Wikipedia

Sjel

En sjel er ifølge mange religiøse og filosofiske tradisjoner en selvbevisst «eterisk substans» som er enestående for hvert enkelt vesen. Det tenkes ofte at sjelen gir grunnlag for bevissthet, og den betraktes av mange troende som udødelig. I antikkens Hellas ble sjelen forstått som det et levende menneske har til forskjell fra et dødt, livspusten. I dualistiske menneskeoppfatninger (orfisme, platonisme, gnostisisme) tenkes sjel og legeme som to selvstendige og motstridende enheter. Sjelen blir her oppfattet som den udødelige, ikke-stofflige bærer av det spesifikt menneskelige.[1]

Begrepet «sjel» har i religion og filosofi blitt brukt om livspusten som skiller levende fra døde, om ånd, den ikkekroppslige delen av et menneske, dets individuelle essens og ikkejordiske, indre vesen eller «jeg», men også om personlighet, bevissthet og annet. Bokmaleriet fra ca. 1425 illustrerer kristendommens tradisjonelle lære om sjelen som evig og udødelig og en motsetning til den fysiske kroppen: det viser en engel og en demon som kjemper om den avdødes sjel på vei mot Gud i Himmelen.

I legenden Myten om Er, som inngår i Platons Staten (ca 380 f.Kr.), påstås det at sjelen må være udødelig. Her innfører Platon også tanken om at gode mennesker belønnes og umoralske mennesker straffes etter døden.[2]

Religiøse og filosofiske perspektiver

rediger

Kristendommen

rediger

Ifølge kristendommen når mennesket dør, vil sjelen få en dom av Gud hvor sjelen enten havner i himmelen eller helvete. De katolske, de ortodokse og protestantiske kirkene er det eldste innenfor kristendommen. Noen protestantiske kristne mener sjelen bare har et liv og at sjelen er helt borte når den dør. Noen andre tror de som har en vært slem vil lide evig i helvete (annihilationism). Mange kristne tror på evig liv i himmelen så fremst de er snill og tjener Gud og Jesus.[3]

Apostelen Paulus brukte psychē (ψυχή) og pneuma (πνεῦμα) for å skille mellom ånd på jødisk som er nephesh (נפש) og ruah (רוח).[4]

Hinduismen

rediger

Atman er et sanskritord som betyr ditt indre eller sjel. I hinduismen, spesielt Vedantaskolen, er Ātman første prinsippet[5], som er individets sanne jeg til individets hinsides identifikasjon med fenomener, essensen til et individ. For å oppnå frigjøring (moksha), må man tilegne seg kunnskap (atma jnana), som betyr å innse at sitt sanne jeg (Atman) er identisk med det transcendente selvet Braham ifølge Advaita Vedanta. De seks ortodokse skolene innen hinduisme tror på Ātman (personen, essensen) i et hvert individ.[6]

I hinduisme og jainisme er jiva (sanskrit: जीव, jīva, alternativ stavemåte jiwa; hindi: जीव, jīv, alternativ stavemåte jeev), et levende individ eller en enhet med livskraft. Konseptet med jiva i jainismen ser ut som atman i hinduismen. Noen hinduistiske tradjosner skiller mellom disse to konseptene, hvor jiva er det sanne jeg og atman det som ikke kan forandres og som er tilstede i alle individer som den metafysiske Braham. Sistnevnte er noen ganger referert til som jiva-atman (sjel i en levende kropp).[7]

 
Sjelen forlater kroppen etter døden i en illustrasjon fra den alkymistiske traktaten Rosarium philosphorum (1500-tallet).

Buddhismen

rediger

I Buddhismen lærer en at mennesket ikke har en fast sjel. Dette er kalt anatman. På denne måten skiller buddhismen seg fra hinduismen som har en læren om atman (individuell sjel). Buddhismen sier at det vi tenker på som sjelen vår, kun er en opphopning av sansefornemmelser og sinnstilstander som alltid er i forandring.

Islam

rediger

Koranen som er Islams hellige bok beskriver sjelen med to ord: rūḥ (oversatt: til ånd, bevissthet, pneuma eller sjel) og nafs (oversatt: selvet, ego, psyke eller sjel).[8] Disse to begrepene brukes om hverandre, men rūḥ brukes litt oftere for å beskrive den gudommelige ånden eller "livets pust". Nafs brukes mere til å beskrive disposisjon eller egenskaper. I islamsk filosofi holder den udødelige rūḥ ut den dødelig nafs, som er ønsker og oppfatninger som sees på som nødvendig for livet.[9]

Opptil flere vers i Koranen er rûh nevnt; kapittel 7 ("The Night Journey" og kapittel 39 ("The Troops").

