Voldgift
Voldgift er en form for privat rettergang der en tvist løses av en voldgiftsrett i stedet for av de alminnelige domstoler. En voldgiftsbehandling foregår stort sett på samme måte som en rettssak. Voldgiftsretten har én eller flere dommere, det er en part som er saksøker og den annen part er saksøkt og voldgiftsretten avsier en dom i saken. Den viktigste forskjell fra vanlig rettergang er at dommerne er oppnevnt av partene.
Voldgift er vanlig i forretningsforhold og grunnen til at den avgjørelsesformen foretrekkes er at tvisten kan løses for lukkede dører, dvs. uten at det blir kjent hva partene tvistes om. En annen fordel er at saken oftest får en endelig avgjørelse relativt hurtig fordi en voldgiftsdom som hovedregel ikke kan ankes. Særlig mellom næringsdrivende er det ofte viktig å få lagt uenigheten bak seg og få en rettskraftig avgjørelse. Den manglende ankeadgang sparer også partene for en del kostnader, men siden partene selv må betale honorar til dommeren(e) vil en voldgiftsbehandling ofte medføre høyere kostnader enn vanlig domstolsbehandling. Normalt krever voldgiftsdommerne at partene innbetaler et forskudd som settes så høyt at det skal dekke alle honorarene og andre kostnader voldgiftsretten har.
Norge rediger
Voldgift vil normalt følge av en avtale mellom partene som foreskriver voldgift for å løse fremtidige tvister som måtte oppstå mellom dem, men voldgift kan også avtales etter at det er oppstått en tvist som partene ikke selv makter å løse. I forbrukerforhold regnes voldgift som risikabelt for forbrukeren fordi kostnadene kan bli svært høye og det ikke er mulighet for fri rettshjelp. Voldgiftsloven § 11 bestemmer derfor at voldgiftsavtaler inngått før det er oppstått tvist, er ugyldige, og det samme følger av en del andre lover, for eksempel husleieloven § 12-1. Av voldgiftsloven § 11 følger det også at en voldgiftsavtale med en forbruker skal nedfelles i et skriftlig dokument som undertegnes av begge parter, dvs. ikke som en del av en større avtale.
I avtalen om voldgift vil det vanligvis også være regulert hvor mange dommere voldgiftsretten skal være besatt med, og hvordan de skal utpekes. I mangel av uttrykkelig bestemmelser om dette fastsetter voldgiftslovens §§ 12-13 at retten skal ha tre dommere.[1] Disse utvelges ved at partene velger en dommer hver, mens disse sammen velger rettens formann. Juridiske professorer, dommere og erfarne advokater får gjerne oppdrag som voldgiftsdommere.
Når dommen ikke kan ankes, noe som er hovedregelen der noe annet ikke følger av partenes avtale, vil voldgiftsrettens avgjørelse ha samme virkning som en rettskraftig dom avsagt av de alminnelige domstoler. Den er således tvangsgrunnlag for kravet som er avgjort i saken, se tvangsfullbyrdelsesloven § 4-1 bokstav d.[2]
I stedet for voldgift kan partene avtale en oppmann eller megler som får til oppgave å forsøke å få til en enighet (forlik) og/eller fatte en avgjørelse av tvisten.
I større bygge- og anleggskontrakter er det vanlig å ha bestemmelser om voldgiftsbehandling og oppmann. Dette er gjort bl.a. i Norsk Standard med alminnelige kontraktsbestemmelser, så som NS 8405 og de tidligere utgavene av standarden, bl.a. NS 3430.