Dualisme (latin dualis = «todelt, av to slag») betegner teorier eller verdenssyn som går ut fra to uforenlige grunnbegreper eller prinsipper; for eksempel kropp og sjel, det gode og det onde. Det motsatte verdenssynet, at alt er ett, kalles monisme.

Begrepet dualisme brukes i mange ulike sammenhenger, flere av dem i filosofien. De viktigste er omtalt nedenfor.

Sinnsfilosofisk dualisme rediger

I sinnsfilosofien betegner dualisme en type svar på kropp–sinn-problemet. Felles for de dualistiske synspunktene er at kroppen og sjelen betraktes som to fundamentalt forskjellige substanser (eller prosesser) som eksisterer hver for seg. De dualistiske posisjonene kan videre inndeles i:

Den klassiske formuleringen av dualismen går tilbake til Descartes, som antok et skarpt skille mellom sjelen (res cogitans) og tingen (res extensa). Han mente at materien har en romlig utstrekning, mens sjelen består av en ikke-romlig, åndelig substans.

Ontologisk dualisme rediger

En annen filosofisk dualisme er det ontologiske skillet mellom typer og ting (allmennbegrep og individ, jf. universaliestriden).

Religiøs dualisme rediger

I teologien er dualisme en lære som tenker seg at verden er skapt og styres av to motstridende krefter. Det kan handle om en konflikt på liv og død, som i oldtidens persiske (iranske) religioner, eller konflikt mellom det gode og onde.

I Østens filosofi er taoismen et eksempel på en dualisme, som fortrinnsvis er av verdimessig (aksiologisk) og ikke værensmessig (ontologisk) art. I taoismen er verden oppdelt i likeverdige momenter, som henholdsvis kan kategoriseres som yin og yang. Oppdelingen er imidlertid ikke reell, men skyldes kun vår utilstrekkelige erkjennelsesevne: Yin og yang er i virkeligheten uadskillelige deler ev en helhet, som i seg selv ligger utenfor språkets grenser.

Innen kristendommen brukes dualisme om dem som mener at verden styres i et samvirke mellom en god gud og en ond satan.

Juridisk dualisme rediger

Juridisk er dualisme det synspunktet at folkerettslige regler som staten er forpliktet til å følge, må tas opp i nasjonal lovgivning før det blir gjort til del av gjeldende rett.

Se også rediger