Jainismen

rediger

I jainismen har alle levende vesener, som er alt fra en plante, bakterier til menneske en sjel. Ifølge jainismen finnes det ingen begynnelse eller slutt for sjelen eksistens. Sjelen er evig og kan endre form når den klarer å oppnå frigjøring. I jainismen er jiva sjelen til et levende vesen (menneske, plante, dyr, fisk) som klarer å overleve døden.[10] Konseptet med Ajiva som finnes i jainismen betyr "ingen sjel" og representerer materie (kropp), tid, rom, stillhet og bevegelse. I jainismen er en Jiva enten samsara (de som er fanget i sykluser av gjenfødsel) eller mukta (som er frigjorte sjeler, de som ikke trenger å gjenfødes).[11][12]

I forhold til denne troen om at sjelen blir frigjort fra samsara (gjenfødsel), så blir sjelen bundet til en kropp basert på karma (denne sjelens tidligere handlinger). Uansett hvilken tilstand sjelen havner i, vil alltis sjelen ha samme egenskaper og formål. Eneste forskjell mellom de frigjorte sjelene og de sjelene som er fanget i gjenfødsel er at det manifesteres mer helhetlig med siddha (frigjorte sjeler) siden de har klart å overvunnet karma. Sjeler som vinner over ondskap når sjelen er i fysiske kropper, utnevnes som arihanter.[13]

Jødedommen

rediger

De hebraiske begrepet נפש nefesh (som betyr "levende vesen"), רוח ruach (som betyr "vind", נשמה neshamah (som betyr "pust"), חיה chayah (som betyr "liv") og יחידה yechidah (som betyr "uendelig") brukes for å beskrive sjelen og ånd. I Jødedommen hadde de ingen eller få begreper for å beskrive sjelen. I Første Mosebok, klarte en Gudommelighet å animere kroppen med pusten.[14]

Jødedommen er kvaliteten til sjelen og dens utførelse av budene (mitsvot) for å få et høyere nivå av forståelse og nærhet til Gud. Når noen opplever nærhet til Gud, kalles de for tzadik. Jødedommen omtaler fødselsdagen for nahala/Yahrtzeit, dette fordi det er en minnefest da det er bare mot slutten av livet så kunne sjeler bli dømt for det de har gjort.[15]

Jødedommen har stort fokus på studie av sjeler.[16]

Kabbala og andre mystiske tradisjoner går mer i detalj på sjelen. Kabbala deler sjelen opp i 5 elementer som tilsvarer de 5 verdenene:[17][18]

Kabbala har foreslått et begrep for å beskrive reinkarnasjon, gilgul (nefesh habehamit - "dyresjelen").[19] Enkelte jødiske tradisjoner hevder at sjelen finnes i beinet, selv om de er uenig om det er på toppen av ryggraden eller nederst på korsryggen.

 
L’Amour des âmes (1900) - Jean Delville. Ifølge Brendan Cole ville Jean Delville få frem en kosmisk forening av par sjeler, mann og kvinne som stiger opp i et astralt lys. Delvilles kunst har påvirket den esoteriske spiritualiteten.

Scientologi

rediger

Scientologiens syn er at et individ ikke har sjel, men er sjel. Årsaken til dette er fordi i scientologien er en person udødelig og kan bli reinkarnert hvis de ønsker. Scientologer sier at lykke og udødelighet påvirker hvordan de lever. Scientologiens betengelse av sjelen er «thetan» som kommer fra det greske ordet theta (betyr tanke). Scientologien retter seg til sjelen for å utvikle evner, både jordiske og åndelige. Ideologien rundt dette stemmer forsåvidt med de fem store verdensreligionene.[20]

Sjamanisme

rediger

Sjeledualisme (flere sjeler/dualistisk pluralisme) er en tradisjonell tro innen sjamanismen og essensiell i konseptet om sjelereise (også kalt ut av kroppen-opplevelse, ekstase eller astralprojeksjon).[21][22] Sjamanisme tror at mennesker har to eller flere sjeler, kalt "kroppssjelen" eller "livssjelen" og den "frie sjelen". Den første er knyttet til kroppens funksjoner og bevisstheten i våken tilstand. Sistnevnte er den som kan vandre ut av kroppen på såkalte sjelereiser eller transetilstand.[23][24] Sjeledualisme og flere sjeler er fremme i den tradisjnelle animistiske troen til de austronesiske, kineserne ((hún og pò) og de tibentanske, de fleste afrikanere, de fleste som er innfødte nord-amerika, eldgamle sørasiatiske, de nordlige eurasiske og oldtidens egyptere (ka og ba).[25]

Tro på sjeledualisme finnes i de fleste austronesiske sjamanistiske tradisjoner. Protoaustronesiske ordet for kroppssjelen er nawa (som betyr "pust", "liv" eller vital ånd"). Den sies å ligge et sted i bukhulen, som er i leveren eller hjertet.[26] Den frie sjelen sies å befinne seg i hodet. Navnet er vanligvis fra proto-austronesisk *qaNiCu (som betyr "spøkelse" eller "ånd av de døde") som å angår naturånder.

