Benjamin Wegner

industrimann, godseier og trelasthandler

Jacob Benjamin Wegner (født 21. februar 1795 i Königsberg, død 9. juni 1864DronninghavnBygdøy) var en norsk industrimann, verkseier, godseier, brukseier, trelasthandler og generalkonsul for de hanseatiske bystatene. Han var mangeårig leder og medeier av Blaafarveværket, og hadde eierinteresser i en rekke andre virksomheter innen bergverk og trelasthandel i Norge. Wegner var liberal og frihandelsvennlig og beskrives som en av de helt sentrale tidlige industrigründerne i Norge og en pionér i moderne bedriftsledelse.[1]

Benjamin Wegner
Benjamin Wegner 2 (cropped).jpg
Det eldste kjente portrettet av Benjamin Wegner, antagelig daguerreotypi av O.F. Knudsen fra 1840-årene
Født21. feb. 1795Rediger på Wikidata
KönigsbergRediger på Wikidata
Død9. juni 1864Rediger på Wikidata (69 år)
BygdøyRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Verkseier, godseier og trelasthandler; hanseatisk og portugisisk generalkonsul
Embete
Ektefelle Henriette WegnerRediger på Wikidata
Far Johann Jacob WegnerRediger på Wikidata
Mor Regina Dorothea HarderRediger på Wikidata
Barn
Nasjonalitet Kongeriket Preussen (17951822), Norge (18221864)Rediger på Wikidata
Gravlagt Gamle Aker kirkegårdRediger på Wikidata
Signatur
Benjamin Wegners signatur
Benjamin Wegners signatur, fra husmannskontrakt for Frognerseteren inngått med husmannen Ole Knudsen i 1837

Han vokste opp i en uformuende borgerlig familie i havnebyen Königsberg ved Østersjøen, mistet tidlig begge foreldrene og begynte under Napoleonskrigene som lærling i et handelshus i hjembyen. I 1819 reiste han fra hjembyen; etter et opphold i London slo han seg i 1820 ned i Berlin som agent innen den baltisk–britiske trelasthandelen og kornhandelen, og som nær samarbeidspartner av firmaet Isaac Solly and Sons i London. I Berlin opptrådte han også regelmessig som representant for den engelske kjøpmannen og kunstsamleren Edward Solly, en bror av Isaac Solly, og hans tidlige karriere var i det hele tatt nært knyttet til familien Solly. Han forhandlet i perioden 1820–1821 frem salget av Edward Sollys kunstsamling med 3000 malerier av blant andre Tizian, Rembrandt og Rafael til den prøyssiske kongen. Salget var et av historiens største kunstsalg, og samlingen dannet grunnlaget for Gemäldegalerie som åpnet i 1830 på Museumsinsel.

Høsten 1821 ble han involvert i Edward Sollys og bankieren Wilhelm Christian Beneckes planer om å kjøpe det norske Blaafarveværket, og året etter kjøpte han verket på auksjon på vegne av Benecke etter at Solly hadde kommet i økonomiske vanskeligheter. Han bosatte seg samme år på Fossum hovedgård i Modum som overdirektør og medeier av Blaafarveværket, som han moderniserte og utviklet til Norges største industribedrift i perioden 1822–1848. Han eide fra 1836 Frogner Hovedgård med Frognerseteren og Frognerseterskogen, og var medeier i Hassel Jernværk og Hafslund hovedgård med rundt 340 000 dekar skog i Østfold og Østerdalen, og omfattende trelasteksport og sagbruksvirksomhet. I 1856 startet han sammen med Iver Albert Juel trelastfirmaet Juel, Wegner & Co. Videre eide han løkken DronninghavnBygdøy (da kalt Ladegaardsøen). Hans forretningsaktiviteter fokuserte sterkt på eksport av tømmer, korn og blåfarge til England, der han tilbragte mye tid gjennom hele sitt voksne liv. Han var generalkonsul i Norge for bystatene Hamburg, Lübeck og Bremen, og i tillegg portugisisk visekonsul.

Han var gift med Henriette Seyler (1805–75), som tilhørte det hanseatiske bankierdynastiet Berenberg i byrepublikken Hamburg og som var datter av L.E. Seyler, mangeårig leder og medeier i Joh. Berenberg, Gossler & Co., og dessuten barnebarn av den berømte «teaterprinsipalen» Abel Seyler. Ektefellen var en periode medeier i sin families bank- og handelshus. Wegner synes å ha hatt et nært forhold til svigerfaren i Hamburg, og bankierfirmaet Berenberg dukker ofte opp i Blaafarveværkets arkiv. Han var stamfar for slekten Wegner i Norge.

