Johan Castberg
Johan Castberg (født 21. september 1862 i Brevik i Telemark, død 24. desember 1926 i Oslo) var en norsk jurist og politiker.
| Johan Castberg | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 21. september 1862[1][2] Brevik | ||
| Død | 24. desember 1926[1] (64 år) Oslo | ||
| Gravlagt | Vestre gravlund |
||
| Far | Johan Christian Tandberg Castberg |
||
| Søsken | Torgrim Castberg, Leif Castberg, Hanna Castberg von der Lippe |
||
| Barn | Frede Castberg |
||
| Beskjeftigelse | Jurist, politiker, jurist, dommer, dagbokskriver |
||
| Parti | Venstre, Arbeiderdemokratene |
||
| Nasjonalitet | Norge |
||
| Norges justisminister | |||
| 1908–1910 | |||
| Regjering | Knudsen I | ||
| Norges handelsminister | |||
| 1913 | |||
| Regjering | Knudsen II | ||
| Norges sosialminister | |||
| 1913–1914 | |||
| Regjering | Knudsen II | ||
FamilieRediger
Han var sønn av Johan Christian Tandberg Castberg.
I 1892 giftet han seg med Karen Anker[3], som var eldste datter av Herman Anker (1839-1896) og danskfødte Marie Elisabeth «Mix» Bojsen (1843-1892).[4]
Sønnen Frede Castberg ble født på Gjøvik i 1893.
UtdannelseRediger
JuristRediger
I 1888 slo han seg ned på Gjøvik, hvor han drev praksis som overrettssakfører 1888-1901. Deretter var han statsadvokat i Hedmarken og Kristians lagsogn 1902-06 og sorenskriver i Toten, Vardal og Biri 1906-24. Fra 1924 til sin død var han høyesterettsassessor.
PolitikerRediger
Castberg var stortingsrepresentant fra 1901 til 1909, fra 1913 til 1921 og fra 1924 til 1926 for Arbeiderdemokratene (som startet som en radikal fløy i Venstre). Castberg var statsråd i Gunnar Knudsens første regjering som leder av justisdepartementet fra 1908 til 1910, og i Gunnar Knudsens andre regjering som leder av Handelsdepartementet 1913 og Sosialdepartementet (som Castberg fikk opprettet) fra 1913 til 1914. Ved unionsoppløsningen i 1905 agiterte han for opprettelse av den norske stat som republikk.
Trond Åm beskriver Castberg som den fremste sosialradikale tidlig på 1900-tallet. Castbergs viktigste politiske forbilde var Ferdinand Lassalle, grunnlegger av det tyske sosialdemokratiske parti. Hjemfallsretten og prinsippet om at fellesskapet skulle eie naturressursene var inspirert amerikanske Henry George. Ifølge Åm sto Castberg ikke for egentlig sosialisme – han var aldri motstander av privatkapitalisme. Ifølge Rune Slagstad bygget Castberg en ideologisk bro mellom liberaldemokratisk folkelighet og norsk sosialdemokrati. Castberg var motstander av toll og ville i stedet ha progressiv skatt på inntekt og formue. Castberg ønsket også tvungen voldgift som løsning når partene i arbeidslivet ikke blir enige om lønn og arbeidsvilkår, i Stortinget stemte han mot tvungen voldgift fordi arbeiderforeningen fikk mot.[5]
«Castbergske lover»Rediger
«De Castbergske konsesjonslover»Rediger
Castberg er særlig knyttet til konsesjonslovene for vannkraftutbygging av 1909. Disse er ofte kalt «De Castbergske konsesjonslover».[6] Hans navn er også direkte eller indirekte knyttet til lovene om sykeforsikring 1909 og 1915, fabrikktilsynsloven av 1909, ulykkesforsikring for fiskere (1908), sjøfolk (1911) og industriarbeidere (1915), og arbeiderbeskyttelse i industrien (1915).
«De Castbergske barnelover»Rediger
Castberg er også – sammen med svigerinnen Katti Anker Møller – kjent som mannen bak de Castbergske barnelover, seks lover som ble vedtatt av Stortinget i 1915. Lovene innebar at barn født utenfor ekteskap fikk rett til arv og navn etter faren, og at far måtte betale barnebidrag for utenomekteskapelige barn. De Castbergske barnelovene ga myndighetene ansvaret for å kreve farskapet fastslått og på til å kreve inn bidragene fra faren. Lovene fastslo også at kommunen hadde plikt til å bistå mor og barn økonomisk i månedene rundt fødselen, dersom moren ikke mottok bidrag fra barnets far. Lovene møtte mye motstand. Man fryktet moralsk forfall og kyniske kvinner som skulle skaffe seg barn med velstående menn for å få penger. Mange hadde også vanskelig for å akseptere en slik statlig regulering av noe man mente tilhørte privatlivet. Frykten viste seg å være overdrevet, og de Castbergske barnelover ble en av forløperne til den moderne velferdsstaten.[7]
Utmerkelser og æresbevisningerRediger
- Castberg ble tildelt 7. juni-medaljen.
- Johan Castbergs vei i Oslo er oppkalt etter Castberg.
- Vest for Gjøvik kirke er et minnesmerke over ham som fremhever innsatsen hans; skulpturen «Mor og barn» har et relieff av Castberg på sokkelen og teksten: Nasjonal selvstendighet. Fritt folkestyre. Sosial rettferd. Monumentet er laget av Arne Durban og ble avduket 1967.[8]
- 22. april 2013 ble det annonsert at oljefeltene Skrugard og Havis skulle oppkalles etter Johan Castberg og få navnet Johan Castberg-feltet.
ReferanserRediger
- ^ a b Stortinget og statsrådet : 1915-1945. B. 1 : Biografier : med tillegg til Tallak Lindstøl: Stortinget og Statsraadet 1814-1914, side(r) 177
- ^ Stortinget og statsraadet: 1814-1914. B. 1 D. 1 : Biografier A-K, side(r) 164
- ^ Mørck, Fredrikke (redaktør); Høgh, Marie (redaktør); Anker, Ella (1914). Norske kvinder: en oversigt over deres stilling og livsvilkaar i hundredeaaret 1814-1914. Kristiania: Berg & Høgh. s. 55.
- ^ Høyer, Svennik. «Ella Anker». I Helle, Knut. Norsk biografisk leksikon. Oslo: Kunnskapsforlaget.
- ^ Trond Åm: Sosialradikalisme på norsk. Klassekampen, 3. september 2015.
- ^ Johan Castberg. Kildenett. Besøkt 7. juni 2013
- ^ Norgeshistorie.no, Inger Elisabeth Haavet,«De Castbergske barnelover». Hentet 10. mars 2017.
- ^ Statues of Gjøvik
Eksterne lenkerRediger
- (en) Johan Castberg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (no) Johan Castberg hos Norsk senter for forskningsdata
- Privat slektsside: Johan Castberg
- Norsk biografisk leksikon
- Politiske taler av Johan Castberg, virksommeord.uib.no