 
En Manunggul krukke fra Tabon-hulene, Palawan og Filippinene som illustrerer en sjel og en psykopomp på reise til åndeverden i en båt.

Den frie sjelen er ofte referert til som en betydning på tvilling eller dobbel, ut ifra proto-austronesisk duSA ("to"). En dyktig person er hvis flere er i harmoni med hverandre. En ond person er hvis flere er i konflikt med hverandre.[27] Den frie sjelen kan forlate kroppen og reise astralt til åndeverden under søvn, transe, delirum, psykisk sykdom og død. Denne dualiteten sees også på som healing i tradisjonene til austronesiske sjamaner hvor sykdom i mange tilfeller er sett på som et tap. Dermed for å gjøre den syke frisk, må en få den frie sjelen til personen (som kan ha blitt stjålet av en ond ånd eller en ånd som har gått seg vill i åndeverden) inni kroppen igjen. Hvis den frie sjelen ikke får til å komme inni kroppen igjen, kan det hende personen dør eller blir kronisk syk.[28][29]

Sjamanen helbreder innenfor den åndelige verden ved å returnere tapte deler av sjeler inn i kroppen igjen. En sjaman renser også negative energier som kan forstyrre eller forurense sjelen. I noen etniske grupper sies det at en person har flere enn to sjeler. Blant Tagbanwa-folket, hvor det sies at en person har seks sjeler som er først, den frie sjelen (som regnes som ens sanne sjel), inkludert fem andre sekundære sjeler som har ulike funksjoner. Flere inuitgrupper tror at et individ har mer enn en sjel.

Samisk religion tror på at alt i naturen er besjelet.

Taoisme

rediger

I Taoismen tror de at hver person har to sjeler kalt hun og po (魂 og 魄), som er yin og yang. Taoismen tror på ti ulike sjeler, sanhunqipo (三魂七魄). Et levende menneske mister noe sjelene ved psykisk sykdom eller bevisstløshet tilstand. En død sjel kan reinkarnere til å bli funksjonshemet, som er lavere begjærsriker eller bli ute av stand til å reinkarnere.

Sjelens vekt

rediger

I 1901 gjennomførte Duncan MacDougall et eksperiment kalt «21 grams eksperimentet» hvor han veide pasienter som var død. Han kom frem til en vekt som varierte. Han fant ut at sjelen veier 21 gram basert på tester med hver pasient. Fysikeren Robert L. Park utnevnte at MacDougalls eksperimenter i dag ikke finnes vitenskapelig. Psykologen Bruce Hood skrev "fordi vekttapet ikke er pålitelig eller replikterbart, var funnene uvitenskapelig".[30][31]

