Åpne hovedmenyen

Henriette Pauss

norsk pedagog og redaktør
Henriette Pauss
Anna Henriette Paus.jpg
Født2. april 1841
Frogner Hovedgård
Død4. april 1918 (77 år)
Christiania
Gravlagt Vår Frelsers gravlund
Ektefelle Bernhard Cathrinus Pauss
Far Benjamin Wegner
Mor Henriette Wegner
Søsken George Wegner, Johan Ludwig Wegner
Barn Nikolai Nissen Paus, Augustin Paus, George Wegner Paus
Beskjeftigelse Lærer, redaktør, skribent
Nasjonalitet Norge
Medlem av Den norske santalmisjon

Anna Henriette Pauss (født 2. april 1841Frogner Hovedgård i Aker som Anna Henriette Wegner, død 4. april 1918 i Christiania) var en norsk lærer, redaktør, foreningskvinne og godseier. Hun var fra 1885 til 1909 førstelærerinne eller «kvinnelig bestyrer» ved privatskolen Nissens Pikeskole, som ble eid av hennes ektemann, teologen og skolemannen B.C. Pauss. Fra 1875 til 1894 var hun en av hovedeierne av Hafslund hovedgård som omfattet sagbruk, trelasteksport, store skoger i Østfold og Østerdalen og en mengde leilendingbruk; hun og de andre eierne solgte i 1894 Hafslund til det konsortiet som ble starten på energiselskapet Hafslund. Hun var også en sentral lederskikkelse i Den norske Santalmisjon, redaktør for tidsskriftet Santalen og involvert i en rekke foreninger. Hennes far hadde store industriinteresser innen gruvedrift og trelasthandel i Norge og hennes mor tilhørte bankierdynastiet Berenberg i Hamburg.

Bakgrunn og oppvekstRediger

 
Frogner Hovedgård, der hun ble født

Anna Henriette Wegner, i familien kalt Jette, ble født i 1841 på Frogner Hovedgård i Aker og vokste opp der og i Christiania. Hun var datter av godseier og verkseier Benjamin Wegner (1795–1864) og Henriette Seyler (1805–1875). Faren var fra Königsberg og flyttet til Norge i 1822 da han ble administrerende direktør og medeier i Blaafarveværket, og ble senere også eier av Frogner Hovedgård, lystgården DronninghavnBygdøy og Frognerseteren, samt medeier i Hafslund hovedgård, Hassel Jernværk og trelastfirmaet Juel, Wegner & Co. Moren tilhørte en av Hamburgs fremste hanseatiske familier og var datter av mangeårig medeier i Berenberg Bank L.E. Seyler og barnebarn av en av 1700-tallets mest kjente teaterledere, Abel Seyler. Hun var oppkalt etter mormoren Anna Henriette Gossler, datter av bankierene Johann Hinrich Gossler og Elisabeth Berenberg. Hennes mor var en kort periode medeier i Berenberg Bank og var bl.a. kusine til byrepublikken Hamburgs statsoverhode Hermann Gossler.[1]

Hennes faddere ved dåpen var grevinne Karen Wedel-Jarlsberg, Marie Schjøtt, Henriette Benedicte Løvenskiold, førstestatsråd Nicolay Johan Krog, stortingspresident Søren Anton Wilhelm Sørenssen, grosserer Johannes Heftye, advokat, senere statsminister Frederik Stang, og oberstløytnant og adjutant for kongen Hans Christian Rosen.[2]

Henriette Wegner var en av deltagerne i Hans Fayes mye omtalte og nøye innøvde maskeradeball med kostymer fra Ludvig XIVs og Ludvig XVs regjeringstid i Logen i 1859, et høydepunkt i selskapslivet i Christiania på 1800-tallet.[3] Et malt portrett av henne eies av Oslo Museum. Det skal også eksistere et barneportrett av henne av Johan Gørbitz fra 1846/47, men maleriets skjebne er ukjent.

Medeier i HafslundRediger

Fra 1875 til 1894 var hun medeier i Hafslund hovedgård, som omfattet sagbruk, trelasteksport og store skoger i Østfold og Østerdalen. Faren hadde vært Hafslunds største eier, og hun arvet hans eierandel sammen med to av søskenene, Sophie Nørregaard og høyesterettsadvokat George Wegner. Sammen med de andre medeierne i Hafslund bestemte hun i 1893 å selge eiendommen til det engelske firmaet Kellner-Partington Paper Pulp Co. Ltd. som noen år tidligere hadde kjøpt Borregaard. Regjeringen avslo å godkjenne salget året etter fordi Kellner Partington Paper Pulp Co. da ville få en for dominerende stilling i norsk industri gjennom å eie hele Sarpsfossen med store eiendommer på begge sider. Det ble dannet et norsk konsortium som trådte inn i det engelske firmaets sted i budet og overtok Hafslund; dette konsortiet ble omdannet til aksjeselskapet Hafslund, som ble et av Norges største energiselskaper.[4]