BakgrunnRediger

 
Barndomsmiljøet i Königsberg

Jacob Benjamin Wegner, som til vanlig bare brukte navnet Benjamin, ble født i havnebyen Königsberg ved Østersjøen 21. februar 1795 og døpt 27. februar samme år.[a] Han vokste opp i en borgerlig familie uten særlig velstand, og i et miljø orientert i retning av sjøfart og handel. Han var sønn av kongelig politikommissær i Königsberg Johann Jacob Wegner (ca. 1757–1797)[b] og Regina Dorothea Harder[c] (1770–1813), som bodde i Königsbergs forstad (Vorstadt). Familien var luthersk.[2] Foreldrene ble gift 25. april 1792 i Königsberg[3] og faren døde før sønnen fylte to år (12. januar 1797) i en alder av 40 år.[4] Moren var datter av bokholder og «edsvoren veier» i Königsberg Christoph Harder (ca. 1724–1791).[d] Faren var i sitt første ekteskap gift med Regina Dorotheas eldre søster Anna Christina Harder, og Regina Dorothea ble som enke i 1798 gift med skipsbygger Philipp Gutzeit (1773–1838).[e] I 1813, da han var atten år gammel, døde også moren Regina Dorothea, og året etter ble Philipp Gutzeit gift med hans halvsøster Dorothea (f. 1786), den eldste datteren av Johann Jacob Wegner og Anna Christina Harder. Benjamin Wegner hadde en helbror, Friedrich Salomon Wegner (f. 1793), og minst et dusin halv- og stesøsken.[f] Stefaren Philipp Gutzeit var yngre bror av skipskaptein og senere skipsbygger Benjamin Gutzeit (f. 1771), som var far til Wilhelm Gutzeit, som dermed var hans «stefetter».[g] Königsberg var i hans barndom en av de største tyskspråklige byene i Europa og et sentrum for motstand mot Napoleon under Napoleonskrigene; byen lå sentralt plassert i det russisk-baltiske handelsområdet, med en aktiv handel særlig med Storbritannia. Benjamin Wegner begynte etter fullført skolegang rundt 14-årsalderen som lærling i et handelshus i Königsberg, der han fikk merkantil utdannelse.[5][6][7]

Forretningsmann i BerlinRediger

 
Den engelske kjøpmannen og kunstsamleren Edward Solly, Wegners tidlige forretningspartner og mentor

I 1819 forlot han fødebyen Königsberg og dro til Berlin. Etter et opphold i London slo han seg i 1820 igjen ned i Berlin, der han etablerte egen agenturforretning innen den baltisk–britiske trelasthandelen og kornhandelen, dvs. i storeksport av trelast og korn fra Østersjøområdet til England. Han fikk et nært samarbeid med det engelske handelshuset Isaac Solly and Sons, som var det ledende engelske firma som var aktivt i import av tømmer fra østersjølandene og som ble ledet av Isaac Solly. Videre fikk han et nært samarbeid med Isaacs bror Edward Solly, som også bodde i Berlin og som var en av Europas fremste kunstsamlere på denne tiden, og opptrådte regelmessig som representant for både firmaet Isaac Solly and Sons og for Edward Solly i forretninger. Wegner fikk også et nært samarbeid med handelshuset Gebrüder Benecke i Berlin og spesielt dets leder Wilhelm Christian Benecke, et samarbeid som kom til å bestå i mange årtier. Ingerid Hagen skriver at «som Wilhelm Christian Benecke vanket Edward Solly sammen med kongelige og andre personer som tilhørte Berlins mest fornemme kretser. Flere prøyssiske ministere samt den prøyssiske kronprinsen var nære venner og bekjente av ham.»[8]

Det var antagelig det nære forholdet til Isaac og Edward Solly og Solly-firmaets dominerende stilling i britisk handel med Østersjøregionen som gjorde at Benjamin Wegner som 25-åring, uten noen spesielt privilegert familiebakgrunn eller større formue, i 1820 var blitt en del av Berlins høysosietet. Det er mulig han ble kjent med Solly-firmaet under oppholdet i London eller allerede kjente til firmaet fra sitt arbeid i Königsberg, og at han reiste tilbake til Berlin med tanke på å representere firmaet i den da fremvoksende prøyssiske hovedstaden. Det er også tenkbart at han dro til London etter å ha etablert kontakt med brødrene Solly. Edward Solly bodde tidlig på 1800-tallet i Danzig, og flyktet da byen ble inntatt av franskmennene til Königsberg, der han fikk et nært forhold til den prøyssiske regjeringen og kongehuset som holdt til i byen i perioden 1808–1809.[9] Det er dermed fullt tenkelig at Wegner ble kjent med Edward Solly allerede i ungdomsårene som handelslærling i Königsberg.

Sollys kunstsalgRediger

 
«Portrett av en ung dame» av Petrus Christus, et av maleriene i Solly-samlingen som Wegner forhandlet frem en avtale om salg av til den prøyssiske kongen

Som Edward Sollys representant og fullmektig forhandlet Wegner i perioden 1820–1821 frem avtalen med den prøyssiske kongen om overtagelse av Sollys kunstsamling på rundt 3000 malerier. Solly hadde i den kaotiske tiden under og etter Napoleonskrigene bygget opp Europas største private malerisamling, særlig av italienske og nederlandske mestere fra renessanse og tidlig nytid, og salget var uten tvil et av historiens største kunstsalg. På grunn av sine økonomiske problemer rundt 1820 følte Solly seg tvunget til å selge samlingen. Forhandlingene ble ført av Wegner og Benecke, delvis med fyrst Hardenberg og delvis med kong Fredrik Vilhelm III direkte.[10] 677 malerier ble deretter gitt av kongen til Gemäldegalerie i Berlin, og dannet kjernen i galleriets samling da det åpnet på Museumsinsel i 1830. Salgssummen var 500 000 reichsthaler; «til sammenligning var hele det prøyssiske statsbudsjettet for året 1820 på 15 millioner reichstaler. Ifølge kunsteksperter skal visstnok salgssummen likevel bare ha vært halvparten av hva Sollys samling i virkeligheten var verdt».[10]

