Sverre Sigurdsson
- For fartøyet med samme navn, se «Kong Sverre» (fregatt)
Sverre Sigurdsson eller kong Sverre (ca. 1151–1202) var konge av Norge i perioden 1177–1202.
| Sverre Sigurdsson Konge av Norge | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | 1151[1] Norge | ||
| Død | 9. mars 1202[2] Bergen | ||
| Beskjeftigelse | Prest | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Margareta Eriksdatter (1185–)[3] | ||
| Partner(e) | Astrid Roesdotter[4] | ||
| Far | Sigurd Munn | ||
| Mor | Gunnild Asgautsdatter | ||
| Søsken | Cecilia Sigurdsdatter Håkon Herdebrei Sigurd Sigurdsson Markusfostre | ||
| Barn | 6 oppføringer
Kristin Sverresdatter
Sigurd Lavard[5] Håkon III Sverresson Erling Sverkersson[5] Cecilie (?)[5] Ingeborg Sverkersdottir[5] | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Gravlagt | Kristkirken på Holmen i Bergen Bergen domkirke | ||
| Regjeringstid | 1177–1202 | ||
Biografi
redigerSverre ble født ca. 1151 i Norge, men vokste opp i Kirkjubøur på Færøyene. Han må ha vært spesielt evnerik siden Roe, biskopen på Færøyene, satte ham i prestelære. Ifølge Sverres saga skal Sverre ha fått høre av sin mor, Gunnhild, at han var sønn av kong Sigurd Munn. Dette regnes i dag som lite troverdig.[6] Statusen som «kongssønn» ga imidlertid Sverre legitimitet til et mer storstilt prosjekt enn en karriere innen kirken. Han tok kontakt med den ledende opprørsflokken i landet, birkebeinerne. Disse stod uten høvding etter at Øystein Møyla hadde falt i slaget på Re. De tok Sverre til høvding og han viste seg raskt som en taktisk dyktig hærfører.
I løpet av kort tid greide han å få seg selv hyllet som konge på Øyratinget, men det tok flere år før kongemakten endelig var sikret. De første årene var Sverre og birkebeinerne konstant i bevegelse. Flokken ble sett på som uromakere av allmuen og det var få som trodde de hadde noen sjanse til seier.
Motstanderen var kong Magnus Erlingsson og hans far, Erling Skakke. Magnus var dattersønn til Sigurd Jorsalfare og ble støttet av kirken, som ønsket en kontrollert arvefølge bygd på ektefødsler. Da Magnus døde i slaget ved Fimreite stod biskopene Nikolas Arnesson (Oslo) og Eirik Ivarsson (Stavanger, senere erkebiskop av Nidaros) fram som Sverres argeste motstandere. De reiste sin egen krigerflokk (baglerne) og greide å få paven til å lyse kong Sverre i bann i 1194.
Striden med baglerne varte til Sverre døde på sotteseng i Bjørgvin (i dag Bergen) den 9. mars 1202. Med en alder på om lag 50 år var han en av de norske kongene som levde lengst fram til da.
En minnestein er reist på stedet der Sverre først tok kongsnavn, i Munkedal kommune i Båhuslen. Den ble avduket i 1929.
Sverres konflikt med paven og kirken
rediger
Allerede like etter at Sverre overtok som konge, begynte konfliktene med kirken. Erkebiskop Øystein hadde vært alliert med Sverres motstander Erling Skakke, og Sverre sørget for å oppheve mange av de rettighetene Erling hadde gitt kirken. Konflikten utartet såpass at Øystein til slutt måtte forlate landet.[7]
Da Eirik Ivarsson ble ny erkebiskop i 1188 brøt striden ut igjen. Sverre godkjente ikke Eiriks etterfølger som ny biskop i Stavanger, og Eirik nektet på sin side å krone kongen. I 1190 forlot Eirik Norge, mens de andre biskopene bøyde av for kong Sverre. I 1194 lot Sverre seg salve og krone til Norges konge, men til samme tid lyste Eirik med pave Innocens IIIs velsignelse kongen i bann. Senere bannlyste paven selv de biskopene som støttet Sverre, noe som gjorde at flere og flere av biskopene fulgte Eirik i landflyktighet.[8]
Sentralt i striden mellom Sverre og kirken var den såkalte jus patronatus (patronatsretten) de norske bøndene hadde over sine kirker. I Sverres saga heter det at:[7]
Det var gammel lov og sedvane at kongen og bøndene måtte bygge kirke på gården sin på egen kostnad, om de ville, og da skulle de selv styre over kirken og ansette prest; men erkebispen la styresmakten sin på enhver kirke med det samme den var innviet, og på alle som han gav lov å holde messe i. Kongen krevde lov og rett i dette; men erkebiskopen bød av.