Se også

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ (no) «Sjel» i Store norske leksikon
  2. ^ Tore Frost i innledningen til teksten i Greske myter og mysterier, 2003
  3. ^ "Livet etter døden - Himmel, helvete og Skjærsilden - Frelse i kristendommen - GCSE Religiøse studier - OCR".
  4. ^ Harari, Yuval N. (2017). Homo Deus: A Brief History of Tomorrow (1. Amerikansk versjon.). New York: Harper. s. 92. ISBN 978-0-06-246431-6. OCLC 951507538.
  5. ^ Deussen, Paul and Geden, A.S. The Philosophy of the Upanishads. Cosimo Classics (1 June 2010). s. 86. ISBN 1-61640-240-7.
  6. ^ K. N. Jayatilleke (2010), Early Buddhist Theory of Knowledge, ISBN 978-81-208-0619-1, s. 246–49, fra notat 385 onwards; Steven Collins (1994), Religion and Practical Reason (Editors: Frank Reynolds, David Tracy), State Univ of New York Press, ISBN 978-0-7914-2217-5, s. 64; "Central to Buddhist soteriology is the doctrine of not-self (Pali: anattā, Sanskrit: anātman, the opposed doctrine of ātman is central to Brahmanical thought). Put very briefly, this is the [Buddhist] doctrine that human beings have no soul, no self, no unchanging essence."; Edward Roer (Translator), Shankara's Introduction, s. 2, fra Google Books to Brihad Aranyaka Upanishad, s. 2–4; Katie Javanaud (2013), Is The Buddhist ‘No-Self’ Doctrine Compatible With Pursuing Nirvana? Arkivert 6. februar 2015 på the Wayback Machine, Philosophy Now
  7. ^ Jean Varenne (1989). Yoga and the Hindu Tradition. Motilal Banarsidass. s. 45–47. ISBN 978-81-208-0543-9.
  8. ^ Bragazzi, NL; Khabbache, H; et al. (2018). "Neurotheology of Islam and Higher Consciousness States". Cosmos and History: The Journal of Natural and Social Philosophy. 14 (2): 315–21.
  9. ^ "Sjelens udødelighet". jewishencyclopedia.com. Arkivert fra originalen 20. desember 2016. Besøkt 1. juli 2024.
  10. ^ J Jaini (1940). Outlines of Jainism. Cambridge University Press.
  11. ^ Jaini, Jagmandar-lāl (1927), Gommatsara Jiva-kanda, s. 54 Arkivert.
  12. ^ Sarao, K.T.S.; Long, Jeffery D., eds. (2017). "Jiva". Buddhism and Jainism. Encyclopedia of Indian Religions. Springer Netherlands. s. 594. doi:10.1007/978-94-024-0852-2_100397. ISBN 978-94-024-0851-5.
  13. ^ Sangave, Vilas Adinath (2001). Aspekt av Jainismen (3 versjon.). Bharatiya Jnanpith. s. 15–16. ISBN 81-263-0626-2.
  14. ^ Zohar, Rayah Mehemna, Terumah 158b. See Leibowitz, Aryeh (2018). The Neshamah: A Study of the Human Soul. Feldheim Publishers. s. 27, 110. ISBN 1-68025-338-7
  15. ^ "Om Jødiske bursdager". Judaism 101. Aish.com. Arkivert fra originalen 22. august 2013. Besøkt 2. juli 2024.
  16. ^ "Sjel". jewishencyclopedia.com. Arkivert fra originalen 8. mars 2016.
  17. ^ "Neshamah: Levels of Soul Consciousness". Chabad.org Kabbalah Online. Besøkt 24. April 2024.
  18. ^ "Nurturing The Human Soul—From Cradle To Grave". Chizuk Shaya: Dvar Torah Resource. 6. Januar 2013. Besøkt 2. juli 2024.
  19. ^ Weiner, Rebecca Reinkarnasjon og Jødedommen. jewishvirtuallibrary.org. Besøkt 2. juli 2024
  20. ^ "Views on Heaven or Hell, Individuals as Eternal Spiritual Beings: Official Church of Scientology". Official Church of Scientology: What is Scientology?. Besøkt 2. juli 2024.
  21. ^ Bock, Nona J.T. (2005). Shamanic techniques: their use and effectiveness in the practice of psychotherapy (PDF). University of Wisconsin-Stout.
  22. ^ Drobin, Ulf (2016). "Introduksjon". In Jackson, Peter. Horizons of Shamanism (PDF). Stockholm University Press. s. xiv–xvii. ISBN 978-91-7635-024-9.
  23. ^ Hoppál, Mihály. "Nature worship in Siberian shamanism".
  24. ^ Winkelman, Michael (2002). "Shamanic universals and evolutionary psychology". Journal of Ritual Studies. 16 (2): 63–76. JSTOR 44364143.
  25. ^ McClelland, Norman C. (2010). Encyclopedia of Reincarnation and Karma. McFarland & Company, Inc. s. 251, 258. ISBN 978-0-7864-4851-7.
  26. ^ Clifford Sather (2018). "A work of love: Awareness and expressions of emotion in a Borneo healing ritual". In James J. Fox. Expressions of Austronesian Thought and Emotions. ANU Press. s. 57–63. ISBN 9781760461928.
  27. ^ Leonardo N. Mercado (1991). "Soul and Spirit in Filipino Thought". Philippine Studies. 39 (3): 287–302. JSTOR 42633258.
  28. ^ Zeus A. Salazar (2007). "Faith healing in the Philippines: An historical perspective" (PDF). Asian Studies. 43 (2v): 1–15.
  29. ^ Robert Blust; Stephen Trussel. "*du". ACD - Austronesian Comparative Dictionary - Cognate Sets - D. Austronesian Comparative Dictionary. Besøkt 2. juli 2024.
  30. ^ Hood, Bruce. (2009). Supersense: From Superstition to Religion – The Brain Science of Belief. Constable. s. 165. ISBN 978-1-84901-030-6
  31. ^ Park, Robert L. (2009). Superstition: Belief in the Age of Science. Princeton University Press. s. 90. ISBN 978-0-691-13355-3
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Sjel&oldid=24687884»