Samlingen omfattet malerier av Tizian, Rafael (maleriet kalt «Solly-Madonna», etter Edward Solly), Rembrandt, elever av Leonardo da Vinci, Jan van Eyck, Jan Gossaert, Petrus Christus, Pieter Brueghel den yngre, Lucas Cranach den eldre, Lucas Cranach den yngre, Hans Holbein den yngre, Nicolas Poussin, Jacopo Bellini, Giovanni Bellini, Fra Angelico, Lorenzo Costa, Andrea del Castagno, Annibale Carracci, Sandro Botticelli, Paris Bordone, Francesco Francia, Bernardo Daddi, Paolo Uccello, Giorgio Vasari, Piero di Cosimo, Luca Signorelli, Parmigianino, Giotto, Vittore Carpaccio og mange andre. Noen av kunstnerne var kjente navn allerede på den tiden, mens andre – som Giotto, Botticelli, Jan van Eyck og Jan Gossaert – på den tiden var lite kjente, men siden har økt i anseelse. 200-årsjubileet for kjøpet ble i 2021/2022 markert med en egen utstilling i Gemäldegalerie, og en katalog som diskuterte samlingens opprinnelse og forhandlingene om kjøpet av den.[11][12]

Med blikk mot NorgeRediger

Wegners forretningspartner Benecke fattet i 1820 interesse for Norge, og gav etter forhandlinger med Herman Wedel-Jarlsberg Norge det statslånet som reddet statsfinansene, men som førte til at Wedel-Jarlsberg ble stilt for riksrett og frikjent i 1822.[7] Statslånet bidro til at de tre forretningspartnerne Wegner, Solly og Benecke i 1821 vendte oppmerksomheten mot Norge. I november 1821 skriver den jevnaldrende vennen og London-kjøpmannen Isaac Solly Lister (1795–1862), en nevø av Isaac og Edward Solly, til Wegner og foreslår at de skal bli partnere i et forretningsforetagende i papirindustrien i Stettin, men Wegner avslår. Han er på det tidspunktet klar for å reise til Norge på vegne av Edward Solly og Benecke.[13]

Blaafarveværket og andre industriinteresser i NorgeRediger

 
Benjamin Wegner i 1850- eller 1860-årene

I 1821 ble både Edward Solly, Wilhelm Christian Benecke og Benjamin Wegner kjent med at Blaafarveværket i Norge var til salgs. Det tidligere kongelige verket hadde blitt pantsatt av kongen under Napoleonskrigene og overtatt av private da staten ikke kunne innløse pantet. Edward Solly ønsket å kjøpe verket og sende Wegner som sin representant for å gjennomføre kjøpet, men fikk økonomiske problemer og planene måtte avlyses. Benecke hadde gode forbindelser i Norge gjennom statslånet som han hadde gitt Norge tidligere, og ble i stedet den som kjøpte verket. Wegner fikk i oppdrag av Benecke å reise til Norge for å besiktige Blaafarveværket, og fikk fullmakt til å kjøpe Blaafarveværket for Benecke dersom han vurderte at verket kunne drives på en lønnsom måte.

 
Frogner Hovedgård i 1842, malt av I.C. Dahl for Wegner
 
Benjamin Wegner utnevnes av Lübecks senat til konsul i Norge
 
Wegner døde på landstedet DronninghavnBygdøy (Ladegaardsøen) i 1864. Fotografi fra 1860-årene

Wegner reiste til Norge og satte 16. desember 1821 første gang foten på norsk jord. Reisen foregikk med diligense og han har skildret reisen og sine inntrykk fra Norge i reisedagbøker og brev. Etter å ha vurdert Blaafarveværket kjøpte han bedriften i 1822 for 150 000 Hamburger Banco på vegne av et konsortium hvor Benecke var hovedinteressent og gjennom en stråmann bosatt i Norge. Det ble etablert et aksjeselskap, et av de første i Norge, som hadde fem aksjonærer.[14] Etter kort tid overtok Benecke og Wegner alle aksjene, og Wegner ble bedriftens «overdirektør» (administrerende direktør). Wegner fikk inntekter fra bedriften både gjennom utbytte og tantieme som direktør. Både Wegner og Benecke hadde signaturrett for Blaafarveværket. I et brev 16. mars 1822 skrev han at «jeg vil ikke oppholde meg for bestandig i Norge, men høyst 1–2 år», men slik skulle det ikke bli.[13]

