Wikipedia

George Wegner Paus

norsk advokat

George Wegner Paus (født 14. oktober 1882 i Christiania, død 22. desember 1923) var en norsk advokat, fjellklatrer, skipionér, seiler, roer og direktør i Norsk Arbeidsgiverforening.[1] Han praktiserte en kort periode som advokat i Christiania i 1905 før han i to år var konsulatsekretær og nestleder ved det nye norske konsulatet i Chicago. I 1907 vendte han tilbake til Norge som en av de første ansatte i Norsk Arbeidsgiverforening, der han ble direktør. Han var medlem av den norske regjeringsdelegasjonen ved etableringen av Den internasjonale arbeidsorganisasjonen i 1919. Han var en av Norges mest aktive fjellklatrere tidlig på 1900-tallet med flere førstebestigninger, sammen med bl.a. vennen Kristian Tandberg, Therese Bertheau og Eilert Sundt samt Harold Raeburn og Howard Priestman, som var blant de mest kjente britiske fjellklatrerne på den tiden. Flere av bestigningene er skildret av Tandberg i artikler i Norsk Turistforenings årbøker. Han var også en ivrig seiler og roer som deltok i nasjonale konkurranser, bl.a. landskapproingen (Norgesmesterskap). Han var grunnlegger og formann i Skiklubben Starkad fra 1897, skildret i boken Vinterlivets rene glæder. Han skrev også dikt med skildringer av natur og friluftsliv. Paus døde bare 41 år gammel.

George Wegner Paus
George Wegner Paus (cropped 2).jpg
Født14. okt. 1882Rediger på Wikidata
OsloRediger på Wikidata
Død22. des. 1923Rediger på Wikidata (41 år)
Beskjeftigelse OverrettssakførerRediger på Wikidata
Embete
Akademisk grad Cand.jur. (1904)Rediger på Wikidata
Utdannet ved Universitetet i OsloRediger på Wikidata
Far Bernhard Cathrinus PaussRediger på Wikidata
Mor Henriette PaussRediger på Wikidata
Søsken Augustin Paus, Nikolai Nissen Paus, Evald Pauss, Henriette Wegner PausRediger på Wikidata
Barn Eva GramRediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata
George Wegner Paus på Commons

BakgrunnRediger

 
George Wegner Paus som ungdom (ca. 1897–1900)
Foto: Gustav Borgen

Han tilhørte «drammensgrenen» av slekten Paus, og var sønn av de kjente skolefolkene Bernhard Pauss og Henriette f. Wegner. Han vokste opp i toppetasjen på Nissens Pikeskole (det nåværende Bokhandelens hus), som foreldrene eide og ledet. Faren var skipsredersønn fra Drammen mens moren var født på Frogner Hovedgård og tilhørte en familie med store eierinteresser innen trelast, bergverk og bankvirksomhet i Norge og Hamburg; hennes far var industrilederen Benjamin Wegner mens morens familie eide Berenberg Bank. George Wegner Paus var oppkalt etter sin onkel, den ugifte høyesterettsadvokat George Wegner (1847–1881) som også døde ung, og som i sin tur var oppkalt etter tidligere britisk konsul i Christiania George Mygind (d. 1844).

 
Nissens Pikeskole (nå Bokhandelens hus), der Paus vokste opp i toppetasjen. Foreldrene B.C. Pauss og Henriette Pauss eide og ledet skolen

Han var gudsønn av SSB-direktør Anders Nicolai Kiær (farens barndomsvenn), ekspedisjonssjef David Faye Knudsen og kusinen Olga Thinn.[2]

Han ble gift 17. februar 1906 i Chicago med Ragna Løkke (1884–1925), datter av grosserer Charles Victor Fridtjof Løkke samt søster av maleren Marie Løkke. De hadde en datter, barnelegen og kvinnesakskvinnen Eva Henriette Gram f. Paus (1909–1995), gift med barnelege Lars Gram (1908–1993), sønn av medisinaldirektør Harald Mathias Gram og Irma Ingertha Gram (f. Schram). George Paus var barndomskamerat av sistnevntes bror Thomas Schram.

JuristkarrièreRediger

 
George Paus, tegning fra 1902. «Love» betyr «lover» i datidens rettskrivning; i denne sammenhengen viser den humoristiske tegningen til lovene han skrev for Skiklubben Starkad, ikke til norske lover i sin alminnelighet. Paus var da jusstudent.

