Frede Castberg

norsk jussprofessor (1893-1977)

Frede Castberg (født 4. juli 1893 i Gjøvik, død 4. november 1977 i Oslo) var en norsk jurist som var professor ved Universitetet i Oslo. Frede Castberg var sønn av den radikale venstremannen Johan Castberg (1862–1926) og tok juridisk embetseksamen i 1914, juridisk doktorgrad i 1921 og ble professor i 1928.

Frede Castberg
Castberg holder tale som norsk flyktning i Sverige under krigen 17. mai 1944
Født4. juli 1893[1][2]Rediger på Wikidata
Vardal
Død4. nov. 1977[1][2]Rediger på Wikidata (84 år)
Oslo
BeskjeftigelseJusprofessor Rediger på Wikidata
Akademisk gradCand.jur. (1914)
dr.juris (1921)
Utdannet vedUniversitetet i Oslo
FarJohan Castberg
BarnSissel Castberg
NasjonalitetNorge
Medlem avFolkerettsinstituttet (1947–)
UtmerkelserÆresdoktor ved Uppsala universitet (1959)[3]
ArbeidsstedUniversitetet i Oslo
FagfeltStatsrett

Castberg, rektor ved Universitetet i Oslo 1952–1957, (med rektorkjede bak) viser daværende kronprins Olav den fjerde fløyen av Vikingskipshuset på Bygdøy utenfor Oslo under innvielsen 12. april 1957.[4] På den andre siden av kronprinsen er Bjørn Hougen, arkeolog og professor ved Universitetets Oldsaksamling.

Castberg var sentral i norsk rettsvitenskap og en av drivkreftene bak etablering av statsvitenskap som eget universitetsstudium. Under andre verdenskrig var Castberg en kortere tid arrestert av den tyske okkupasjonsmakten, ved løslatelsen flyktet han til Sverige. Castbergs hovedverk er Norges statsforfatning som første gang ble utgitt i 1935.

Frede Castberg var rektor ved Universitetet i Oslo fra 1952 til 1957.

Roger Williams’ ideer om religionsfrihet og menneskeretter hadde innflytelse i Norge. Blant annet hos Georg Fasting med boken Religionsfrihetens historie (1914) og hos Frede Castberg som fremhevet den amerikanske bakgrunnen for menneskerettene.[5] Castberg fremhever Williams som en tidlig talsperson for moderne borgerretter som religionsfrihet og ytringsfrihet, et århundre før den amerikanske Virginia Declaration of Rights (1776) og den franske Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter (1789).[6]

Liv rediger

Han var sønn av sakføreren og den radikale Venstrepolitikeren Johan Castberg og Karen Kathrine Anker, og vokste opp i villaen Fredevik (som Johan Castberg bygget og oppkalte etter sønnen) på Gjøvik. Da faren ble utnevnt til sorenskriverToten i 1906, flyttet familien til sorenskrivergården på Kapp. Han ble gift med kusinen Ella Anker (1903–1974), og de ble foreldre til forfatter, journalist, keramiker og homoaktivist Sissel Castberg.

I 1912 begynte Castberg å studere rettsvitenskap ved Universitetet i Kristiania. Han hørte forelesninger av blant andre Nikolaus Gjelsvik, Marcus Pløen Ingstad (romerrett) og Jon Skeie, og framhever den siste som «den universitetslærer som jeg syntes jeg uten sammenligning lærte mest av»[7] I 1914 ble han cand. jur. Fra 1916 til 1917 studerte han statsrett og folkerett i Paris og fulgte forelesningene av juristen Louis Renault. Høsten 1917 tilbragte han i England. Fra 1918 til 1919 skrev han på sin doktoravhandling om grunnlovens paragraf 97, og etter å ha fullført avhandlingen dro han på en ny studiereise til Danmark og Tyskland. Han fikk doktorgraden i 1921.

I 1920 var Castberg universitetsstipendiat og holdt forelesninger om fredstraktatens bestemmelser om Folkeforbundet ved universitetet. I 1921 ble han ansatt som sekretær i Utenriksdepartementet. Fra 1922 virket Castberg også som konsulent i folkerett for departementet. Han kom til å beholde denne bistillingen i mange år, og leverte en rekke uttalelser over aktuelle spørsmål i norsk utenrikspolitikk. I 1928 ble han utnevnt til professor ved Universitetet i Oslo.