I løpet av 1820-årene utviklet Blaafarveværket seg til Norges eneste vellykkede storindustri i denne perioden, som ellers var en nedgangstid for mange næringer i Norge. Perioden blir omtalt som Blaafarveværkets storhetstid og varte til kriseåret 1848. Verket dekket 80 prosent av verdensmarkedet for koboltblått, omfattet rundt 40 enkeltgruver og sysselsatte omkring 2 000 mennesker. Blaafarveværket utmerket seg i denne perioden også med omfattende og generøse velferdsordninger for de ansatte. Wegner rekrutterte Karl Friedrich Böbert som bergmester og Friedrich Roscher som hytteinspektør.[15][16][17][18]

Under sine første år i Norge bodde Wegner på Fossum Hovedgård ved Blaafarveværket, men han tilbragte mye tid på forretningsreiser i England og på kontinentet, for å skaffe verket innpass på nye markeder. I 1824 lyktes han da det kom store ordrer fra England, og det engelske markedet forble Blaafarveværkets hovedmarked. Et enkelt engelsk firma, Smith, Goodhall & Reeves, stod i det meste av Wegners direktørtid for over 70% av salget. Vennen Isaac Solly Lister i London, som drev import av blåfarge til papirindustrien, var fra starten en viktig døråpner i det engelske markedet og dessuten i alle år en trofast kunde for Blaafarveværket. Gjennom sine kontakter i Det britiske ostindiske kompani var han også sentral i Wegners forsøk på å komme inn på det kinesiske markedet. Isaac Solly Lister forsynte dessuten Wegner med alle slags varer fra England, alt fra luksusartikler som osten cheshire, tannbørster, såpe, skreddersydde klær, frakker og gullnåler til hestesaler og newfoundlandshunder, som på den tiden var populære i England.[19] Også hans gamle forretningspartner og mentor Edward Solly, Isaacs onkel, hjalp Wegner med å skaffe kundekontakter på det engelske markedet de første årene.[20]

Benjamin Wegner var liberal og frihandelsvennlig.[21] Ingerid Hagen beskriver ham som en av de helt sentrale eiendomsoppkjøpere og industrigründere i det førindustrielle Norge og en pionér i moderne bedriftsledelse.[1] Wegner ble av samtidige beskrevet som «en Konge hvis mindste Vink var en Lov for alle der stode i Forbindelse med Værket», men også som rettskaffen, hjelpsom og ansvarsbevisst overfor sine ansatte.[22] I «et naivmuntert Lunedigt» fra 1831 av Hans Allum het det at «Benjamin Wegner gavner landet».[23] Willibald Alexis omtaler et besøk hos Benjamin og Henriette Wegner på Modum i boken Herbstreise durch Scandinavien («Høstreise gjennom Skandinavia») fra 1828.[24]

I 1836 kjøpte Wegner Frogner Hovedgård i Aker, der han bodde sammen med sin familie til 1849. Blaafarveværket etablerte da sitt forretningsmessige hovedkontor i Christiania, og Wegners besøk til produksjonsanlegget på Modum ble sjeldnere. Wegner videreførte tradisjonen fra Bernt Ankers tid med storslått selskapelighet på Frogner fra tid til annen, med bl.a. ball og båtfester i Frognerdammen. Han støttet også kulturelle formål i samtiden. Den kjente maleren I. C. Dahl besøkte Norge i 1842 og var gjest på Frogner Hovedgård. Han sa da ja til å male det etterhvert meget kjente maleriet av gården.

Sammen med bl.a. Herman Wedel-Jarlsberg kjøpte Benecke og Wegner i 1835 også Hafslund hovedgård, som eide større skogseiendommer i Østfold og i Østerdalen og som drev omfattende tømmereksport og sagbruksvirksomhet med utgangspunkt i de verdifulle fallrettighetene i Sarpsfossen. I 1853 ble Beneckes eierandel overtatt av Wegner og de nye medeierne Jacob Peter Meyer, sistnevntes sønn Thorvald Meyer, sistnevntes svoger Stener Rosenberg, Westye Egeberg og Hans Gulbranson; Wegner ble dermed den største eieren med 25/77 parter (ca. 32,46%). I 1837 kjøpte Blaafarveværket nabobedriften Hassel Jernværk fra enken etter Peter Collett, og etter en tid overtok Benecke og Wegner jernverket personlig med en halvpart hver. Jernverket var imidlertid et tapsprosjekt som i årevis belastet Blaafarveværkets og hans egen økonomi; Wegner tapte anslagsvis 50 000 speciedaler over en tiårsperiode på å eie jernverket. Etter at Blaafarveværket måtte levere inn sitt bo i kriseåret 1848 konsentrerte Wegner seg om trelasthandel gjennom sin store eierandel i Hafslund hovedgård, som gav en betydelig inntekt i alle år.[25] I 1854 ble Hassel Jernværk også oppdelt og eiendommene solgt enkeltvis på auksjoner, noe som innbragte et større beløp.

