Aaslaug Aasland

norsk jurist, fengselsdirektør og politiker

Aaslaug Aasland (født 11. august 1890, død 30. august 1962 i Oslo) var en norsk jurist, fengselsdirektør, politiker for Arbeiderpartiet og kvinnesaksforkjemper. Hun var konsultativ statsråd 1945–1948, sosialminister 1948–1953 og fungerende statsminister i 1953. Hun var den første kvinnelige statsråden fra Arbeiderpartiet, den første kvinnen som ledet et norsk departement og den første kvinnen som fungerte som Norges statsminister. Aasland var hele sitt voksne liv aktivt engasjert i kvinnesaken som medlem av Norsk Kvinnesaksforening, som i 1945 foreslo henne som sosialminister.

Aaslaug Aasland
Født11. aug. 1890[1][2]Rediger på Wikidata
Sandnes[3]
Død30. aug. 1962[1][2]Rediger på Wikidata (72 år)
Oslo
BeskjeftigelsePolitiker, jurist, fengselsdirektør, advokat Rediger på Wikidata
Embete
Utdannet vedUniversitetet i Oslo
PartiArbeiderpartiet
NasjonalitetNorge
Medlem avNorsk Kvinnesaksforening

Jurist

rediger

Aaslaug Aasland var født i Sandnes og tok juridisk embetseksamen ved Universitetet i Oslo i 1922. Som jusstudent ble hun med i Norsk Kvinnesaksforening, som på den tiden ble ledet av «Statsministerinde» Randi Blehr, og hun var aktiv i foreningen livet ut.[4] Fra 1922 til 1923 var hun sorenskriverfullmektig i Alta. Fra 1924 til 1931 var hun leder for Norske Kvinners Nasjonalråds sosiale kurser. Hun ble ansatt som inspektør ved Fengslene og Arbeidshuset for kvinner i 1931, og virket i denne stillingen frem til 1936, da hun ble arbeidsinspektør samme sted. Stillingen som arbeidsinspektør medførte reisevirksomhet, og da Norge ble okkupert i 1940 ga denne reisevirksomheten i embets medfør henne en fordel i det illegale arbeidet hun snart var engasjert i. Hun flyttet kontoret hjem til seg, og boligen hennes ble sentral i en rekke former for illegal virksomhet. Høsten 1940 begynte hun også å holde forelesninger om den norske Grunnloven for en lukket krets av motstandskvinner.[5]

Fengselsdirektør

rediger

Den 15. mai 1945 tiltrådte hun som direktør ved Bredtveit, som etter frigjøringen ble omgjort til fengsel for kvinnelige landssvikere. Hun fikk permisjon fra direktørstillingen da hun ble utnevnt til statsråd i november 1945.[6][7] Som fengselsdirektør uttalte hun i et avisintervju:

«Vi må prøve å få disse landssvikerne til å forstå at de har sveket sitt land, og at de må ta sin straff for det. (---) Men når de er ferdig med fengselsoppholdet, skal jo de fleste gå tilbake til samfunnslivet, og da er det en av fengselets oppgaver å få dem slik ved utgangen at de ikke er menneskesky og bitre. Etter den linjen vil jeg arbeide.»[8]

Politiker og regjeringsmedlem

rediger

Sommeren 1945 var Aasland sentral da Norsk Kvinnesaksforening gjenopptok virksomheten etter krigen. I begynnelsen av juni 1945 rettet Norsk Kvinnesaksforening en henstilling til Stortinget om at kvinner måtte få plass i den nye regjeringen, som ble publisert i en rekke av landets aviser. Foreningen foreslo Aaslaug Aasland som sosialminister, Ellen Gleditsch som kirke- og undervisningsminister og Sigrid Stray som justisminister.[9] Einar Gerhardsen tok i november samme år Aasland inn i regjeringen som konsultativ statsråd, og hun ble senere sosialminister og fungerende statsminister.