Han tok artium ved Aars og Voss' skole i 1900 med hovedkarakten «meget godt»,[3] ble cand.jur. med laud ved Det Kongelige Frederiks Universitet i 1904[4][5] og fikk autorisasjon som overrettssakfører (advokat) 12. januar 1905.[6][7] Han praktiserte som advokat i Christiania til oktober 1905.[8]

Tjeneste ved konsulatet i ChicagoRediger

Høsten 1905 ble han konsulatsekretær og nestleder ved det nyopprettede norske konsulatet i Chicago; han ble dermed en av de aller første ansatte i det nye norske konsulatvesenet, allerede før Utenriksdepartementet ble opprettet. Kontoret ble fra 1906 ledet av en honorær konsul, Fredrik Herman Gade, som i likhet med Paus' mor var oppvokst på Frogner Hovedgård og som kombinerte vervet med egen advokatpraksis i USA.

Direktør i Norsk ArbeidsgiverforeningRediger

 
Den norske regjeringsdelegasjonen til Washingtonkonferansen i 1919; foran f.v. Jens Teigen, Johan Castberg, J.M. Lund, George Paus; bak f.v. Jacob Vidnes; Wilhelm Morgenstierne; Betzy Kjelsberg; Christian Erlander

Etter to år i Chicago ble Paus ansatt som sekretær i Norsk Arbeidsgiverforening i 1907, som den første jurist ansatt i Norsk Arbeidsgiverforening, og ble en sentral person på det rettslige område på arbeidsgiversiden. Hovedkontoret i Norsk Arbeidsgiverforening bestod fra begynnelsen av ingeniør Axel Krefting som foreningens sekretær (i praksis daglig leder) assistert av en kontordame og en visergutt. Med ansettelsen av overrettssakfører Paus fikk foreningen sin andre ansatte på ledernivå, samtidig som Kreftings tittel ble endret fra sekretær til kontorsjef.[9][10] Ved nyordningen av organisasjonen i 1918 ble Paus' tittel endret til underdirektør (ofte bare kalt direktør).[11][12] Han var i hele sitt virke i Arbeidsgiverforeningen dens nest øverste funksjonær og dens viktigste jurist. Han var også involvert i internasjonale arbeidsgiverorganisasjoner og var en sentral person i lovspørsmål som gjaldt arbeidslivet. I sitt verk om fagbevegelsens historie skriver Gunnar Ousland at Krefting og Paus var de mest kjente lederne i Arbeidsgiverforeningens sekretariat, og at «begge var meget nidkjære og ivrige i sitt arbeid for å forsvare Arbeidsgiverforeningen og dens prinsipper».[13]

 
Paus (stående bak til venstre) i Birtavarre (1910-årene) sammen med direktøren i Birtavarre gruber og en gruppe samer. Paus var styremedlem i gruveselskapet.

Han var medlem av den norske regjeringsdelegasjonen, ledet av Johan Castberg, ved Washington-konferansen i 1919, som etablerte Den internasjonale arbeidsorganisasjonen. Han oppsummerte sine inntrykk fra konferansen slik: «Det har vært en verdensbegivenhet, som man må tillægge den største vegt ... allerede efter denne kongress har arbeiderne i mange land utvilsomt opnaad betydelige forbedringer av sine arbeidsvilkaar».[14] 6. november 1919 ble han utnevnt til medlem av et regjeringsoppnevnt utvalg om arbeidsledighetsforsikringen, men han bad seg fritatt fra utvalget året etter.[15] Ved kongelig resolusjon 9. juli 1920 ble han utnevnt som et av de tre norske utvalgsmedlemmene etter artikkel 412 i Versailles-traktaten.[16]

Han var styremedlem i Birtavarre gruber.[17]

Da han ble direktør i Norsk Arbeidsgiverforening var han allerede merket av sykdom, og konsentrerte seg om det som lå hans interesser nærmest, prosedyre i Arbeidsretten og forhandlinger innen sjøfarten. Allerede høsten 1920 måtte han ta permisjon; han døde julen 1923, bare 41 år gammel.[18] I en artikkel i Tidens Tegn het det at «efterhvert hadde han dog trukket for sterke veksler paa sine kræfter, og for etpar aar siden maatte han søke permission. Men hvilen ga ham ikke den gjenreisning til sundhet og styrke, han hadde haabet, og i vintermørket like under jul bukket han under».[19] Finn Dahl ble i 1921 konstituert i Paus' stilling, og ble året etter administrerende direktør og formann for sentralstyret i Norsk Arbeidsgiverforening, og satt i stillingen til 1947.