I Sverres kampskrift En tale mot biskopene argumenteres det for at kongen måtte ha en tilsvarende patronatsrett over kirker som kongemakten hadde bygget, og at biskoper dermed måtte anses som embetsmenn som skulle ansettes av kongen og tjene ham. Kirken selv ønsket imidlertid å være selvstyrt, og mente at de selv skulle forvalte kirker og tilhørende eiendommer samt ansette prester. Sistnevnte syn var også i tråd med hvordan ordningen var i ferd med å utvikle seg i Europa, ikke minst under Innocens III.[7]
Mot slutten av livet innså Sverre at det var nytteløst å kjempe mot den mektige pave Innocens III, og han rådet sønnen Håkon til å forsone seg med kirken.[7] Etter Sverres død i 1202 klarte Håkon å komme til forlik med erkebiskopen og kirken, selv om striden mellom baglerne og birkebeinerne langt fra tok slutt med forliket.[8] Striden om kirkelige ansettelser endte med at kirken selv fikk styre over eiendommene sine og fikk ansettelsesrett til kirkelige embeter, selv om aristokratiet og bøndene som et kompromiss fikk beholde patronatsretten sin.[7]
Varig innvirkning på norsk historie
redigerDet kan hevdes at det militære talentet til Sverre bidro til å få slutt på borgerkrigene. Han bygde opp Birkebeinerne fra en sammenrasket krigerflokk til en effektiv elitestyrke som klarte å sikre makta for Sverres dynasti. Det kan med like stor rett hevdes at dette forlenget borgerkrigene med en mannsalder.
Sverre blir helst husket for å ha «talt Roma midt imot» (1194), slik det er fremstilt i andre verset av Ja vi elsker. Konflikten med pavekirken var imidlertid rent personlig og førte ikke til noen varig endring av maktforholdet mellom kirke og kongemakt. Sverre var ingen reformator.
Størst virkning hadde kanskje utslettingen av Erling Skakkes lendmannsparti. Etter at Sverre hadde nedkjempet de gamle stormannsættene, hadde Norge ingen livskraftig adel. På den ene side åpnet dette landet for senere dominans av dansk og svensk adel, men samtidig kan det ha bidratt til å skape den relativt egalitære norske kulturen.[trenger referanse]
For å gi legitimitet til sitt eget kongedømme, måtte Sverre påstå at han hørte til Hårfagreætten. I virkeligheten grunnla han en ny kongeætt, Sverreætten, og det var den som regjerte i Norge fram til unionen med Sverige drøyt 100 år senere.
Kilder til kong Sverres liv og historie
redigerKong Sverres liv og historie kjennes først og fremst fra den samtidige Sverresagaen som han selv delvis var med og dikterte. Denne finnes i flere sagaverk, deriblant Flatøybok. Bevart er også hans forsvarsskrift i striden mot pavekirken, En tale mot biskopene.
Referanser
rediger- ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 13052509X, besøkt 12. august 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som Sverrir Sigurdsson, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Sverrir-Sigurdsson, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage person ID p11302.htm#i113020, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage person ID p11302.htm#i113020[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d The Peerage[Hentet fra Wikidata]
- ^ «(no) Sverre Sigurdsson» i Norsk biografisk leksikon.
- ^ a b c d e Sigurðsson, Jón Viðar (1999). Norsk historie 800-1300 : frå høvdingmakt til konge- og kyrkjemakt. Samlaget. s. 122-123. ISBN 82-521-5544-8.
- ^ a b Birkenes, Jon (1993). Norsk historie før 1850. Gyldendal. s. 96-98. ISBN 82-05-20038-6.
Litteratur
rediger- Torgrim Titlestad og Sverre Bagge (2018). Roma midt imot. Sagabok.
- Claus Krag Sverre : Norges største middelalderkonge 2003 ISBN 978-82-03-23201-5
- Kåre Lunden (1976). Norge under Sverreætten, 1177-1319. Cappelen.
- Knut Helle (1974). Norge blir en stat. Universitetsforl.
Eksterne lenker
rediger- Digitalt fortalt: «Kong Sverre Sigursson» (manus og idé Tove Søreide, NDR) (besøkt 16. februar 2012)