Aasland var opptatt av at kvinner ikke bare skulle ha rett til, men også hadde plikt til å delta i kommunalt styre og stell. For å opplyse norske kvinner om denne plikten, forfattet hun en brosjyre som hun ga tittelen Kjenn din kommune. Hun ble medlem av flere lovkomiteer, blant annet i den såkalte «hushjelplov-komiteen». Da hun ble utnevnt til statsråd i november 1945, hadde hun nylig vært medlem av en komité som hadde fremlagt et forslag til opprettelse av et institutt for utdannelse av sosialarbeidere.[5]

Den 5. november 1945 tiltrådte Aaslaug Aasland som såkalt «konsultativ statsråd» i Einar Gerhardsens andre regjering.[10][11]. I 1946 hadde hun som statsråd ansvaret for å planlegge hjemføringen av store grupper mennesker som av en eller annen grunn ikke befant seg på sin hjemplass. Tusenvis av finnmarkinger var blitt evakuert eller drevet på flukt på grunn av krigshandlingene, og de måtte ha hjelp til flytte tilbake til det utbrente hjemfylket. I begynnelsen av mai 1946 var det 28 000 finnmarkinger som ikke hadde vendt tilbake etter å ha blitt evakuert, og man regnet da med at 15 000 av dem skulle vende tilbake innen utgangen av året. Videre hadde Aasland det øverste ansvaret for å sende 1838 sivile tyskere ut av Norge og tilbake til Tyskland. Også nordmenn som hadde giftet seg med tyskere skulle sendes til Tyskland. Dessuten skulle norske myndigheter sende hjem utlendinger som tyskerne hadde ført til fangeleirer på norsk jord under krigen. Det dreide seg om ca. 3400 utlendinger; 1076 polakker utgjorde den største gruppen blant dem. Arbeidet med hjemsendelse av utlendinger og internt fordrevne nordmenn var statsråd Aaslands hovedoppgave i 1946, men hun arbeidet også for å få opprettet en sosialhøyskole som kunne utdanne barnevernsarbeidere og sosialarbeidere for øvrig. Dessuten arbeidet hun videre med spørsmålene om rettigheter for hushjelper, og ønsket å få fremmet og vedtatt en lov som sikret dem klart definerte og forsvarlige arbeidsvilkår.[12]

Aasland var den første norske kvinne som fikk fullmakt til å bestyre et departement, da hun i 1948 overtok Sosialdepartementet etter at Sven Oftedal var død.[11] Det var så uvanlig med en kvinnelig minister at Aasland ikke engang fikk tittelen sosialminister da den meget syke Oftedal overlot henne ansvaret. I tre år var hun «bestyrer» for departementet, før hun først i 1951 ble minister på lik linje med og på samme vilkår som mennene. I 1953 ble hun den første norske kvinne som fungerte som statsminister.

Ministerposter

rediger
  • 1951: Statsråd og sjef for Sosial- og helsedepartementet i Oscar Torps regjering, som satt fra 19. november 1951 til 21. januar 1955

Referanser

rediger
  1. ^ a b Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Aaslaug_Aasland[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b FemBio-Datenbank, FemBio-ID 7, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Folketellingen i Norge i 1900, oppført som https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01037251000747, Aaslaug Aasland[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Dakky Kiær, Norsk kvinnesaksforening i 1930-årene: med tilbakeblikk på tidligere virke og streiflys frem til 1977, s. 22, Oslo, 1978
  5. ^ a b «Aaslaug Aasland». De 8 nye statsråder. Norge; Oslo: Arbeiderbladet. 3. november 1945. 
  6. ^ Margrethe Parm direktør for Bredtveit. Norge; Oslo: Arbeiderbladet. 11. februar 1946. «Som direktør for Bredtveit under Aaslaug Aaslands tjenestegjøring som statsråd, er sekretær Margrethe Parm konstituert. Hun tiltrer i nær fremtid. Det var 10 søkere.» 
  7. ^ «Aaslaug Aasland – Norsk biografisk leksikon». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 27. februar 2017. 
  8. ^ På besøk hos de kvinnelige landssvikere på Bredtveit. Norge; Oslo: Arbeiderbladet. 5. november 1945. 
  9. ^ «Kvinner i den nye regjering? Krav fra Norsk Kvinnesaksforening». Sandefjords Blad. 12. juni 1945. 
  10. ^ På besøk hos de kvinnelige landssvikere på Bredtveit. Norge; Oslo: Arbeiderbladet. 5. november 1945. «Fra i dag er direktøren statsråd, og en annen skal overta hennes arbeid. Under en liten tilstelning lørdag takket hun sine trofaste og dyktige medarbeidere for det utmerkede samarbeid det hele tiden har vært. Og i går etter gudstjenesten tok hun avskjed med fangene i en tale som de sikkert aldri vil glemme.» 
  11. ^ a b Statsråd Aasland 60 år. Norge; Østfold; Sarpsborg: Sarpsborg Arbeiderblad. 11. august 1950. 
  12. ^ Viktigste oppgave de første fredsår: De hjemløse skal hjem. Norge; Oslo: Arbeiderbladet. 17. mai 1946. 

Eksterne lenker

rediger