Bøddel

Bøddel er en person som fullbyrder dødsdommer. Man kan være bøddel i en selvstendig stilling, eller man kan opptre som bøddel som følge av at man er i en annen stilling, for eksempel fengselsbetjent eller soldat.

Bøddelens arbeid under hekseprosessene.

Tegning av skarpretter i arbeid (1617).

Utdrag av norsk skyssregulativ 24. sept. 1851. Skarpretteren var i laveste gruppe på «rangstigen» (Nr.16 = 32 skilling pr. mil, landskyss).

Skarpretter (fra lavtysk, opprinnelig kun ved halshugging) er en bøddel som bruker øks eller sverd som arbeidsredskap. Skarpretter var den offisielle norske betegnelsen for den person for foretok avlivninger (eksekusjoner) av personer etter straffeloven. Yrket ble ellers i Norge omtalt som «mestermann», eller i eldre tider med den latinske tittelen «carnifex» («kjøtt-maker»).

Historisk

Opprinnelig var bøddelen (av tysk büttel) skarpretterens assistent. Mens skarpretteren foretok avrettingen av personer med skarpe våpen (sverd eller øks), brukte bøddelen andre metoder (henging, bålbrenning). Han var også den som foretok tortur som avstraffelse for en forbrytelse.

Etterhvert ble imidlertid bøddel og skarpretter to synonyme begreper.

Yrket bøddel var et yrke som gikk i arv fra generasjon til generasjon. Hvis ens far var bøddel, var en selv bøddel også. Bødler ble sett på som urene, og man kunne ikke røre ved ting en bøddel hadde rørt, og for all del ikke en bøddel selv. Akkurat som kongeslektene giftet de seg bare med mennesker fra andre bøddelslekter.

Norsk historie

I norsk historisk lovverk forekommer ikke betegnelsen bøddel. Den offisielle betegnelsen for den person som foretok avretting av personer i Norge var skarpretter. I Nord-Norge holdt tittelen «mestermand» seg og opptrer blant annet i folketellingen av 1801. Den latinske tittelen carnifex ble brukt blant annet om Bodø-bøddelen «Christophor Carnifex» ved folketellingen av 1701. Fra gammelt av hadde de fleste større byer og landdistrikter egne skarprettere. Etter hvert som dødsstraffen ble sjeldnere og mindre hyppig iverksatt i Norge fra 1750 av, ble antallet skarprettere gradvis redusert.

Samtidig steg også skarpretterens lønn og anseelse. Opprinnelig ble lønnen utredet av de større byene, men i tillegg måtte hvert hus på landet svare «mestermandstold». Denne måtte imidlertid skarpretteren innkreve selv, og han hadde få maktmidler hvis det ikke ble betalt. Opprinnelig var en rekke av våre skarprettere benådede straffanger, eller i noen tilfeller (blant annet skarpretter Paulsen i Stavanger på 1600-tallet) dødsdømte forbrytere som ble benådet. Utover 1700-tallet begynte de egentlige skarpretterslektene å etablere seg i de største byene, slik som familien Lædel i Christiania. I Bergen og Trondhjem hadde skarpretterne også kirurgi som bierverv, til dels med protester fra de vanlige kirurger i de nevnte byene. I Christiansand unngikk skarpretter Froholdt det problemet ved å praktisere som dyrlege. De nordnorske bødlene var ofte bønder eller likefrem husmenn, og betydelig underbetalt i forhold til sine kolleger lengre sør.

Det var i 1801 én skarpretter for hvert av stiftene Akershus, Christiansand, Bergenhus og Trondhjem, samt én for Helgeland, én for Lofoten og Vesterålen (betjente også Senja og Tromsø) og én i Finnmark, i alt syv. Skarpretteren i Christiania var også militær skarpretter for hæren. Marinen hadde ikke egen skarpretter. Den norske skarpretteren hadde fra begynnelsen av oppgaven å henrette folk med sverd (frem til 1780) eller øks, brenne dem levende (frem til 1757), brenne halshuggede lik (frem til 1833), henge dem (frem til 1789), og teoretisk måtte han også kunne drukne folk. Han skulle også brenne bøker og skrifter hvis nødvendig, brennemerke tyver i pannen eller på ryggen, hugge av hender eller fingre på falsknere og menedere og stå for tortur av grove mordere og majestetsforbrytere. Innenfor militær strafferett måtte han i tillegg kunne radbrekke.

Skarpretterembetet ble i 1806 i Lofoten og Vesterålen inndratt etter Jens Fredriksens død, og skarpretteren for Helgeland og Salten fikk hele området opp til Finnmark.

Da skarpretteren i Christiansand, Nils Froholdt, døde i 1824, ble embetet stående ledig.

Da skarpretter Sivert Nielsen i Finnmark døde i 1832, ble heller ikke hans stilling besatt.

Den 19. desember 1837 ble det så gjort en revisjon av skarprettervesenet slik at Christiansands stift ble delt mellom Akershus-skarpretteren (som fikk Telemark og agderfylkene) og Bergenhus-skarpretteren (som fikk Rogaland). Skarpretteren i Trondheim skulle overta hele Nord-Norge så snart skarpretteren i Helgeland døde.

Skarpretteren døde deretter i 1845 i Helgeland, Carl Frederik Wenberg, og hans embete ble inndratt til fordel for den trondhjemske skarpretter.

Guttorm Lædel i Christiania døde deretter i 1846, og den bergenske skarpretter overtok hans område.

Skarpretterøks fra 1742. Øksa ble laget til Johann Caspar Öhlstein, en som var skarpretter i Trondheim i perioden 1744–1768. Norsk rettsmuseum.

Den 2. juli 1849, da den trondheimske skarpretter Lars Hyll hadde sagt opp sin stilling, ble det bestemt at det kun skulle være en skarpretter i hele landet. Vervet gikk til den bergenske skarpretter Samson Isberg.

Fra 1868 av var det Theodor Larsen som var rikets skarpretter; han foresto de siste fire henrettelsene som ble utført med øks i Norge. Da dødsstraffen ble gjeninnført i 1945 ble tittelen skarpretter ikke tatt opp igjen.

Skarprettertakster

På 1700-tallet opererte skarpretteren med følgende takster for sitt arbeid:

Skarprettersverd fra 1618, Norsk rettsmuseum.

• For å slå i stykker armer/ben, 14 riksdaler
• For et hode avhugd med sverd, 10 riksdaler
• For å brenne en kropp, 10 riksdaler
• For et hode avhugd med øks, 8 riksdaler
• For pisking (kakstryking), 5 riksdaler
• For å hugge av hånd eller fingre, 4 riksdaler
• For et brennmerke, 4 riksdaler
• For å grave ned en kropp, 3 riksdaler
• For hvert knip med glødende tenger, 2 riksdaler

Eksterne lenker

•  (en) Executioners – kategori av bilder, video eller lyd på Commons