Benjamin Wegner ble i 1836 utnevnt til Kongeriket Portugals visekonsul i Christiania og dermed Portugals fremste representant i Norge, ettersom Portugal ikke hadde noen høyere diplomatisk eller konsulær representant i Norge.[26][27] Han ble etterhvert generalkonsul i Norge for de tre hanseatiske bystatene Hamburg, Lübeck og Bremen, som alle var fullt suverene land på denne tiden: I 1842 ble han Hamburgs konsul i Christiania og i 1844 ble han Hamburgs generalkonsul for Kongeriket Norge.[28][29] I 1843 ble han Lübecks konsul i Christiania og i 1861 ble han forfremmet til generalkonsul for Lübeck. I 1859 ble han også Bremens generalkonsul i Christiania.[30][31] Han innehadde alle disse fire konsulære embedene til sin død.[32]

Wegner solgte det meste av Frogner Hovedgård i 1848 for 72 500 speciedaler, men beholdt Frognerseteren med Frognerseterskogen, som dermed ble skilt fra hovedgården, samt enkelte andre eiendommer og rettigheter, herunder et landsted og en av Frognerløkkene med tanke på eiendomsutvikling. Familien bosatte seg i 1849 sentralt i Christiania, først i Kirkegaden 28 og senere i Prindsens Gade 12. Han kjøpte i 1855 lystgården DronninghavnBygdøy (da kalt Ladegaardsøen), som da omfattet over 200 mål og som familien brukte som sommerbolig.[33] I tillegg eide han et mindre landsted ved Bekkebukten nær Hukodden på Bygdøy.[34] Etter hans død solgte arvingene Frognerseteren med Frognerseterskogen til Thomas Heftye.[35][36] Han var medlem av herreklubben Norske Selskab fra 1835.[37]

Benjamin Wegner døde på landstedet Dronninghavn på Bygdøy 9. juni 1864 og ble begravet på Gamle Aker kirkegård 13. juni 1864;[38] ektefellen ble begravet i samme grav i 1875. Gravminnet eksisterer ikke lenger; graven lå på område 004 til høyre for kirken.

FamilieRediger

 
Benjamin Wegners ektefelle Henriette Seyler (1805–1875), tegnet av søsteren Molly i 1822

Benjamin Wegner ble gift 15. mai 1824[39] i Nikolaikirken i Hamburg med Henriette Seyler (1805–75), datter av L.E. Seyler (1758–1836)[h] og Anna Henriette Gossler (1771–1836). Svigerfaren var medeier og leder for handels- og bankhuset Joh. Berenberg, Gossler & Co. (Berenberg Bank), president for Hamburgs Commerz-Depution, et av de tre politiske hovedorganene i bystaten, og medlem av parlamentet i Hamburg. På farssiden var Henriette barnebarn av den sveitsiskfødte bankieren og senere berømte «teaterprinsipalen» Abel Seyler; hennes (inngiftede) onkel var dramatikeren Johann Anton Leisewitz. På morssiden tilhørte hun bankierfamilien Berenberg/Gossler, en av Hamburgs aller fremste hanseatiske familier, av delvis nederlandsk herkomst. Henriette Seylers mormor Elisabeth Berenberg var svært velutdannet og ble partner i familiens bank i 1790; Henriette var selv en kort periode medeier i Berenberg Bank fra 1836.[40] Ingerid Hagen skriver at «Benjamin Wegner synes å ha hatt et nært forhold til sin svigerfar Ludwig Erdwin Seyler. Det er helt på det rene at svigerfarens store kontaktnett og innflytelse i handelsmiljøer både i og utenfor Hamburg var til stor hjelp for svigersønnens senere forretningsmessige suksess. Navnet på bankierfirmaet Joh. Berenberg, Gossler & Co. dukker også hyppig opp i Blaafarveværkets arkiv.»[41]

Benjamin og Henriette Wegner var foreldre til seks barn, hvorav fem vokste opp. Den eldste sønnen Johan Ludwig Wegner (1830–1893) var trelasthandler og senere byfogd i Larvik, og var gift med Blanca Bretteville, datter av statsminister Christian Zetlitz Bretteville; den andre sønnen Heinrich Benjamin Wegner (1833–1911) var trelasthandler og gift med Henriette Vibe, datter av professor Frederik Ludvig Vibe; den tredje sønnen Egmont Wegner (1835–1843) døde som barn; den eldste datteren Sophie Wegner (1838–1906) var gift med oberst og adjutant for kong Karl IV Hans Jacob Nørregaard; den yngste datteren Anna Henriette Wegner (1841–1918) var gift med skolemannen Bernhard Pauss; den yngste sønnen George Wegner (1847–1881) var høyesterettsadvokat og døde 33 år gammel av tuberkulose i Australia.

