Åpne hovedmenyen

Therese Bertheau

Norsk fjellklatrer og lærer
Therese Bertheau
ThereseBertheau.jpg
Født1861[1]
Skjeberg
Død1936[1]
Ektefelle Ugift
Beskjeftigelse Lærer
Nasjonalitet Norge

Therese Bertheau (født 23. november 1861 i Skjeberg, død i mars 1936) var en norsk fjellpionér. Hun var aktiv som fjellklatrer fra 1884 til 1910, og besteg over 30 fjelltopper, mange av dem som første kvinne. Bertheau ble etterhvert en meget habil klatrer, og hun deltok på ekspedisjoner med de beste norske og engelske klatrerne, som William Cecil Slingsby og Fredrik Arentz.

OppvekstRediger

Therese Bertheau var datter av trelasthandler Hermann Bertheau (født i 1800 i Hamburg i Tyskland, død i 1864), og Borghild, eller Hilda, Bertheau (1820–1897) født Resch. Ekteskapet med Borghild/Hilda Resch var Hermann Bertheaus andre ekteskap, inngått i 1856. Fra sitt første ekteskap hadde han fem døtre og én sønn, og i det andre fikk han tre døtre til. Den eldste i det andre barnekullet, Borghild, døde bare to år gammel. Karen Elisabeth ble født i 1859, og yngstedatteren Therese ble født i Skjeberg i 1861.

Therese Bertheau tok den såkalte «guvernanteeksamen» ved Nissens Pigeskole i 1879, og fikk jobb som språklærer ved samme skole med fagene engelsk og fransk. I en bok om skolen omtales hun som «en fremragende lærerinne, fryktet og elsket på samme tid». I 1875 bodde hun sammen med sin mor som losjerende hos Marcellus Adolph Nissen i Nordahl Bruns gate. I 1900 bodde hun sammen med sin ett år eldre søster, Karen Elisabeth, i Hjelms gate i Kristiania.

Første kvinne i fjelletRediger

Bertheau besøkte Jotunheimen for første gang i 1884.[2]. Interessen for klatring ble vakt ved en tilfeldighet året etter, da hun kom til Eidsbugarden og ble invitert til å bli med en engelsk klatrer. Sammen med ham besteg hun Urdanostind, og gløden var tent. To dager senere var hun på Galdhøpiggen, og senere på Knutsholstinden. I 1893 skulle Store Skagastølstind («Storen») bestiges, men på grunn av dårlig vær måtte hun gi opp. Men i 1894 lyktes det, og Therese Bertheau ble første kvinne på Storen. Sammen med Andreas Saxegaard, Antoinette Kamstrup, I. Aarestrup og Torstein Røine gikk hun fra Skogadalsbøen. Alle uten Antoinette kom til toppen via Vigdals sva. Antoinette måtte vente på hytta på Bandet, fordi hun hadde lovt sine foreldre ikke å bestige Storen. Dagen etter kom andre kvinne på Storen, Fanny Paulsen, og to dager senere Evelyn Watson. Noen dager senere kom Bertheau til topps på Gjertvasstind og Styggedalstind.

Samme år var hun også med på førstebestigningen av Midtre Torfinnstind. Bortsett fra Aarestrup deltok de samme personene i denne bestigningen som i bestigningen av Storen. Den 5. august 1896 ble Bertheau, Fredrik Arentz og Torgeir Sulheim de første som besteg Austre Holåtinden. Arentz ville egentlig kalle denne tinden for Therestind, men syntes det ble for langt, og kalte den i stedet Tussetind, etter sin turkamerat. Dagen etter var de tre også de første som kom opp på Hestbrepiggen.

Årsaken til at Bertheau alltid måtte foreta sine klatreekspedisjoner i følge med minst to menn, var at en mann ikke kunne stå på skuldrene av en kvinne; det ble ikke ansett som passende. Derfor måtte det være minst to menn i følget.[3]

I 1900 var hun igjen på Storen, denne gang i følge med William Cecil Slingsby, George Baker og Elias Hogrenning. De begynte den 18. juli med klatring og brepass på Jostedalsbreen. Den 24. juli kom de til Turtagrø, og fikk selskap av Howard Priestman. Været holdt dem tilbake, men om morgenen den 28. juli kunne de starte. Verten på Turtagrø, Ola Berge, ble også med på ekspedisjonen. Etter Slingsbys ønske fulgte de Heftyes rute til toppen. Slingsby beskriver det slik:

Det var nå 24 år og syv dager siden jeg hadde den store lykke å gjennomføre førstebestigningen, og det gledet meg inderlig å bli ledsaget av Therese Bertheau, den første kvinne på Storen i 1894. Tro meg, hun er den fødte klatrer, og hun elsker sitt fedrelands fjell slik hun rettelig bør, og i den formuleringen legger jeg svært meget.

Etter bestigningen av Storen, fortsatte de over Vetle og Midtre Skagastølstind, og forserte vanskelige passasjer som Halls hammer og V-skaret på veien. Ekspedisjonen, med både den mannlige og kvinnelige førstebestiger av Storen, ble omtalt i både norsk og engelsk presse.