Nissens PikeskoleRediger

Hun var lærerinne ved privatskolen Nissens Pikeskole og ble i 1875 gift med skolens bestyrer og medeier, teologen B.C. Pauss. Ektemannen hadde etterfulgt grunnleggeren Hartvig Nissen som en av tre bestyrere og eiere i 1872. De bodde til 1899 i toppleiligheten i skolebygningen i Øvre Vollgate 15 (nå Bokhandelens hus). Nissens Pikeskole omfattet i hennes og ektemannens tid barnehage, barneskole, middelskole, gymnas og lærerhøyskole (Kristiania Lærerskole). I 1885 etterfulgte hun Augusta Hagerup som skolens førstelærerinne eller kvinnelige bestyrer, og hadde stillingen til 1909. Hun var dermed eneste kvinne i skoleledelsen, som ellers lenge bestod av tre mannlige bestyrere. Fra 1900 eide hennes mann skolen alene og var eneste bestyrer.

Den norske SantalmisjonRediger

Sammen med sin mann var hun en sentral lederskikkelse i Den norske Santalmisjon, som var virksom som misjons- og humanitær organisasjon blant santalfolket i India. Fra etableringen i 1883 bistod hun sin mann med redigeringen av bladet Santalen og etter mannens død i 1907 overtok hun redaktørvervet frem til 1912. Hun var også medlem av sentralkomiteen i Santalmisjonen frem til 1911, som første kvinnelige hovedstyremedlem i en norsk misjonsorganisasjon.[5][6] En landsby i India, Pausspur, ble oppkalt etter hennes mann.

Annet engasjementRediger

Hun var styremedlem i Husholdningsskole for unge damer i Christian Augusts gate.[7][8][9] Hun bidro bl.a. også med et kapittel om leketøy i boken Forældre og Børn redigert av Aksel Arstal (1902).

Hun var også styremedlem i Foreningen til fremme av søndagens rette bruk, som ble ledet av høyesterettsdommer Edward Hambro og som var den norske avleggeren i en internasjonal bevegelse som arbeidet for å gi søndagen den statusen som hvile- og helligdag som dagen etterhvert fikk.[10]

Personlig livRediger

Hun var gift med teologen og skolemannen B.C. Pauss. De hadde fem barn, blant dem kirurg og president i Norges Røde Kors Nikolai Nissen Paus, advokat og direktør i Norsk Arbeidsgiverforening George Wegner Paus og industrilederen Augustin Paus. En stesønn døde som medisinstudent i 1890.

I folketellingen for 1865 bodde hun i Christian Augusts gate sammen med sin mor, bror, morens selskapsdame og husjomfru Henriette Cathrine Bidenkap og to tjenestepiker. Familiens nærmeste naboer var Fritz Wedel Jarlsberg og overhoffmesterinne Juliane Cathrine Wilhelmine Wedel Jarlsberg, og enkefru Anna Krog og hennes datter Gina Krog.[11] I folketellingen for 1875 bodde hun i Holbergs plass 7 sammen med Bidenkap og tjenestepiken Gina Holm, og levde av «Formue, Livrente».[12] I folketellingen for 1885 bodde hun i toppetasjen i Øvre Vollgate 15 (nå Bokhandelens hus) sammen med sin mann, barn og tre tjenestepiker.[13] I folketellingen for 1900 bodde hun i Eilert Sundts Gade 11.[14] I folketellingen for 1910 bodde hun i Ole Vigs gate 25.[15]

Hun er begravet på Vår Frelsers gravlund.[16]

ReferanserRediger

  1. ^ Rolf B. Wegner (d.e.): Familien Wegner, Halden, 1963
  2. ^ Oslo fylke, Aker, Ministerialbok nr. 16 (1827–1841), Fødte og døpte 1841, side 217.
  3. ^ Merete Lie Hoel, «Gullalderens gullsal: Prinds Karneval og Dovregubbens Datter», i Dag Andersen (red.), Et Hus i Europa : bilder av en fantastisk historie : Gamle Logen 150 år : elleve essays, C. Huitfeldt Forlag, Oslo, 1994, s. 62
  4. ^ Rolf B. Wegner, Oldefar Heinrich Wegner forteller, 2010
  5. ^ Johan Nyhagen, Santalmisjonens historie; med særlig henblikk på utviklingen i India og Norge, bd. 2, Oslo, 1968, s. 302ff, passim
  6. ^ Ivar Holsvik og M.A. Waaler, Festskrift i anledning Santalmissionens 50-aars jubilæum, s. 104, København, 1918
  7. ^ Einar Boyesen (red.): Nissens pikeskole 1849–1924, Oslo 1924
  8. ^ Nils A. Ytreberg: Nissen pikeskole 1849–1949, Oslo 1949
  9. ^ Nissens Pigeskole og Privatseminar, Christiania, 1900
  10. ^ Stortingsforhandlinger 1911
  11. ^ Folketelling 1865
  12. ^ Folketelling 1875
  13. ^ Folketelling 1885
  14. ^ Folketelling 1900
  15. ^ Folketelling 1910
  16. ^ «Enkefru Henriette Pauss' begravelse», Aftenposten, 13. april 1918, s. 4