverforening var han allerede merket av sykdom, og konsentrerte seg om det som lå hans interesser nærmest, prosedyre i Arbeidsretten og forhandlinger innen sjøfarten. Allerede høsten 1920 måtte han ta permisjon; han døde julen 1923, bare 41 år gammel. Også onkelen George Wegner og ektefellen Ragna Paus døde i ung alder.
Fjellklatring, skiidrett og annen idrettRediger
Han var en av Norges mest aktive fjellklatrere tidlig på 1900-tallet med flere førstebestigninger, noe som bl.a. er skildret i ungdomsvennen Kristian Tandbergs artikler i Norsk Turistforenings årbøker rundt 1903. Han deltok på en rekke ekspedisjoner sammen med Kristian Tandberg, Harold Raeburn, Howard Priestman, Therese Bertheau (som han kjente siden barndommen), Eilert Sundt, Kristian Lous, Henning Tønsberg og andre. I august 1901 stod han og Bertheau for den første fullstendige traversen over Styggedalsryggen.[6] I 1902 foretok han bl.a. flere førstebestigninger i Jotunheimen sammen med Tandberg og Raeburn.
I 1897 stiftet han sammen med noen venner skiklubben Starkad, som også var et slags litterært selskap, og der han ble den første formannen. Klubben ble stiftet hjemme hos ham i toppetasjen i Nissens Pigeskole. Klubben bestod av unge menn fra det gode borgerskap i Christiania og dens historie er skildret i boken Vinterlivets rene glæder.[7] Til femårsjubileet laget klubben en historisk fremstilling med tittelen Veslefandens jubileumsskrift, antagelig skrevet av George Paus, der det het:
 | Søndag den 14. novbr. 1897 vandrede tre haabefulle ynglinge paa omkring 15 aar nedover den sti, som fører fra Øvre Frognersæter til Voksenkollen. Den største, Thoralf, udmerkede sig ved en sterk fedme i de bagre regioner; den anden, Thomas, havde store, runde øine og deilige bollekinder; den minste, George, var en liten ilter fyr med hænderne i lommen og opstoppernæse. De skavled alle tre ivrig og gestikulerede med arme og ben; de diskuterede nemlig det store problem: stiftelsen af en skiklubb». |  |
| – Vinterlivets rene glæder[7] | ||
Han var også en aktiv seiler og roer, og et aktivt medlem av Norske Studenters Roklub; hans bror Nikolai Nissen Paus tok initiativ til denne klubben. Han var også sterkt litterært interessert og skrev adskillige dikt med skildringer av natur og friluftsliv, bl.a. publisert i tidsskriftet Starkad.[8]
Skiklubben Starkad; George Paus til venstre
Advokat George Paus (venstre) med vennen, advokat Enevold Falsen Schrøder, 1907
ReferanserRediger
- ^ Bratberg, Terje (2005–2007). «Paus». Store norske leksikon. 11 (4 utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget.
- ^ Oslo fylke, Johannes, Ministerialbok nr. 3 (1882–1896), Fødte og døpte 1882, side 15.
- ^ Erling Petersen, Norsk arbeidsgiverforening 1900–1950, 1950
- ^ Magnus Mardal, «Paus, George Wegner», i Norges prokuratorer, sakførere og advokater 1660–1905 : biografiske oplysninger, bd. 3, del 2, hefte 1 AA–F, s. 422
- ^ Lyngstad, Torleif, Birtavarre gruber 1898–1919: i ord og bilder, Parelius forlag, 2019
- ^ Kjødnes, Rolf (1999). Jotunheimen - høgt over Årdal =. Leikanger: Skald. s. 136. ISBN 8279590110.
- ^ a b Jørgensen, Ivar (2012). Vinterlivets rene glæder : historien om skiklubben Starkad. I. Jørgensen. ISBN 9788230320624.
- ^ «Paus, George Wegner». Studentene fra 1900. Oslo: Grøndahl & Søn. 1925. s. 271–272.
Eksterne lenkerRediger
- (en) George Wegner Paus – kategori av bilder, video eller lyd på Commons