Under 2. verdenskrig rediger

I begynnelsen av 2. verdenskrig måtte Castberg uttale seg om de folkerettslige sidene ved flere episoder under Norges nøytralitet. I ettertid mente han at den norske regjeringen i det store og hele hadde opptrådt korrekt i de konfliktene som oppsto omkring nøytraliteteten.[8] Etter Altmark-affæren mente han at det tyske fangeskipet hadde hatt full rett til å passere Norges farvann, men «Altmark» burde etter nøytralitetsreglene ikke ha fått lov til å passere gjennom Bergen krigshavn.[9]

Da tyske styrker invaderte Norge 9. april 1940 evakuerte Castberg familien først til Høland, og noen dager senere over grensen til Sverige. Han arbeidet en tid ved den norske legasjonen i Stockholm, men da kamphandlingene i Norge var over, vendte han og familien tilbake til Oslo. Her bisto han Stortingets presidentskap i folkerettslige spørsmål under riksrådsforhandlingene. Når han ble spurt uttalte han også sin mening for de NS-ledede departementene, og han hjalp privatpersoner eller selskaper, slik som Norges Rederforbund. 1. desember 1943 ble han arrestert av tyske politisoldater sammen med en rekke andre professorer og studenter ved universitetet. Han ble anbragt i interneringsleiren Berg og senere i Stavern. 14. desember ble han sluppet fri, vendte tilbake til Oslo og flyktet til Sverige fra Høland 31. januar 1944. Under hans opphold i Sverige ble hans bolig disponert av en norsk agent som jobbet for tyskerne. Han anmeldte til Stapo at «noen uvedkommende» hadde brutt seg inn i boligen. De to Stapo-betjentene møtte op og konkluderte med at ingen «uvedkommende» hadde vært der.

I januar 1945 ble Castberg fraktet med fly til England, først og fremst for å delta i den norske London-regjeringens Dumbarton Oaks-komite under ledelse av Carl Joachim Hambro. Komiteen skulle ta stilling til forslagene fra konferansen i Dumbarton Oaks i 1944, som ledet fram til etableringen av FN. 22. februar 1945 fløy han tilbake til Stockholm, hvor han ble værende til 18. mai.

Etter krigen rediger

Fra 1952 til 1957 var Castberg universitetets rektor. Han gikk av som professor i 1963.

Fra 1960 var Castberg medlem av den europeiske menneskerettskommisjonen i Strasbourg. Han ble valgt inn som norsk medlem etter at Paal Berg gikk av.

Castberg i TV og radio rediger

I 1966 holdt Castberg kåserier over sin livshistorie i NRK TV.[10] Disse opptredenene gjorde Castberg mer kjent enn han noen gang hadde vært som professor. På 1970-tallet holdt han radioforedrag om teologiske emner som opptok ham, samt om prinsipielle spørsmål i norsk rett (ytringsfrihet, riksrett, Fellesmarkedet).

Utmerkelser rediger

Han ble utnevnt til æresdoktor ved Uppsala universitet i 1959.[11]

Bibliografi rediger

  • Minner om politikk og vitenskap fra årene 1900–1970. Oslo-Bergen-Tromsø: Universitetsforlaget, 1971

Referanser rediger

  1. ^ a b Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Frede_Castberg[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6tx63sd, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ www.uu.se, besøkt 28. august 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Ifølge omtale i Aftenposten fredag 13. april 1957
  5. ^ USA i norsk historie. Det norske samlaget. 1976. ISBN 8252105661. 
  6. ^ Castberg, Frede (1960). Freedom of speech in the West. Oslo University Press. s. 12. 
  7. ^ Castberg (1971), s. 188.
  8. ^ Castberg (1971), s. 42.
  9. ^ Castberg (1971), s. 45.
  10. ^ [1]
  11. ^ «Juridiska fakultetens hedersdoktorer / 1959» (svensk). Uppsala universitet. Besøkt 28. august 2017. 

Eksterne lenker rediger