I 1904 foretok hun den første kjente bestigningen av veggene på Kolsås, og forserte "Kålbladet" sammen med Henning Tønsberg, Kristian Tandberg og søsteren Ingeborg Tandberg.

I 1902 ble hun valgt inn som første kvinne i Den Norske Turistforenings styre, og i 1909 ble hun innbudt medlem i Norsk Tindeklub, som ikke var åpen for kvinner.

Fordommer og klærRediger

I et avisinnlegg i 1882 skrev Johannes Heftye at: "vi må be Gud bevare oss for noensinne å komme så langt i emansipasjonen at våre landsmanninner skulle falle på for alvor og i almindelighet å bestige Knutsholstind". Vanskeligere turer enn Galdhøpiggen og Glittertind skulle damer helst ikke gi seg ut på. På dette tidspunkt var det ikke lenger særlig oppsiktsvekkende med kvinner i fjellet, og i årene som fulgte ble kvinnenes andel av fjellturistene stadig større. Men det var få som fulgte Therese Bertheau opp på toppene. Og selv om mange kanskje var skeptiske, følte Bertheau selv at hun ble godt mottatt i klatremiljøet. I et intervju med damebladet Urd i 1902 uttalte hun:

Fjeldet viser jo en merkelig innflytelse på alle som elsker det tilgavns. Alle tindebestigere jeg har truffet på har utmerket sig ved høflighet og hensynsfullhet og hjelpsomhet. Jeg kjenner virkelig ikke en eneste undtagelse, et hyggelig folkeferd er tindebestigerne.

Mye oppmerksomhet ble viet de kvinnelige fjellturistenes påkledning. Vanlig bekledning for kvinner på den tiden var fotside, forholdsvis trange skjørt, som var upraktiske til fjellvandring og enda verre til klatring. Bertheau løste problemet ved å bruke bukser under skjørtet. Når klatringen begynte, tok hun ganske enkelt av seg skjørtet, til stor forbløffelse for turkameratene. Dessuten ble hun tidlig en tilhenger og bruker av den såkalte reformdrakten.[4]

I intervjuet i Urd blir Bertheau spurt om hun ikke er redd for å falle ned og slå seg i hjel, og svarer:

Jeg kan ikke sige, at der staar nogen Rædsel af den Tanke. (...) Men jeg vilde gjerne dø i Nærheden af Fjeldene, saa jeg kunde se dem.

OversettervirkeRediger

Ved siden av å arbeide som lærerinne oversatte Therese Bertheau også bøker.[5]

LitteraturRediger

  • Pionerer. Kvinnenes klatrehistorie - fra dametinder til K2, Arne Larsen, 2016[6]
  • Therese Bertheau - Tindestigerske og Lærerinde [PDF], Anne-Mette Vibe, Universitetsbiblioteket i Oslo 2012, ISBN 978-82-8037-015-0
  • Therese Bertheau - Tindestigerske og Lærerinde, ny utgave, Anne-Mette Vibe, Oslo, Fri Flyt AS, 2016, ISBN 978-82-9309-048-9
  • Jotunheimens døtre, Arvid Møller, Oslo 2001, ISBN 82-516-1860-6
  • Norge, den nordlige arena, W. C. Slingsby, Edinburgh 1904, norsk utgave ved Jan Schwarzott, Oslo 1998, ISBN 82-504-2076-4
  • Jotunheimens erobring, Helge Giverholt, Oslo 1946

ReferanserRediger

  1. ^ a b WomenWriters, 9. okt. 2017, Therese Bertheau, b6e93060-247a-4fdc-a22f-229c13f7a1fb
  2. ^ Grethe Brandsø: «Først på toppene» Aftenpostens historiemagasin Nr. 7 - 2016.
  3. ^ «Edderkopp-kvinnen (intervju med Bertheaus biograf Anne-Mette Vibe)». Dagbladet. 19. august 2017. «- Anstendige kvinner kunne ikke vise seg uten hatt. Det gjaldt også på fjelltopper! I tillegg var det visse begrensninger for hva en kvinnelig klatrer kunne gjøre. Blant annet kunne hun ikke gå først i tauet, det var en slags lederposisjon som var forbeholdt menn. Hun kunne heller ikke klatre uten følge av minst to menn. Dette hang sammen med at en mann ikke skulle stå på skuldrene til en kvinne. Likevel har Vibe inntrykk av at kvinnelige klatrere, og ikke minst Therese Bertheau, var velkomne i fjellet.» 
  4. ^ www.nb.no (norsk). Østlandets Blad. 7. oktober 2016 https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digavis_ostlandetsblad_null_null_20161007_109_194_1. Besøkt 25. november 2018. «I 1886 ble blant annet "Reformturistdrakten" presentert i tidsskriftet "Nylænde", og Therese Bertheau tok tidlig i bruk den firedelte sportsdrakten, bestående av jakke, bukse, langt spaserskjørt og kort ...» 
  5. ^ Frances Hodgson Burnett (1917). «Den forsvundne Prinds». www.nb.no (norsk). Oversatt av Bertheau, Therese. Cammermeyers Boghandel. Besøkt 25. november 2018. 
  6. ^ «Klatrende kvinner frem i lyset». Romsdals Budstikke (norsk). 12. mai 2016.