Hårfagreætta

Hårfagreætta var en kongsslekt i vikingtiden og middelalderen som mange kongsemner ønsket å bli regnet som etterkommere av, ettersom det ble utviklet en lære om at denne slekten hadde odel på det riket som i høymiddelalderen kom til å bli til Norge. Slektens stamfar var Harald Hårfagre, som ifølge Snorre ble regnet som den som samlet Norge under én kongemakt.

Ifølge Snorre stammet kong Harald fra ynglingeætten, noe som selv Snorre fant grunn til å tvile på, men slektskapet med denne kjente ætta ga Harald ekstra status. Ifølge Snorre skulle konger av Ynglingeætta ha vandret ut fra Uppsala til Øst-Norge. Kildegrunnlaget tyder imidlertid på at Harald Hårfagres forfedre først ble knyttet til Vestfold på 1100-tallet.

Ifølge nyere forskning av historikeren Claus Krag var trolig kun tre generasjoner av Hårfagreætta ved makten. Dette inkluderer, i tillegg til Harald selv, sønnene Eirik Blodøks og Håkon den gode, og Eiriks sønn Harald Gråfell. I tiden etter Harald Hårfagres død i 931(/932) regjerte Hårfagreætlinger i 40 år, ladejarler i 40 år, og danskekonger i 40 år (ofte med ladejarler som underkonger).

Det er først i skrevet litteratur fra 1100- og 1200-tallet vi møter påstanden om at norske konger var Hårfagres etterkommere. Når det gjelder Olav Tryggvason, finnes ingen samtidige kilder som hevder at han nedstammet fra Hårfagre. Hellig Olav ble riktignok kalt arforðr Haralds (= «Haralds arvevokter») av skaldene som brukte «Haralds arv» som kjenning for «Norge». Men skaldene prøvde bare å beskrive ham som sønn av Harald, dvs. hans biologiske far Harald Grenske. Det var ikke Hårfagre de siktet til. Harald Hardråde ble konge rett og slett i kraft av å være Hellig-Olavs halvbror, samtidig som han rådet over tilstrekkelig militærmakt å sette bak kravet sitt. Hardrådes nedstamning fra Hårfagre ble underbygget ved rent oppdiktede personer - sagnskikkelsen Sigurd Rise som beskrives som Hårfagres sønn med den helt fiktive samekvinnen Snøfrid Svåsedatter.

Disse senere kongenes tilknytning til ætten er trolig en senere forfalskning (fra 1100-tallet) for å gi legitimitet til arvekravet til Østlandet («Viken»), som inntil da oftest hadde vært de danske kongenes skattland. Ifølge historikeren Kåre Lunden var falske kongegenealogier regelen snarere enn unntaket i middelalderen, ettersom en tronpretendent «valgte farsslekt på samme måte som en i dag velger politisk parti». Spesielt kong Sverres slektsskap med Hårfagreætta var utvilsomt et falsum.

Den siste som hevdet å være konge av Hårfagreætta, var Olav som døde i 1387.^{[trenger referanse]} Statsstyret falt da over på Olavs mor, dronning Margrethe, som fikk hyllet sin søsterdattersønn Erik av Pommern til nordisk konge. Dette ble innledningen til den såkalte «dansketiden».

Se også

• Liste over norske regenter

Litteratur

• Krag, Claus: Norge som odel i Harald Hårfagres ætt. Et møte med en gjenganger Historisk Tidsskrift 1989 s.288-302.
• Krag, Claus: Vikingtid og rikssamling 800-1130 Aschehougs Norgeshistorie, bd 2, Oslo 1995
• Nils-Petter Enstad: Sverd eller kors? Kristningen av Norge som politisk prosess fra Håkon den gode til Olav Kyrre (Kolofon forlag, 2008)