Erich Neumann
Erich Neumann (født 31. mai 1892 i Forst i Lausitz i Tyskland, død 23. mars 1951 i Garmisch-Partenkirchen) var en tysk jurist, SS-offiser og embedsmann i regjeringsverket. Han deltok på Wannsee-konferansen i 1942, noe som innledet en ny fase i nazistenes jødepolitikk, med forsert og mer effektiv utryddelse av jøder.
| Erich Neumann | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 31. mai 1892[1] Forst (Lausitz) | ||
| Død | 23. mars 1951[2] (58 år) Garmisch-Partenkirchen[2] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, jurist | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Universitetet i Leipzig Albert-Ludwigs-Universität Martin-Luther-Universität Halle-Wittenberg | ||
| Parti | Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei[3] Deutschnationale Volkspartei | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
| Medlem av | Schutzstaffel[3] Corps Rhenania Freiburg | ||
Han meldte seg inn i NSDAP i 1933 og i SS i 1934 hvor han ble Sturmbannführer.
Naumann ble internert etter krigen, men ble løslat i 1948 på grunn av sviktende helse.
Liv og virke rediger
Bakgrunn rediger
Neumann var født i Forst i en protestantisk familie. Hans far var fabrikkeier. Etter grunnskole og etter å ha fått sitt høyskolediplom, studerte han jus og økonomi ved universitetene i Freiburg im Breisgau, Leipzig og Halle an der Saale. Han tjenestegjorde under den første verdenskrig og fikk graden Oberleutnant.
Karriere rediger
I 1920 ble han Regierungsassessor i det prøyssiske innenriksministeriet og senere i Essen-distriktet. Han tjenestegjorde deretter som regeringsråd (Regierungsrat) i det prøyssiske handelsdepartement. Han ble forvaltningstjenestemann (landrat) i Freystadt (Nedre Schlesien). Senere tjenestegjorde han som ministerassistentsekretær (Ministerialrat), atter en gang i det prøyssiske handelsdepartement. I september 1932 ble han befordret til permanent sekretær (Ministerialdirektor) i det prøyssiske statsdepartement.
Nasjonalsosialismens tid rediger
I motsetning til mange andre høyere statstjenestemenn sluttet Neumann seg tll nazistpartiet på et heller sent tidspunkt, først i mai 1933, fire måneder etter Adolf Hitlers utnevnelse til Tysklands rikskansler og etter partiets maktovertagelse. Han ble medlem i SS i 1934 med graden major (Sturmbannführer). I 1936 ble han utnevnt til direktør for utenlandsvalutaavdelingen ved Byrået for fireårsplaner.
I 1938 ble Erich Neumann forfremmet til statssekretær og deltok den 12. november 1938 på Hermann Görings konferanse om arianiseringen av den tyske økonomi.
Holocaust rediger
Den 20. januar 1942 deltok han på Wannsee-konferansen som representant for kontoret for fireårsplanen; Neumann representerte således forskjellige ministerier som økonomi, arbeide, finans, mat, transport, utrustning og ammunisjon. Neumann anmodet om at jødiske arbeidere i virksomheter som var essensielle for krigsinnsatsen inntil videre burde unntas fra deportasjoner inntil det var funnet andre arbeidskrefter som kunne tre inn som erstatning i deres sted. Neumann var trolig fullt informert om det pågående massedrapet på jøder bak østfronten. Det er uklart hvilken rolle Neumann hadde i Wannsee. Under rettssaken mot Adolf Eichmann i Jerusalem ble Neumann bare nevnt i forbifarten.[4][5] Synspunktet var i pakt med den allerede inngåtte overenskomst mellom Reichssicherheitshauptamt og Wirtschaftsrüstungsamt des OKW (OKW= Wehrmachts overkommando)[6]. Adolf Eichmanns deportasjonsretningslinjer av 31. januar 1942 inneholdt i pakt med dette unntak for tyske jøder i rustningsrelatert virksomheter og i landbruket.[7]
I august 1942 ble Neumann generaldirektør for det tyske potassiumsyndikat. Hans mangeårige stilling som leder av valutaavdelingen ble overtatt av ministerialdirigent Friedrich Gramsch.
Etterkrigstiden rediger
Neumann var den eneste av deltakerne i Wannsee som frivillig sluttet i tjeneste før 1945. Han gikk av fordi fireårsplanene ikke lenger var relevante. Neumanns avgang viser at selv tjenestemenn på høyt nivå hadde mulighet til å trekke seg. Han ble pågrepet av de allierte 10. mai 1945, og satt i varetekt i Ludwigsburg og deretter i Nürnberg. Under forhør svarte han vagt og unnvikende, og hevdet at han ikke husket. Neumann hevdet at han ikke var tilstede under Wannsee-konferansen. Han ble løslatt i 1948 på grunn av dårlig helse, like før IG Farben-prosessen var avsluttet. Han døde av sykdom i 1951 og enken søkte straks om etterlattepensjon. I 1952 ble deltakerne på Wannsee-konferansen saksøkt. Eberhard Liegner, Neumanns nestkommanderende og deltaker på oppfølgerkonferansen, var på den tiden leder ved den lavere domstolen i Frankfurt am Main. Liegner ble saksøkt i Neumanns stad, men saken ble avvist av mangel på bevis.[4]
Referanser rediger
- ^ Autorités BnF, BNF-ID 177651978[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b www.bundesarchiv.de[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Dienstaltersliste der Schutzstaffel der NSDAP, Stand vom 1. Dezember 1936[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Kreutzmüller-Hughes, Charlotte; Paulick, Jane (2017). «15». Erich Neumann, Plenipotentiary for the Four Year Plan: A Colorless, Compliant Prussian. The Participants: The Men of the Wannsee Conference (1 utg.). Berghahn Books. s. 283–300. ISBN 978-1-78533-671-3. doi:10.2307/j.ctvw0498r.21.
- ^ Wannseekonferansens protokoll, s. 14. I: Peter Longerich, Die Wannsee-Konferenz vom 20. Januar 1942. Planung und Beginn des Genozids an den europäischen Juden (Publikationen der Gedenk- und Bildungsstätte Haus der Wannsee-Konferenz 7), Berlin 1998, ISBN 3-89468-250-7, Anhang.
- ^ Christian Gerlach: Die Wannsee-Konferenz, das Schicksal der deutschen Juden und Hitlers politische Grundsatzentscheidung, alle Juden Europas zu ermorden, i: WerkstattGeschichte 18/1997, s. 7–44, s. 17.
- ^ Gerlach, s. 38.
Litteratur rediger
- Bärbel Holtz (Bearb./Ed.): Die Protokolle des Preußischen Staatsministeriums 1925-1938/38. Bd. 12/II. (1925–1938). Olms-Weidmann, Hildesheim 2004. ISBN 3-487-12704-0 (Berlin-Brandenburgische Akademie der Wissenschaften [Hg.]: Acta Borussica. Neue Folge.)
Eksterne lenker rediger
- Christian Gödecke, Christoph Gunkel: Die kalten Bürokraten des Genozids 19. januar 2012