Fjellklatring, skiidrett og annen idrettRediger

 
George Paus prøvehopper i Libakken i 1900; forsideillustrasjon i boken Vinterlivets rene glæder
 
Therese Bertheau, Norges første kvinnelige fjellklatrer, foretok flere førstebestigninger sammen med Paus. Han kjente henne siden barndommen, ettersom hun var lærer på Nissens Pikeskole der han vokste opp

Han var en av Norges mest aktive fjellklatrere tidlig på 1900-tallet med flere førstebestigninger, noe som blant annet er skildret i ungdomsvennen Kristian Tandbergs artikler i Norsk Turistforenings årbøker rundt 1903.[20] Han deltok på en rekke ekspedisjoner sammen med Kristian Tandberg, Harold Raeburn (som siden var klatresjef for den første Mount Everest-ekspedisjonen), Howard Priestman, Therese Bertheau, Eilert Sundt, Kristian Lous, Henning Tønsberg og andre. Han kjente Bertheau siden barndommen, ettersom hun var lærer ved Nissens Pikeskole, som Paus' foreldre eide og ledet, og der han også selv vokste opp. I august 1901 stod han sammen med bl.a. Tandberg og Bertheau for den første fullstendige traversen over Styggedalsryggen.[21] I 1902 foretok han bl.a. flere førstebestigninger i Jotunheimen sammen med Tandberg, Lous, Raeburn og Priestman, bl.a. den første traversen over Skagastølsryggen.[22]

I 1897 stiftet han sammen med noen venner Skiklubben Starkad, som også var et slags litterært selskap, og der han ble den første formannen. Klubben ble stiftet hjemme hos ham i toppetasjen i Nissens Pigeskole. Klubben bestod av unge menn fra det gode borgerskap i Christiania og dens historie er skildret i boken Vinterlivets rene glæder.[23] Til femårsjubileet laget klubben en historisk fremstilling med tittelen Veslefandens jubileumsskrift, antagelig skrevet av George Paus, der det het:

 Søndag den 14. novbr. 1897 vandrede tre haabefulle ynglinge paa omkring 15 aar nedover den sti, som fører fra Øvre Frognersæter til Voksenkollen. Den største, Thoralf, udmerkede sig ved en sterk fedme i de bagre regioner; den anden, Thomas, havde store, runde øine og deilige bollekinder; den minste, George, var en liten ilter fyr med hænderne i lommen og opstoppernæse. De skavled alle tre ivrig og gestikulerede med arme og ben; de diskuterede nemlig det store problem: stiftelsen af en skiklubb». 

Vinterlivets rene glæder[23]

Vennen Eilert Sundts bok På ski i norsk høifjeld: snapshots igjennem 50 år, 1898–1948 inneholder flere fotografier av Sundt, Paus, Tandberg og vennene deres på skiturer i norsk høyfjell fra slutten av 1800-tallet.[24]

Han var også en aktiv seiler og roer, og et aktivt medlem av Norske Studenters Roklub, som hans bror Nikolai Nissen Paus tok initiativ til. Han deltok i en rekke konkurranser, og vant bl.a. landskapproingen (Norgesmesterskap) i innriggerløpet på 2 000 m. i 1902. Laget bestod av stud.jur. George Paus (stroke), stud.jur. Otto Hofgaard, stud.med. Thomas Schram, løytnant Jens Hertzberg og Peter Torgersen (cox).[25]

Han var særlig som ung sterkt litterært interessert og skrev adskillige dikt med skildringer av natur og friluftsliv, bl.a. publisert i tidsskriftet Starkad. Følgende dikt ble beskrevet som meget karakteristisk for ham:[26]

 Velsignet at hvile for den som er træt,
at sætte sig ned paa en solfager plet.
Det varmer saa deilig, det lyser saa bjart,
og luftningen stryker saa kjælent og vart.
Se, sjøerne skvulper i glitrende guld
med topper av dryssende skumperler fuld.
Det gløder som purpur paa fattigste skjær,
en maakeflok sitter paa ytterste vær.
Jeg læner mot mulden mit dødstrætte hode –
– naturen er naadig mot onde og gode. 