Augusta (el. Auguste) Helene Margaretha Calmeyer (1824–1837) bodde som pleiedatter hos familien fra hun var tre år. Hun var født i Fet i 1824 som datter av den nettopp avdøde kjøpmannen Henrich Calmeyer, og ble foreldreløs da også moren døde i 1827. Hun ble da pleiedatter hos det unge ekteparet Henriette og Benjamin Wegner, som da bodde på herregården Fossum og fortsatt ikke hadde egne barn. Augusta døde som trettenåring av «nervefeber» under et opphold i Hamburg i 1837.[42][43] Henriette Cathrine Bidenkap (1823–1894), som tilhørte en gammel forvalterfamilie på Blaafarveværket,[i] bodde i familien fra rundt 1837 til 1876 som pleiedatter, «husjomfru» og selskapsdame.[45]

 
Barnebarnet, høyesterettsadvokat Harald Nørregaard, malt av Edvard Munch i 1899. Nørregaard var formann i Advokatforeningen og grunnla det nåværende Advokatfirmaet Hjort

Benjamin Wegner er stamfar for den norske slekten Wegner. Han var farfar til amtmann og politimester Benjamin Wegner (1868–1949) og til kvinnesakskvinnen Olga Wegner, gift med høyesterettsjustitiarius Karenus Kristofer Thinn, og morfar til bl.a. den internasjonalt kjente krigskorrespondenten Benjamin Wegner Nørregaard (som var arbeidsminister i den internasjonale provisoriske regjering i Kina under Bokseropprøret), til høyesterettsadvokat Harald Nørregaard (som var formann i Advokatforeningen og i 1893 grunnla det som nå er Advokatfirmaet Hjort), til vinhandler og konsul i Tarragona Ludvig Nørregaard, til kirurg og president i Norges Røde Kors Nikolai Nissen Paus, til advokat og direktør i Norsk Arbeidsgiverforening George Wegner Paus og til ingeniør og industrileder Augustin Thoresen Paus. Blant hans oldebarn er bl.a. høyesterettsadvokat Jakob Thinn, sorenskriver Rolf Benjamin Wegner, fjellklatreren og motstandsmannen Egmont Nørregaard, stormester i Den Norske Frimurerorden Bernhard Paus og motstandskvinnen Henriette Bie Lorentzen. Benjamin Wegner er tippoldefar til bl.a. tidligere politimester i Bergen Rolf B. Wegner, tingrettsdommer Jens-Sveinung Wegner og arbeids- og velferdsdirektør Joakim Lystad.[5]