  • Skiklubben Starkad; George Paus til venstre

  • Advokat George Paus (venstre) med vennen, advokat Enevold Falsen Schrøder, 1907

  • Starkadavisen, dugnad, 1903. George Paus sittende (med avis)

  • Vinnerne av landskapproingen i 1902. George Paus sitter foran til venstre.

ReferanserRediger

  1. ^ Bratberg, Terje (2005–2007). «Paus». Store norske leksikon. 11 (4 utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. 
  2. ^ Oslo fylke, Johannes, Ministerialbok nr. 3 (1882–1896), Fødte og døpte 1882, side 15.
  3. ^ Artium for året. Universitetet i Oslo. 1900. s. 34. 
  4. ^ «Juridisk Embedsexamen». Aftenposten. 24. desember 1904. s. 7. «Af disse fik følgende Laudabilis: (...) G.W. Paus» 
  5. ^ Norsk retstidende. no: Den norske advokatforening. 1905. s. 93. 
  6. ^ Departements-tidende. 1905. s. 46. «Under 12te Januar sistleden er cand. jur. George Wegner Paus meddelt Autorisation som Sagfører ved Overretterne.» 
  7. ^ «Sagførere». Norges statskalender. Kommuneforl. 1906. s. 334. 
  8. ^ Magnus Mardal, «Paus, George Wegner», i Norges prokuratorer, sakførere og advokater 1660–1905 : biografiske oplysninger, bd. 3, del 2, hefte 1 AA–F, s. 422
  9. ^ «Arbeidsgiverforeningen». Bergens Aftenblad. 25. september 1907. 
  10. ^ «Geo. Wegner Paus: Den første norske Konsulatsekretær i Chicago er vendt tilbage til Norge». Skandinaven. 9. august 1907. s. 8. 
  11. ^ Meddelelser fra Norsk arbeidsgiverforening. Norsk arbeidsgiverforening. 1917. s. 329. 
  12. ^ Erling Petersen, Norsk arbeidsgiverforening 1900–1950, 1950
  13. ^ Ousland, Gunnar (1974). Fagorganisasjonen i Norge. Tiden. s. 391. ISBN 8210010107. 
  14. ^ Heldal, Halldor (1994). Norge i ILO 1919–1939. Tiden. s. 135. ISBN 8210037420. 
  15. ^ Innstillinger og betenkninger fra kongelige og parlamentariske kommisjoner, departementale komitéer m.m. 1814–1924. [s.n.] 1925. s. 732. 
  16. ^ «Innst. O. IV 2021». Stortingsforhandlinger. [Forvaltningstjenestene]. 1921. s. 15. 
  17. ^ Lyngstad, Torleif, Birtavarre gruber 1898–1919: i ord og bilder, Parelius forlag, 2019
  18. ^ «Dødsfald». Aftenposten. 28. desember 1923. s. 2. «George Paus er avgaat ved døden» 
  19. ^ «Dødsfald». Tidens Tegn. 31. desember 1923. s. 9. 
  20. ^ F.eks. Kristian Tandberg (1903): «Fra Horungtinderne sommeren 1902». Den Norske Turistforenings Aarbog for 1903, s. 117–132
  21. ^ Kjødnes, Rolf (1999). Jotunheimen – høgt over Årdal. Leikanger: Skald. s. 136. ISBN 8279590110. 
  22. ^ Klatrefører for Jotunheimen. Norsk tindeklub. 2015. ISBN 9788299100250. 
  23. ^ a b Jørgensen, Ivar (2012). Vinterlivets rene glæder : historien om skiklubben Starkad. I. Jørgensen. ISBN 9788230320624. 
  24. ^ Sundt, Eilert (1970). På ski i norsk høifjeld: snapshots igjennem 50 år, 1898–1948. [s.n.] 
  25. ^ Norske studenters roklub gjennem 25 aar. Cammermeyers boghandel. 1922. 
  26. ^ «Paus, George Wegner». Studentene fra 1900. Oslo: Grøndahl & Søn. 1925. s. 271–272. 

Eksterne lenkerRediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=George_Wegner_Paus&oldid=23242994»