NoterRediger

Type numrering
  1. ^ Blant fadderne var Johann Friedrich Urbani og Georg Benjamin Schwendowius [etternavnet er en form av polsk Szwendowski eller lignende, med endelsen -ski latinisert som -ius].
  2. ^ Omtalt i kirkebokinnførsler som commissair bei der Policey, königl. Policey Commissair og lignende. Noen eldre fremstillinger har feilaktig oppgitt farens navn som Heinrich Benjamin eller oppgitt at han var skipskaptein; det siste skyldes en forveksling med stefarens yrke som skipsbygger. Dåpsinnførselen for Benjamin Wegner og andre kirkebokinnførsler fra Königsberg har bekreftet at farens navn var Johann Jacob Wegner og at han var politikommissær.
  3. ^ Det var tidligere vanlig å bøye etternavn i hunkjønn på tysk, og navnet kan derfor også skrives Harderin, slik det gjøres i hans egen dåpsinnførsel; i andre innførsler er det skrevet Harder.
  4. ^ Christoph Harder ble gift 15. oktober 1756 i Königsberg med Elisabeth Stendel, og ble ved ekteskapet omtalt som bokholder. Senest fra datterens dåp i 1770 og frem til sin død ble han omtalt som Schaalbelehnter, dvs. en «edsvoren veier» i forbindelse med fortolling og lignende. Preussisches Wörterbuch omtaler «Schalbelehnter» som «ein mit der Schale Belehnter; vereidigter Wäger bei den städtischen Wagen. Königsberg. Danzig.» Ved sin død ble han omtalt slik: «Christoph Harder ein Schaale Belehnter v. 67 J an der Entkräftung, hatt gewohnt auf dem großen Pfände Platz; hinter-läßt Eine an den Grobschmidt Mr. Kesler, dem Steindam verehlichte Tochter, Eine mündige Tochter, die er zu hauße gehabt u 3 unmündige Großkinder von seiner verstorbenen Tochter die an dem in d. Vorstadt wohnenden Commissair Wegner verheyrathet war, weiter zwey Brüder Johann u. George Harder Eigenthümer .. d. Mittele Hube und 2 Schwestern Eine verehlicht an Gottfried Rhodmann Eigenthümer ... d. Hinter-Huben, die andere ist die Reifschläger-Wittwe Reimerin jetzt in Herrenhut wohnhaft»
  5. ^ Navnet Gutzeit kommer av baltisk og kan vise til en som bor i krattskogen, jf. gammelprøyssisk gudde, eller i overført betydning prøyssisk-litauisk gudžiuoti, en som «snakker som en hviterusser», muligens også prøyssisk-litauisk juočkis, en person med brunett utseende. Navnet kommer ikke av tysk gut Zeit («god tid»); dette er en falsk etymologi.
  6. ^ Benjamin Wegners familieforhold er kompliserte. Faren, politikommissær Johann Jacob Wegner (ca. 1757–1797), var i sitt første ekteskap (1785–1791) gift med Anna Christina Harder (1765–1791) og hadde barna Anna Dorothea Jacobine Wegner (f. 1786), Eleonora Charlotta Elisabeth Wegner (f. 1787) og Johann Jacob Friedlieb Wegner (f. 1789). Etter den første ektefellens død i 1791 ble han året etter (25. april 1792) gift med hennes lillesøster Regina Dorothea Harder (1770–1813) og var i dette ekteskapet far til Friedrich Salomon Wegner (f. 1793) og Jacob Benjamin Wegner (f. 1795). Etter at Johann Jacob Wegner døde i 1797 ble Regina Dorothea Harder i 1798 gift med skipsbygger Philipp Gutzeit (1773–1838), og de ble foreldre til Eleonora Amalia Gutzeit (f. 1800), Justina Henriette Gutzeit (f. 1801), Regina Florentina Gutzeit (f. 1804) og Emilie Wilhelmine Gutzeit (f. 1809). Regina Dorothea Harder døde i 1813, og hennes gjenlevende ektefelle Philipp Gutzeit giftet seg i 1814 med sin avdøde ektefelles niese (og Benjamin Wegners halvsøster) Anna Dorothea Jacobine Wegner (f. 1786), som da selv var enke etter Johann Friedrich Orboschewski. I dette ekteskapet var Philipp Gutzeit og Anna Dorothea Jacobine Wegner foreldre til Emilie Aurora Gutzeit (f. 1815), Laura Jacobine Gutzeit (f. 1816), Julius Gutzeit (f. 1818), Eduard Philipp Gutzeit (f. 1820) og Marie Louise Henriette Gutzeit (f. 1826). Stefaren Philipp Gutzeit ble født 16. september 1773 i Königsberg og var sønn av Martin Gutzeit og Helena Dorothea Maass; han døde 6. april 1838 i Königsberg.
  7. ^ Wilhelm Gutzeit er i ulike kilder feilaktig omtalt som hans halvbror, men var hans stefetter, som sønn av stefaren Philipp Gutzeits eldre bror, skipskaptein og skipsbygger Benjamin Gutzeit. Det synes å ha vært en rekke relasjoner mellom hans familie og Gutzeitfamilien også tidligere, og det er mulig at de også hadde flere slektsrelasjoner. Wilhelm Gutzeit kom til Norge midt i 1820-årene som sekretær og fullmektig for slektningen Benjamin Wegner på Blaafarveværket, og etablerte siden egen virksomhet som brukseier, trelasthandler og skipsreder. Han ble også Portugals visekonsul i Drammen; Benjamin Wegner var da allerede Portugals visekonsul i Christiania. Også Wilhelms nevø, Georg Rudolph Wilhelm Gutzeit (f. 1835 i Königsberg som sønn av Wilhelms bror Heinrich Benjamin Gutzeit), flyttet til Norge og ble kjøpmann på Bragernes.
  8. ^ Noen eldre norske fremstillinger har feilaktig oppgitt farens navn som Heinrich. Det var Henriettes morfar Johann Hinrich Gossler, bror (Johann) Heinrich Seyler og onkel Johann Heinrich Gossler som hadde dette fornavnet.
  9. ^ Henriette Cathrine Bidenkap (1823–1894) var født i Drammen som datter av Johan Jacob Bidenkap (1787–1864) og Inger Bolette Wilhelmine Schive (1802–1858), som ble gift på Fossum på Modum 27. desember 1821. Faren var skipskaptein og siden undertollbetjent i Drammen. Johan Jacob Bidenkap var sønn av Jacob Henrich Günther Daniel Bidenkap (død 1807), som var forvalter på Blaafarveværket i perioden 1785–1807, i tiden som kongelig verk. Henriette var søster av legen Johan Lauritz Bidenkap. I familien Wegner ble hun kalt «jomfru Bidenkap». Hun ble boende hos familien til Anna Henriette Wegner giftet seg i 1876, året etter Henriette Wegners død.[44]

LitteraturRediger

ReferanserRediger

  1. ^ a b Hagen (2022) s. 329
  2. ^ «Dåpsinnførsel for Jacob Benjamin Wegner». Dåp og ekteskap, Königsberg, lutherske kirkebøker. 27. februar 1795. Arkivert fra originalen 17. mai 2022. Besøkt 17. mai 2022. 
  3. ^ Viede, Königsberg og Kneiphof, lutherske kirkebøker, 1792
  4. ^ Begravelsesinnførsel for Joh. Jacob Wegner, begravelser, kirkebøker, Königsberg og Kneiphof, 1797
  5. ^ a b Rolf B. Wegner (d.e.): Familien Wegner, Halden, 1963
  6. ^ «Benjamin Wegner», i Store norske leksikon
  7. ^ a b Lars Roede: «Industriherren Benjamin Wegner på Frogner», i Lars Roede, Frogner hovedgård: Bondegård, herskapsgård, byens gård (s. 148–161), Pax forlag, 2012
  8. ^ Hagen (2022) s. 23
  9. ^ Skwirblies, Robert (2016). «Edward Solly und seine Berliner Gemäldesammlung». Altitalienische Malerei als preußisches Kulturgut: Gemäldesammlungen, Kunsthandel und Museumspolitik 1797–1830. Walter de Gruyter. ISBN 9783110430714. 
  10. ^ a b Hagen (2022) s. 25
  11. ^ «The Solly Collection, 1821–2021: Founding the Berlin Gemäldegalerie». Staatliche Museen zu Berlin. Besøkt 20. mai 2022. 
  12. ^ Rowley, Neville (2021). The Solly Collection 1821–2021: Founding the Berlin Gemäldegalerie. Deutscher Kunstverlag. ISBN 9783422986640. 
  13. ^ a b Steinsvik (2000) s. 126
  14. ^ Thv. Lindeman (1993). Modums blaafarveverk: et bidrag til dets historie. Blaafarveværket. s. 66–67. ISBN 8290734107. 
  15. ^ Tone Sinding Steinsvik: Blaafarveværket ; ved kgl. res. av 2. april 1776 (Modum 1978)
  16. ^ Kai Hunstadbråten: Bergverk, mennesker og miljø (Drammen 1997)
  17. ^ Tone Sinding Steinsvik: Koboltgruvene og Blaafarveværket – en del av den store verden (Modum 2000)
  18. ^ Kjell Arnljot Wig: Eventyret om Blaafarveværket (Drammen 1995)
  19. ^ Hagen (2022) s. 299ff
  20. ^ Hagen (2022) s. 61
  21. ^ Hagen (2022) s. 51
  22. ^ Gamle Modum. Historielaget. 1991. 
  23. ^ Provindsiaden, eller Den lille Reiselabyrinth i Buskerud. Trykt hos Frederik T. Steen. 1831. 
  24. ^ Willibald Alexis (1828). Herbstreise durch Scandinavien. Schlesinger, Berlin 1828, bd. 1, s. 107ff
  25. ^ Rolf B. Wegner (d.y.): Wegner-slektens virksomhet ved Glomma, 2011
  26. ^ «Ved naadigst Resolution af 30te f. M. har Hans Kongelige Majestæt naadigst behaget at anerkjende Benjamin Wegner som Portugisisk Vice-Consul i Christiania». Den Norske Rigstidende. 11. august 1836. 
  27. ^ «Fremmede Magters Consuler». Veiledning for Christianias Indvaanere og Reisende, som besøge Staden og ønske Underretning om Regjerings-Contoirerne, Stadens Authoriteter, offentlige Indretninger og forskjellige Communalgjenstande m.m. H. T. Winters Forlag. 1838. s. 25. 
  28. ^ «Hamburgische oder Hanseatische Diplomaten». Zeitschrift des Vereins für Hamburgische Geschichte. 3: 514. 1851. 
  29. ^ «Annuaire diplomatique – Suède et Norwége». Almanach de Gotha: annuaire généalogique, diplomatique et statistique pour l'année 1861. Gotha: Justus Perthes. 1861. s. 838. 
  30. ^ «Under f.D. er hamburgsk Generalkonsul i Christiania Benjamin Wegner anerkjendt som Generalkonsul sammesteds for Hansestaden Bremen». Den Norske Rigstidende. 4. mai 1859. 
  31. ^ «Diplom. Jahrbuch – Schweden und Norwegen». Gothaischer genealogischer Hofkalender nebst diplomatisch-statistichem Jahrbuch auf das Jahr 1862. Gotha: Justus Perthes. 1862. s. 823. 
  32. ^ «Främmade Magters General-Konsuler, Konsuler o. Vice-Konsuler». Sveriges och Norges stats-kalender för år 1864. Kungliga Vetenskapsakademien: 628 og 630. 1863. 
  33. ^ Morgenbladet 1866.04.25. 
  34. ^ Morgenbladet 1866.03.03. 
  35. ^ Kjeld Magnussen (1967). Gaarden Store Frogner. Oslo Bymuseum. 
  36. ^ Rolf B. Wegner (d.y.): Mine tippoldeforeldre Henriethe og Benjamin Wegner forteller, 2013, 184 s., ill.
  37. ^ Norske Selskab: medlemmer 1818–1878. 1938. s. 32. 
  38. ^ Oslo domkirke, kirkebøker, F/Fa/L0025, ministerialbok nr. 25, 1847–1867, s. 831–832
  39. ^ «Unsere am 15sten May 1824 vollzogene eheliche Verbindung». Staats und gelehrte zeitung des hamburgischen unpartheyischen correspondenten. 1824. 
  40. ^ Hamburger Nachrichten, 19. april 1837 s. 5
  41. ^ Hagen (2022) s. 277
  42. ^ Gløersen, Jørgen (1970). Dødsfall i Norge 1826–1840. no. s. 73. 
  43. ^ «Dødsfald». Christiania Intelligentssedler. 3. juli 1837. s. 1. «At vor inderlig elskede Pleiedatter, Auguste Helene Margaretha Calmeyer, døde i Hamburg af en heftig Nervefeber den 11te Juni i en Alder af 13 Aar, hvoraf hun tilbragte de 10 sidste i vort Huus, bekjendtgjøres herved sørgeligst for hendes fraværende Slægtninge. Christiania den 29de Juni 1837. Henriette Wegner, født Seyler; Benj. Wegner.» 
  44. ^ Folketelling 1875 for Henriette Kathrine Bidenkap
  45. ^ Rolf B. Wegner (2010). Oldefar Heinrich Wegner forteller. 

Eksterne lenkerRediger